Asobi Seksu er oppløst, men musikken lever videre

Tekst: Victor Josefsen / Foto:

Asobi Seksu er japansk og betyr noe sånt som leken sex, og siden vokalist Yuki er halvt japansk framstår vokalen som en kuriøs miks av japansk og engelsk.

På de to første albumene var Yukis vevre stemme backet opp av drømmende gitarer med påfølgende små utbrudd.

På «Hush» (2009) har de imidlertid strippet ned soundet, slik godeste Ride og Lush gjorde utover nittitallet. Det betyr at Asobi Seksu ikke, i samme grad som på debuten (2004) og «Citrus» (2006), ”kamuflerer” låtene i en slørete shoegaze-sound. Nå er de avhengig av gode låter, og mange av låtene på albumet er akkurat det, gode. Dessuten kommer de fortsatt opp med fornøyelige studiofiksfakserier.

Coverarten på Asobi Seksu sitt album «Fluorescence» (2011) sender tankene til Cocteau Twins‘ forsegjorte platecovre, og ikke minst Belly sitt album «King» (1995). Vaughan Oliver, som designet en god del av 4AD–katalogen, er mannen bak «Fluorescence». 4AD var et viktig selskap på åtti- og nittitallet. 4AD grep fatt i nye talenter, serverte en rendyrket og egenartet musikalsk identitet, og pakket det hele inn i banebrytende coverkunst signert designerne 23/Envelope/V23.

Cocteau Twins skapte noe helt særegent på 80-tallet med sine finmaskede spindelvevsgitarer spunnet rundt en forførende og forunderlige drømmeverden. Ta for eksempel en lytt på albumet «Treasure», eller singelen ”Pearly Dewdrops Drops”.

Andre, tidvis mer støyende (til å begynne med), shoegazer-relaterte band som Pale Saints og Lush ble etter hvert signa på 4AD.

Tilbake til Asobi Seksu. På «Rewolf» (2009) roet duoen seg enda mer ned, og innlemmet akustiske gitarer. Resultat: Et nakent uttrykk, dog, flere av låtene er rett og slett for svake. Et skritt fram, to tilbake. Kanskje Asobi Seksu tok selvkritikk etter dette slippet? På «Fluorescence» (2011) tok de i alle fall enda noen steg videre, nå mot et mer poppa uttrykk med cleanere sound – samtidig som drømmesekvens-gitarene ofte legger seg som et delikat slør over store deler av albumet. Anbefales.

Asobi Seksu framstår som en hybrid (vel og merke, egenartet) av Cocteau Twins, My Bloody Valentine, Slowdive og mer ukjente Pale Saints og Chapterhouse. Jeg avslutter denne gjennomgangen med å anbefale alle disse bandene, på det varmeste.

Asobi Seksu er fra New York. Bandnavnet er japansk og betyr noe sånt som leken sex, og siden vokalist Yuki er halvt japansk framstår vokalen som en kuriøs miks av japansk og engelsk.

Tekst: Victor Josefsen

På de to første albumene var Yukis vevre stemme backet opp av drømmende gitarer med påfølgende små utbrudd.

På «Hush» (2009) har de imidlertid strippet ned soundet, slik godeste Ride og Lush gjorde utover nittitallet. Det betyr at Asobi Seksu ikke, i samme grad som på debuten (2004) og «Citrus» (2006), ”kamuflerer” låtene i en slørete shoegaze–sound. Nå er de avhengig av gode låter, og mange av låtene på albumet er akkurat det, gode. Dessuten kommer de fortsatt opp med fornøyelige studiofiksfakserier.

Coverarten på Asobi Seksu sitt album «Fluorescence» (2011) sender tankene til Cocteau Twins‘ forsegjorte platecovre, og ikke minst Belly sitt album «King» (1995). Vaughan Oliver, som designet en god del av 4AD–katalogen, er mannen bak «Fluorescence». 4AD var et viktig selskap på åtti- og nittitallet. 4AD grep fatt i nye talenter, serverte en rendyrket og egenartet musikalsk identitet, og pakket det hele inn i banebrytende coverkunst signert designerne 23/Envelope/V23.

Cocteau Twins skapte noe helt særegent på 80-tallet med sine finmaskede spindelvevsgitarer spunnet rundt en forførende og forunderlige drømmeverden. Ta for eksempel en lytt på albumet «Treasure», eller singelen ”Pearly Dewdrops Drops”. Andre, tidvis mer støyende (til å begynne med), shoegazer-relaterte band som Pale Saints og Lush ble etter hvert signa på 4AD.

Tilbake til Asobi Seksu. På «Rewolf» (2009) roet de seg enda mer ned, og innlemmet akustiske gitarer. Nakent uttrykk, men flere av låtene er rett og slett for svake. Et skritt fram to tilbake. Mulig Asobi Seksu tok selvkritikk etter den utgivelsen. På «Fluorescence» (2011) tok de i alle fall enda noen steg videre, mot et cleanere sound, mer poppa, men  drømmesekvens gitarene legger seg ofte som et delikat slør over store deler av albumet. Anbefales.

Asobi Seksu framstår som en hybrid (vel og merke, egenartet) av Cocteau Twins, My Bloody Valentine, Slowdive og mer ukjente Pale Saints og Chapterhouse. Jeg avslutter med å anbefale alle disse bandene, på det varmeste.

Du kan låne musikk av Asobi Seksu og de andre utøverne som er nevnt i denne gjennomgangen.