Charles Bradley – en soulmann av den gamle skolen
De fleste tenker på å pensjonere seg når de kommer i midten av 60-åra, Charles Bradley startet heller en ny karriere.
Charles Bradley hadde i mange år jobbet som kokk og deltidsmusiker, hvor han hovedsakelig reiste rundt og opptrådde som en slags James Brown-kopi. I 2011 tok han endelig motet til seg og ga ut en plate med egenproduserte låter, og suksessen lot ikke vente på seg. Albumet No Time for Dreaming høstet gode kritikker over hele fjøla, og 65 åringen begynte et hektisk turnéliv. Og hvis du var så heldig å se ham på Øyafestivalen i 2012, vet du at det var god gass på mannen.
Foruten sitt forbilde James Brown, er det også sterke innslag av såkalt southern soul hos Bradley, med kanskje Otis Redding og Wilson Pickett som de største eksponentene. Det ligger også litt Curtis Mayfield og lurer i bakgrunnen, så det er snakk om Stax og retrosoul i stort monn her. Og hadde det ikke stått 2011 på No Time for Dreaming-albumet kunne man lett ha trodd at det var genuine saker fra 60-tallet. Bradley fulgte opp med Victim of Love i 2013, og det er for det meste samme stil, men kanskje litt mer variert, og ikke minst mer optimistiske tekster. Uansett, en sterk oppfølger, og et godt bevis på at Bradley ikke er en one hit wonder. Et like godt bevis er Charles Bradleys 2016-album Changes.
Jeg var ikke av de heldige som så ham på Øya i 2012, men jeg var av de heldige som fikk oppleve konserten til Charles Bradley på Rockefeller året etter. En fantastisk konsert!
Saken er oppdatert 24. september 2017.
Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.
