Å fange en elefant

Bredbeint stonerrock. Nei, jeg mener hardtslående punk. Nei, jeg mener groovy psykedelia. Nei, jeg mener sympatisk soft rock. Nei, det skakke være så lett å sette Cage the Elephant i bås. 

Tekst: Frank Michaelsen 

Kentucky-bandet Cage the Elephant lanserer sin tredje plate i disse dager. På telefonen snakker vi med gitarist Brad Shultz, bror av bandets sanger Matt. Beskjeden fra andre siden av Atlanteren er klar og tydelig; bandet vil gjøre opprør mot etablerte kategorier og båser. «Vi er blitt en gjeng labelmakers», sier Brad før han utdyper:

–          Ingen mennesker er bare én ting. Personlighetene våre har mange sider. Vi kan være innadvendte ved en anledning og utadvendte ved en annen. Vi kan være sinte, sjalu, beskjedne og så videre. Det er ødeleggende for kreativitet og nyskapning at vi skal plassere alt i vanntette kategorier. Som band ønsker vi aldri å lage den samme platen om igjen. Vi trekker inn inspirasjon fra alt mulig og er innom alt fra rock, punk, psykedelia til en rekke mykere uttrykk.

– Så dere er ganske fordomsfrie sjangermessig – men det må vel være noe dere aldri kommer til å spille?

–          Vi lager nok aldri noe country. Haha.

Bandet har vært aktivt siden 2006. Første album ble spilt inn i Nashville. Andreplaten laget de i London og den fikk de oppleve at klatret til utrolige nr. 2 på Billboard. Da var det bare én ting å gjøre. Turnére masse. Noe de gjorde i over fire år. Det ble litt meget for dem.

–          Vi hadde ikke hatt noen pauser i hele denne turné-perioden og ble ganske lei hverandre. Når man har såpass mye engasjement i et enkelt band kan det bli litt voldsomt med så mye samvær. Arbeidet på plate nr. 3 startet med at vi jobbet mye hver for oss. Det gav en mulighet til å formulere ideene våre uten å tråkke hverandre på tærne.

På bandets hjemmeside får man muligheten til å egenhendig designe musikkvideoen til sangen ”Come a Little Closer”. Dette er en fiffig måte å engasjere fansen på som ifølge Brad har bydd på mange stilige resultater. Selv prøver jeg å lage en versjon av videoen der bandet spiller i musikkavdelingen her på Deichmanske.

–          Ja vi syntes det var en god idé å la fansen lage videoen vår. Musikk bringer folk sammen. Kan de skape noe sammen i tillegg blir det en veldig fin bonding. En versjon av videoen som vi venter spent på er foreløpig under produksjon; det er en hel college-klasse som jobber sammen om det. Vi gleder oss veldig til å se resultatet.

– Internett har sikkert vært viktig for dere som band men er det bare fryd og gammen med internett?

–          Det er mye lettere å få delt musikken nå. Problemet synes jeg er at tilgjengeligheten gjør musikken mindre verdifull enn tidligere. Den kommer og går så fort. Før stod vi lenge i platebutikken før vi bestemte oss for å bruke ukepengene på en plate, sånn er det ikke lenger. Men jeg skal ikke være for nostalgisk her. Utvikling er bra.

Brad og jeg begynner å runde av telefonsamtalen. Han forteller at han har vært i Norge og at noe av det fineste her var alle butikkene som ikke tilhørte kjeder. Han husket at det var uavhengige butikker «overalt». Avslutningsvis lurte han på om jeg kunne tipse om noen gode norske band han kunne høre på. Jeg nevnte noen navn og bad han søke de opp. Tipset om noe folkemusikk også.

–          Thanks man, I’ll check it out, svarer han.

Nå venter vi spent å sjekke ut hvorvidt det blir hardingfele på neste Cage the Elephant-skive.