Brian Wilsons samarbeidspartnere – rangert fra best til verst

Ofte fremstilt som et ensomt geni. Men gjennom hele karrieren jobbet Wilson tett med andre. Vi tar en titt på noen av hans tidligere kollaboratører. I foretrukket rekkefølge. 

Tekst: Frank Michaelsen

I chose collaborators by intuition – by the vibe I got from them

1. Van Dyke Parks (1967)

Tekstene som Van Dyke Parks bidro med gav i og for seg ikke så mye sammenhengende mening. De skulle heller tolkes som impresjonistiske strømmer av enkeltstående bilder. En estetikk som var rene antitesen til de tidlige låtene om surfing og biler. Parks ble gjort uvelkommen av fetter Mike Love, som med dårlig skjult forakt krevde å få vite hva tekstlinjen ”Over and over, the crow cries, uncover the cornfield” skulle bety. Parks måtte melde pass og forlot innspillingen av Smile-albumet.

På det musikalske plan lyktes Wilson og Parks å forene motkulturens psykedeliske uttrykk med americanamusikk. Både banjoplukk og vibrerende munnspill inngikk i Smile-lappeteppet. Som kjent gikk plateinnspillingen ad undas da Wilson påbegynte sitt lange, narkotikainduserte soveromsopphold. Wilson fikk noia og mente at enkelte av låtene hadde påkalt Guds vrede. Da er det kanskje greit å skrinlegge prosjektet ja.

2. Tony Asher (1966)

Reklamemannen Asher ble rekruttert på grunnlag av måten han snakket på. Brian Wilson hadde overhørt ham på fest og tenkte «en fyr som prater så stilig, må skrive gode poptekster». Sammen jobbet de systematisk med å sette ord til melodiene Wilson klargjorde til Pet Sounds (1966). Ofte snakket de lenge rundt et tema før de begynte å skrive. Eksempelvis ble «Don’t Talk Put Your Head On My Shoulder« til etter en samtale de to hadde hatt om hvor ofte de var stille med kjærestene sine.

Albumet består av en serie modne refleksjoner omkring en ung manns typiske utfordringer. Derfor har noen ivret etter å kalle det et konseptalbum. Noe det kanskje per def. ikke er. Men med samtlige tekster hadde de to lyktes med å vende blikket innover. Nederlagene det synges om i Pet Sounds stikker dypere enn de vi kjenner fra surfe-epoken. Med låter som «I Guess I Just Wasn’t Made For These Times». snakker Asher/Wilson om skuffelse på et mer eksistensielt nivå. Sangen kan også sees som et bilde på Wilsons følelse av fremmedgjorthet overfor et publikum som ikke var klare for avansert popmusikk (albumet solgte jo opprinnelig dårlig) og overfor bandkollegene som også var skeptiske til veivalget.

3. Mike Love (1962 – )

Fetter Mike Loves blikk for det hippe bidro til at Beach Boys ble tidlige eksportører og foredlere av tidens tenåringsfenomener. Mike Love hadde coolness. Da resten av bandet så ut som de skulle til klassebildefotografering, så Mike Love ut som han faktisk skulle på strandfest. Dette tok han med inn i tekstene der hans gatesmarte lingo stod i et fint blandingsforhold med Brian Wilsons sofistikerte pop-arrangementer. Vokalt bidro han i bassregisteret og gjorde Beach Boys til en komplett sanggruppe, lik Brian Wilsons idoler Four Freshmen. Som solist stod han riktignok i fare for å høres vel nasal ut. Noe som skulle prege albumene etter 1976, da Love i alt for stor grad styrte skuta.

Samarbeidets problemer meldte seg imidlertid da Brian Wilson meldte Beach Boys på det store popkappløpet som Beatles hadde sparket i gang med Rubber Soul (1965). Skulle man sikre konkurransedyktighet ovenfor britene måtte man tenke helt nytt. Dette digget ikke Mike Love. Skal vi tro vitnesbyrdene, ble album som Pet Sounds gjennomført mer på tross av Love enn på grunn av han.

Loves talent for å øyne hippe tenåringsfenomener videreførte han inn i nye ti-år med vekslende hell. Jamfør den smått forstyrrende «Roller Skating Child» (1977).

4. Eugene Landy (1976 – 1991)

Landy er psykologen hvis omstridte metode bestod av en total «takeover» av pasientens liv. Dette innebar, i følge familiemedlemmer; neddoping, hjernevask og isolasjon. Etter at Wilson ble noenlunde sobret opp, ønsket Landy å få ham i gang med musikken igjen. Som en type ”arbeidsoppfølging”, ble Wilson satt til å skrive enkle sanger om ting som opptok han. Albumet Beach Boys Love You inneholder en del av disse låtene og markerer for mange fans slutten på Wilsons evne til å skrive og fremføre musikk på et profesjonelt nivå. Andre mener albumet er et mesterverk (jeg minner om at verden er kompleks). Herfra snek psykolog Landy seg inn som personlig trener, produsent, manager, firmapartner, co-låtskriver og koreograf.

Gjennom hele karrieren har Wilson vært omgitt av folk som har ønsket å se han gå i en mer kommersiell retning. Klippet under viser hvor ille det kan gå. Her julebord-danser Wilson seg inn på scenen i en tidsriktig Miami Vice-habitt og en kleinhet så voldsom at den bør kunne gi visse utslag på Richters skala. Det er utenkelig at ikke Landy står bak spakene her.

Innen Landy ble sparket på 90-tallet en gang, hadde han voldet mye skade på Wilsons musikalske rulleblad. Radarparets bunnnotering må sies å være rap-låten «Smart Girls» (1991).

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Saken er oppdatert 21. juni 2017

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog