Øya 2014: Rå kveld med Janelle!
Utenomjordisk og utenom det vanlige
Tekst: Frank Michaelsen Foto: Mohammad Ataey
Bare sånn for å understreke at «dama ikke er herfra» starter showet med at to herrer i hvite frakker triller Monáe inn på scenen i en stående båre. Og ja, konserten som følger får en til å lure på om hun er resultatet av et vellykket laboratorie-eksperiment.
Etter introen vi kjenner fra «Electric Lady»-platen kommer «Give Em What They Love», sangen som Prince opprinnelig gjester, et slags manifest for kvelden kan man si. «Cold War» og «Tightrope» er «gamle» favoritter som skaper minst like mye engasjement som «Dance Apoctalyptic» og balladen «Primetime» fra siste albumet.
Vi får se et showmanship med en organisk, hjertenær fingerspitz-perfeksjonisme man knapt har sett siden Jacksons dager. Koreografien hun deler med koristene sitter så godt at hun lett kan hoppe ut av den og sprette inn igjen der det måtte passe.
Janelle opererer med et bredt artist-begrep og har en original approach til nesten alt. At hun spiller såpass lite på sex nevnes ofte, men med rette – for det er ekstremt forfriskende. Og så blir vi så mye mer berørt når hun først gjør noe: Et gisp går gjennom hele publikum når hun åpner den aller øverste skjorteknappen sin.
Noen vil kanskje påstå at showet er striglet og velregissert. Men Janelle og gjengen har lært av mesterne når det gjelder å skape store øyeblikk. Innenfor det velstrukturerte sceneshowet finnes det vinduer av uforutsigbarhet. Janelle blir som en predikant som vet akkurat hvordan hun skal få menigheten sin til å miste vettet. Dessuten valgte hun å beære oss med en vaskeekte stagedive. Med animerte bevegelser «svømte» hun et par meter på publikums hender før herrene fra «laboratoriet» dro henne tilbake.
Det var en høyst tidløs pakke vi fikk servert i Tøyenparken. Kveldens understatement fikk vi etter at Janelle hadde fremført et hoftevrikk som utfordret naturlovene. – You gotta shake what you got, forklarte hun.
Særlig når man har så mye talent.
