Plateanmeldelse: Pere Ubu – «The Modern Dance»

Stian Bjørnsson Hope

Pere Ubu oppsto etter at den kortlevde protopunk-gruppa Rocket from the Tombs la inn årene i 1975. Cheetah Chrome og Johnny Blitz dannet som kjent Dead Boys, mens vokalist David Thomas og gitarist Peter Laughner fikk med seg Tom Herman, Tim Wright, Allen Ravenstine, Scott Krauss og stablet Pere Ubu på beina.

Laughner fikk sparken fra gruppa etter ett knapt år pga. heftig alkohol- og narkotikamisbruk, noe som også tok livet av ham til slutt. Men han rakk å sette sitt preg på de klassiske låtene Heart of Darkness, 30 Seconds Over Tokyo, Final Solution og Life Stinks, der sistnevnte er en kraftfull pønklåt rett under to minutter, for øvrig den eneste av disse perlene som kom med på debuten.

Det er lett å klistre merklappene avant-garde, art-punk, eller eksperimentell rock på Pere Ubu, men det kan også bidra til å marginalisere dem. Javisst, de kan være sære og krevende å høre på til tider, og de er langt i fra mainstream, men fundamentet er rock.

The Modern Dance åpner med 30 sekunders skrikende feedback som river i ørene før det går over i Non-Alignment Pact, en glimrende låt som stjeler riffingen til Chuck Berry på usjenert vis. Pere Ubu erkjenner gjerne røttene sine, men dette er punkrock! Laughing er en annen favoritt, etter et forholdsvis langt parti med halvsprø saksofon-raljering, slår plutselig refrenget inn, og alt faller på plass. Det er kanskje utfordende å høre på første gang, det er tross alt ikke Coldplay vi snakker om her, men belønningen er til gjengjeld ti ganger så stor, hvis du er tålmodig og virkelig lytter.

Street Waves ligger i Non-Alignment Pact-landskapet, og er kanskje ikke like catchy, men jeg elsker det når hele bandet kommer inn for full mugge etter et bass- og synth mellomspill mot slutten av låten (ca. 2:30). Et herlig og presist rockeøyeblikk. De roer det ned i begynnelsen på Chinese Radiation, det varer ikke lenge før det bygger seg opp og den apokalyptiske paranoiaen til David Thomas øses over oss igjen.

Sentimental Journey er i drøyeste laget, mye glassknusing og mumling fra David Thomas, som varer og rekker i nærmere 7 minutter. At de utelot Final Solution og 30 Seconds Over Tokyo fra samme periode er et mysterium for meg, men det viser hvor kompromissløse de var. Sentimental Journey er kanskje det svakeste sporet, samtidig ville albumet ikke vært det samme uten, dybden og mystikken ville manglet. Det er på en måte Pere Ubu i et nøtteskall.

Ellers er det bare snakk om høydare på plata, og etter at Humor Me runder av hele gildet, får du lyst til sette den på en gang til. The Modern Dance er essensiell for platesamlingen din.

Jeg hadde gleden av å se Pere Ubu fremføre The Annotated Modern Dance på John Dee for en del år siden, hvor de spilte hele albumet, mens David Thomas fortalte små anekdoter mellom sangene. Det  var en like fantastisk som selsom opplevelse. Thomas er en underlig skrue, men det var ikke mange stjernenykker han fremviste når han sto der i vadmelsbukse og slurpet av lommelerken sin.

Etter konserten gikk Thomas gjennom publikumsmassen hvorpå en klappet han på skulderen eller noe, og plutselig hørte vi et høyt hvinende brøl: «Don’t fucking touch me, I’m not your fucking friend».

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmanskatalog (inkludert Per Ubus «The Modern Dance», som ikke er på Spotify)

Les også:

Deichman anbefaler: Årets album 2014 (Årets internasjonale album (Stian): 2)Pere Ubu – Carnival of Souls)

Deichman anbefaler: Årets album 2017 (Årets internasjonale album (Stian): Pere Ubu – 20 Years In A Montana Missile Silo)

Plateanmeldelse: Rocket from the Tombs – «The Day the Earth Met the Rocket From the Tombs»

Konsert: Cheetah Chrome på Gamla

Dead Boys – Sonic Reducer (Ferske spor uke 2/2018)

Pere Ubu – What I Heard on the Pop Radio (Ferske spor uke 25/2019)

Her er noen av våre favoritt-coverlåter (Bob Hunds cover Pere Ubus «Final Solution»)