Øya 2014: Obliteration – Dødsbra

Tøffere blir det ikke

Tekst: Gunnar Vilberg
Foto: Frank Michaelsen

Det er noe kult og kompromissløst med Obliteration. Navnet klinger av total destruksjon, og det kjøres på med gammelskole death metal som ikke sporer av et sekund. Det gjorde heller ikke konserten på Øya – selv med et noe glissent publikum foran Hagen-scenen.

Kolbotnbandet Obliteration har holdt på noen år og bør ikke være helt ukjent for det jevne metalhode. I fjor kom den kritikerroste plata «Black Death Horizon» som ble spellemannsnominert. Bandet har spilt på festivaler verden rundt, og har befestet sin posisjon som en av metal-enerne i Norge.

Kanskje er det uflaks og timing som gjør at det ikke samler seg flere fans og nysgjerrige foran scenen denne fredagen. Röyksopp og Robyn spiller samtidig i Amfiet, og en del folk har begynt å henge i Sirkuset for å skaffe seg best mulig plass før Mayhem går på scenen der. I grunnen gjør det ikke så mye. Publikum blir en slags sammensveiset familie som har kommet for en ting: Nemlig å få hjernen midlertidig blåst ut av Obliteration.

Det er full punch fra start. Hardt, massivt, rått og deilig. Alt sitter som ei kule. Låtene varierer med heftige taktskifter og flott dynamikk. Vokalen til Sindre Solem er en maktdemonstrasjon og han tar seg tid til å skåle med publikum mellom slagene. Disse gutta trenger ikke brennende grisehoder for å skape gode konsertopplevelser.

Et av høydepunktene er Goat Skull Crown fra overnevnte album. En låt som får fram det beste i bandet. Obliteration er råstilige rent visuelt også. Det er som å vandre inn på en rockemønstring på begynnelsen av 90-tallet. Utvaska adidas og olabukser, fete gitarer og langt hår. Men dette er ikke noen retro-greie. Dette er noe av det heiteste innen metal akkurat nå. Etter konserten hører jeg en eller annen si: Endelig et ekte band. Det er jeg helt enig i