Av: Marte Storbråten Ytterbøe Anbefalinger 7. august 2014

Øya 2014: Festivalåpning som mangler gnist

Foto: Markus Thorsen/ Øyafestivalen

Jeg er ikke spesielt glad i festival. Det er for mye mennesker, for tamt øl og jeg får vondt i ryggen. Jeg var på Øya for to år siden og trodde nok ikke at jeg kom til å komme tilbake igjen. Florence Welch sang surt, The Stone Roses var kjedelig og jeg kunne faktisk ikke se hverken Susanne Sundfør eller Feist fordi jeg sto så langt bak. Det var med andre ord ingen suksess. Det er likevel med store forventninger at jeg trer inn på festivalområdet i år for å høre på Monica Heldal, damen som vant to Spellemannspriser i fjor. Boy From the North, debutalbumet hennes fikk mye positiv oppmerksomhet. Vil konserten innfri?

Indisk åpning

Det er direkte trivelig inne på festivalområdet på Tøyen. Det er sol, vi kan ligge i gresset og spise popcorn eller bare sitte inne på Biblioteket og dingle med bena. Så langt vil jeg si at det er topp stemning og jeg er intet annet enn positivt overrasket. Heldal er altså artisten som åpner hele dette ballet, en ærefull oppgave. Overraskelsen er stor da vi hører de liflige toner fra sitar og tabla. Det er annerledes, fengende og kult. Knallåpning der, altså. Etter at sitaren og tablaen virkelig har fått briljere, og vi har vært litt forvirret fordi vi forventet Monica Heldal, starter hun. Og hun gjør det med bravur. En kan ikke annet enn beundre Heldal for musikken hun lager. Med seg på scenen har hun også svært dyktige musikere, og de kommuniserer godt sammen.

Lydproblemer

Heldal tar det rolig i begynnelsen, men utover i settet kjører bandet mer på. Det funker bedre når lydbildet er renere, som for eksempel i låta Boy From the North, tittellåta på debutalbumet hennes. Det samme med kjærlighetslåta Follow You Anywhere. Personlig er countrylåtene hennes mine favoritter. Boy From the North sitter så godt, og det er synd at ikke alle låtene hennes er like stødige. I de partiene hvor bandet drar skikkelig på er ikke lyden god nok og det blir en smule grøtete og rotete. For lyden er virkelig under enhver kritikk. Det er en god del skurring, og innimellom er det som om instrumentene konkurrerer mot hverandre. Vokalen til Heldal blir til tider i tillegg en anelse for skarp og ikke alltid så behagelig å høre på. Det er synd siden hun har en god stemme.

Så skjer det som også skjer når jeg hører på plata til Heldal. Og det er nesten så jeg ikke tør å si det. Jeg kjeder meg nemlig. Alt er veldig godt gjennomført, men jeg savner at hun går utenfor boksen, at hun er litt rampete. Det kan være vanskelig å sette fingeren på det, men jeg savner nok det lille ekstra, glimten i øyet. Kanskje det kommer etter hvert? Mulig at publikum også er litt kjedelig å spille for? Folk sitter henslengt rundt i gresset med ølglassene sine, men de virker ikke spesielt interessert. En ansamling av mennesker har samlet seg helt foran scenen, og det er nok disse som er de mest engasjerte. Kanskje får hun heller ikke den helt store energien fra sommervarme og dovne nordmenn som ligger og småprater med hverandre.

Seriøs, men ukomfortabel

Heldal er ikke den som virker mest komfortabel på scenen. Hun er seriøs og tar musikken sin på alvor, og kutter ut alt av småprat. Når vi får nærbilder av henne opp på skjermene på siden av scenen ser hun konsentrert ut, men jeg får aldri oppleve den virkelige spillegleden fra henne. Det nærmeste vi kommer skikkelig energi er med avslutningslåta I Don’t Mind. Denne er upbeat og det blir god stemning blant publikum. Hvis Heldal hadde fått lov til å spille lengre hadde hun muligens slappet mer av og kost seg mer oppe på scenen.

Konklusjonen på det hele blir nok at musikken til Heldal er knallbra, men det mangler litt på både sceneopptreden og nærvær. Hun får gjerne ta flere sjanser og bli mer selvsikker. Heldal er en dyktig musiker. Jeg håper hun tror på det selv også.

Sjekk også:

Monica-Heldal-Foto-Frank-Michaelsen-640x426