Beaten To Death: Det hadde vært lettere om den nasjonale pressen hadde vært på ballen

Av: Victor Josefsen /Foto: Anne Valeur

Beaten To Death albumdebuterte i september 2011 med «Xes And Strokes» til knusende stillhet fra pressen her hjemme», skrev bandet i et presseskriv for to år siden.

I fjor slapp dere skiva «Dødsfest!, fornøyd med pressedekningen her hjemme av den da?

– Nei, det kan vi jo ikke påstå at vi er. Hva ble det, et par magasiner, en liten håndfull nettsteder og et par radiointervju? Ikke akkurat en anmeldelses-tsunami. Den overveldende mengden anmeldelser fra bl.a. USA, Tyskland, England, Australia (!), Spania, Polen, Frankrike, Slovenia, Italia, Nederland, Hellas osv. står i kraftig kontrast til oppmerksomheten vi (ikke) får fra norsk presse.

Bittert?

– Det påvirker på ingen måte nattesøvnen vår, men det kan innimellom oppleves litt trått. Som alle band har vi jo et ønske om å treffe et publikum vi erfaringsmessig vet er der, og det hadde vært lettere om den nasjonale pressen hadde vært på ballen. Men hey, de står selvsagt fritt til å gjøre sine redaksjonelle valg. I valget mellom å være bitter eller søt, velger vi å være søte. Når det er sagt, med noen ytterst få unntak er all oppmerksomhet vi får – både innenlands og fra utlandet – oppsiktsvekkende positiv. Hyggelig, det.

Ja, dere er jo skikkelig undergrunn her hjemme. Hva er det som får dere til å ikke gi opp musikken?

– Fordi det er så koselig å møtes på lokalet, drikke kaffe, spise kjeks til halv pris, baksnakke folk og utveksle sykdomshistorier. Når livet tærer på (som det jo alltid gjør, det jævla livet) er det veldig digg å stille seg i en ring på lokalet og grinde et par timer. Det føles også forfriskende å spille i et band med relativt stor takhøyde når det kommer til sjangerblanding, fjolleri, idéutveksling og generell tøying av strikk. Vi synes det vi holder på med har livets rett, og tilbakemeldinger på skiver og konserter forteller oss at vi ikke er alene om å mene det.

Livets rett, ja, fjorårskiva «Dødsfest!» havnet høyt oppe på flere årslister, deriblant Stereogums liste over oversette album. Det må vel være et fint plaster på «såret»?

– Ja, som nevnt er det veldig hyggelig at så mange anerkjente nettmagasiner (og magasiner tilvirket av papir) rundt om i Europa/USA setter sånn voldsom pris på oss. En ting er de mange 8/10 anmeldelsene vi får, men å dessuten havne på flere topplister er en uventet «bonus», og noe vi setter minst like stor pris på denne gang som da det skjedde etter «Xes And Strokes».

Apropos årslistene, tilfeldig at alle med øre for grindcore som får høre dere reagerer med å digge dere?

Svaret til Mika avslører at grindcore ikke akkurat er sjangeren denne skribleren har mest peil på (selv om jeg har noen Napalm Death-skiver).

– Det er nok ikke sånn at alle som liker grindcore liker oss. Det ville vært rart, ettersom vi avviker så voldsomt fra det klassiske grindcore-soundet (type Nasum, Brutal Truth, Pig Destroyer, Napalm Death – men også både eldre og betydelig nyere band), og det relativt humoristiske uttrykket vårt bidrar nok til å skremme vekk den hardeste kjerna grind-nerder.

Mika forteller videre at har man et åpent sinn i forhold til å oppdage ny musikk, kan han godt forestille seg at du kan digge Beaten To Death.

– Og det finnes sånne folk også blant de med øre for grindcore.

Hva bør jomfru-grindcore lyttere (jeg «maser» fortsatt om grindcore, merker jeg) bite seg merke i når de gir Beaten To Death en sjanse?

Mika understreker igjen at man bør ha et åpent sinn.

– Jomfrua-grindcore-lytteren bør stille med sitt mest åpne sinn og beste humør. Eller verste. Det funker også.

Og høre hele skiva i et jafs hjelper også:

– Jeg tenker at det først og fremst er lurt å høre skivene sammenhengende fra start til mål. Begge skivene er så korte at det har du tid til. Spesielt «Dødsfest!» opplever jeg som en aldri så liten reise, der det blir feil å høre en låt her og en låt der. Dynamikken låtene i mellom er greia.

– Hva mer? Jo, er man interessert i å høre hva band synger om er vi ikke et naturlig førstevalg. Hvis man har hørt oss omtalt som «melodiøs grind» (som har blitt regelen mer enn unntaket) er det ikke i vokal-linjene man skal lete, men i gitarspillet.

Tilbake til grindcore, jupp. Er du (som denne skribleren) nysgjerrig på hva grindcore  egentlig er, så les videre.

– Jeg ville kanskje anbefalt de som er litt nysgjerrige på hva grindcore er å høre på banda jeg nevnte i et tidligere svar, så stiller man litt sterkere om man ønsker referanser underveis i lyttinga. Vi har en egen WIMP-liste som kan være en start:

http://wimp.no/playlist/7bde27d2-b349-4922-9fea-b6c3433a0374

– Men aller mest vil jeg rett og slett anbefale hvem som helst å komme på konsert med oss. Selv om vi spiller inn skivene våre 100 % live på øvingslokalet (med unntak av vokal, den slenger vi på etterpå) bør vi oppleves på konsert. Da er det lettere å få med seg hvor pene vi er. Vent litt. Ikke kom. Bli hjemme.

