The Stooges – og så var de bare én…

Og så var de bare  én…

The Stooges ble gjenforent for for 10-11 år siden, med både Iggy Pop og begge brødrene Asheton tilbake i ringen. Men det ble en relativt kortvarig glede, Ron Asheton døde i 2009, og nå på lørdag (15/3) døde dessverre hans bror Scott Asheton også, 64 år gammel. James Williamson tok som kjent over gitarjobben på albumet Raw Power, og er en del av Stooges i dag, men av de fire originale bandmedlemmene fra 1967 er det bare Iggy Pop som fremdeles holder koken. Alle var glade i lovlige og ulovlige substanser, men det er ingen overdrivelse å si at Iggy Pop konsumerte mer enn de aller fleste i en periode, og at det sånn sett er et lite mirakel at han er i live. Men nå er han altså Stooge alone, for å parafrasere den gamle Rolling Stones-bassisten Bill Wyman.

The Stooges var i sammen med MC5 en av de mest populære gruppene rundt Ann Arbor og Detroit-området på slutten av 60-tallet, de blir ofte omtalt som forløperne til punk, og regnes som et av rockens mest innflytelsesrike band. Stooges har blant annet vært inspirasjonskilde for band som New York Dolls, Ramones, Soundgarden, Sonic Youth, Union Carbide Production, og f.eks.The O-Men her i Norge. Og for de som har vært på Bob Hund-konsert, er det lett å se hvem Thomas Öberg aller helst vil være.

Det er ofte Raw Power som blir trukket frem som mesterverket, men bortsett fra de glitrende låtene Search And Destroy og Gimme Danger er det en del slappe låter der. Da holder jeg heller en knapp på det selvtitulerte debutalbumet fra 1969, produsert av punkgudfar John Cale fra Velvet Underground: Et album hvor det meste av låtene angivelig ble skrevet to dager før de gikk i studio. Albumet er rått og brutalt, med mye fuzz og foten godt plantet på wah-wah pedalen. Den 10 minutter lange We Will Fall blir overkant monoton i lengden, men ellers er det ikke et eneste svakt spor på plata, med 1969, I Wanna Be Your Dog, No Fun og Real Cool Time som mine absolutte favoritter. Rockemagasinet Rolling Stone skrev i anmeldelsen av plata: «Their music is loud, boring, tasteless, unimaginative and childish. I kind of like it.» Jeg er ikke enig i selve beskrivelsen, men visst faen liker jeg plata.