Påvirkninger?

Mika forteller nå at de er påvirket av noen band innenfor grindcore-sjangeren, så da var jeg vist ikke helt på jordet likevel, kanskje…

– Det er en hel del band vi liker som påvirker hva slags musikk vi foretrekker å høre på, lage og spille. Noen av disse er helt klart innafor grindcore eller death metal sjangrene, men innad i bandet hører vi på veldig mye annen musikk enn nevnte genre.

– Jeg vil tippe vi alle hører oftere på noe helt annet enn musikk som minner om den vi lager selv. Mens jeg skriver dette hører jeg på Kimbra, Lorde og London Grammar. Neste på lista er Burnt By The Sun.

– Jeg liker å tro at det samlede uttrykket til Beaten To Death påvirkes av at ingen av har snødd inne med Napalm. Det betyr ikke at alt er lov. Den type takhøyde blir fort masete og uskarp. Noen underforståtte kjøreregler ligger i bunnen på metaforkaka, og så fyller og pynter vi med det vi har for hånden. Ikke alltid det smaker like godt, men det er veldig mye morsommere enn å lage mer av det som allerede finnes der ute.

Hva er egentlig greia med det rosa-aktive coveret og tegnefigurene på «Dødsfest!»?

– Vi ga tittelen på skiva til vår venn Remi «Painbucket» Juliebø (som også lagde omslaget på «Xes And Strokes») og dette er det han lagde. Vi elsker det, og måtte bare lage kaffekopper med de samme figurene på. Vi elsker dem også. Sjekk ut motebutikken vår her: http://bit.ly/1jLjS6j

Hva med selve skiva da – noe tema?

– Nei, det er ikke noe tema å snakke om. Mange av tekstene lages utifra de fjollete arbeidstitlene vi har på låtene (ev. på den fjollete engelske oversettelsen av dem), mens andre går mer på Anders aversjon mot det ene og andre. Hvem bryr seg. Vi er fornøyd så lenge titlene har en viss klang og poesien til Anders framføres med overbevisning og moderat entusiasme. Tittelen på skiva kommer forøvrig av en misforståelse. Passet perfekt.

Hvordan var det å varme opp for Benea Reach i forbindelse med deres 10-års-jubileum?

– Jævlig moro. For et band. Og for en hyggelig gjeng som kom for å høre oss. Vi digger å spille på Parkteatret, og det er lite som slår å kunne gjøre det sammen med et band vi liker, på deres siste kveld, foran masse musikkinteresserte og vennlige mennesker. Veldig kjekt å se dem på scena etterpå, men litt trist også. Et av få norske band vi liker.

Hva synes dere ellers om norsk musikk som lages i dag?

– Jeg kan ikke svare for de andre, men for egen del er det vel sånn at de færreste band treffer meg skikkelig – ihvertfall når det kommer til den hardere delen av spekteret. Hele svartmetal-scena er fullstendig uinteressant for meg (på tross av at trommis Christian spiller i Tsjuder, hehe), og jeg har i utgangspunktet null komma nix til overs for rockeband. Rock er som regel kjedelig, ihvertfall den tradisjonelle bredbente tatoverte og whiskey-stinkende varianten. Foruten Benea Reach setter jeg stor pris på Insense (naturligvis). Liker også det meste av det kompisene i Wolves Like Us, Die A Legend, Shevils, Attan og Like Rats From A Sinking Ship (de har drukna nå, da) holder på med, og synes noe av materialet tilNekromantheon og Obliteration er morsomt innimellom. Av norsk musikk som kom ut i fjor satte jeg pris på bl.a. Emilie Nicolas (sjekk Soundcloud, gleder meg veldig til debutskiva), Eye Emma Jedi, Rumble In Rhodos, Truls, Eva & The Heartmaker og et av mine favorittband gjennom over to tiår; Motorpsycho.

Motorpsycho på Rockefeller – De har alltid vært bra! Foto: Stian Schløsser Møller

Hva skjer videre med dere?

– Gig på Rock Mot Rus på Andenes og oppvarmings-gig med Melt-Banana på Revolver i april, pluss at vi driver og mekker låter til skive nummer tre nå. Vi prøver å trekke i noen tråder for en liten utenlandstur også. Hadde vært på sin plass.

Hva er det beste som kunne skje med bandet?

– Det hadde vært fett å komme seg på en ordentlig tur sammen med et band eller to med beslekta publikum (eller ikke i det hele tatt, hehe). Vi koser oss på scena og hadde satt stor pris på å kunne gjøre det oftere enn vi gjør nå. Folk maser i Italia, Tyskland, Spania, England, USA… Hadde vært fett å komme seg rundt og møte alle disse sinnssyke fans’a!

– Videre håper vi at tredjeskiva lever opp til våre egne forventninger og at de som setter pris på oss kommer til å kose seg med den. Nå har vi jo faktisk begynt å få en hel del følgere – t.o.m. de som mener vi setter en ny standard innafor hele grind-sjangeren – og sånn sett er det vel litt mer «press» på å levere denne gangen enn første gang (da vi ikke ante at så mange skulle oppdage – og like – oss) og forrige gang (da jeg regna med å få «ikke like bra som debuten»-slakt – men det gjorde vi jo ikke!). Når det er sagt, motivasjonen for å møtes på lokalet, lage nye ting og spille dem inn, er at vi selv har det så jævla gøy med det. Alt annet er en overraskende og varmt velkommen bonus.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Støtt dei lokale pønkarane!

Beaten To Death video fra by:Larm 2012!