Plateanmeldelse: Albert King – «Live Wire/Blues Power»
Albert King – «Live Wire/Blues Power»
The Blues. En av de virkelig mytologiske størrelsene i kulturhistorien. En viktig del av populærmusikkens dunkle opprinnelse. Out of Africa. Alt kommer fra Afrika. “Everybody understands the blues,” forteller Albert King publikum fra scenen. Vi er i Bill Grahams sagnomsuste Fillmore Auditorium i San Francisco. Det er juli 1968. King har akkurat spilt noen takter av instrumentalen «Blues Power». Denne musikkformen, født av tunge tider og slaveri på landsbygda i sørstatene i USA. Bragt videre derfra til større byer av rastløse sjeler og sultne mager mot slutten av 1800-tallet. Elektrifisert og ytterligere urbanisert etter andre verdenskrig. Rhythm & blues kaller noen det da. Rytmeelementet har blitt viktig. Musikken er mer dansbar, funky.
Albert King står foran et hovedsaklig hvitt publikum denne kvelden. Han har gått et stykke vei. I starten jobbet han som anleggsarbeider ved siden av spillinga. Så ble han profesjonell, men spilte trommer i stedet for gitar flere år for en annen viktig blueslegende, søvnige Jimmy Reed. Først på slutten av 50-tallet får han gitt ut sine egne låter. Noen av dem blir mindre hits. Det løsner ikke før han i 1966 kommer til soullabelen Stax og Memphis, den moderne bluesens geografiske katalysator. Han er 43.
To år senere. King har hatt flere store hits på både R‘n’B– og pop-listene. Han har crossover-appell. Også et hvitt publikum kjøper platene hans. Jeg lukker øyene og står i salen og hører på. Jeg er litt skeptisk, har aldri vært noen fullblods bluesentusiast. Det er et stykke vei fra Indianola og bomullsmarkene i Mississippi til lett gråmelert middelklassetilværelse på Nesodden. Men på samme måte som generasjon på genersjon av europeere (og amerikanere) har latt seg rive med av denne musikkformen, så står også jeg her og lar meg fascinere. Elvis Presley, Keith Richards, Eric Clapton, Bjørn Berge. Jeg begynner kanskje til og med å vugge på kroppen i takt med musikken. Albert King har et poeng: “Everybody understands the blues.” Til og med jeg. Noen ganger. Og Live Wire/Blues Power er en slik gang.
Det er helt klart gitaren som står i førersetet her. Den er mikset høyt opp i lydbildet. Den lyder hard, røff og høy fremdeles. Det at han spilte en vanlig gitar kjevhendt, uten å strenge den om, slik at den lyseste strengen var øverst, skal ha vært et viktig element i forhold til den spesielle gitarsounden hans. Folk hadde fått bakoversveis på en Albert King-konsert i dag også. Samtidig er det en økonomi her. Selv om King ikke er spesielt minimalistisk i stilen er det ikke én overflødig tone å høre. Går det an å tenke seg at han snakker gjennom gitaren sin? At han forteller om hva blues er og hvilken kraft den har ved hjelp av sin Gibson Flying V fra 1958? Jeg lurer på om det ikke er i slike baner King og produsent Al Jackson jr. (trommeslager i Booker T. & the MGs) har tenkt. At fire av seks låter er instrumentaler taler neppe mot en slik teori.
Som på det andre han lagde på Stax i denne perioden er det en nedstrippet nerve i musikken som kler den svært godt. Ingen kordamer eller strykere i sikte. Turnebandet hans (ikke Booker T. & The MGs i dette tilfellet, men det funker for det) holder en passe lav og tilbakeholden profil. Her er ikke noe show og fjas. Det er noe direkte, noe allment, noe viktig over denne utgivelsen og det du får høre her, derav tittelen. Livsnerven. Bluesens styrke. Vi er nede på et grunnfjell.
Live Wire/Blues Power er ikke den enkleste, lettest tilgjengelige plata. Ingen av Kings mest kjente låter er med. Du hører lite til den kule stemmen hans, men ergo mer til den ditto heftige gitaren. (Jeg mener: Flying V! Det blir ikke mye tøffere enn det!) Denne LP-en krever at du setter deg ned og lytter, helst på et rimelig greit anlegg. Men da vil du muligens bli belønnet med ditt eget lille Soria Moria slott. Det er noe viktig nede i rillene her. Kanskje fordi “Everybody understands the blues”. Hvis du vil.
Saken er tidligere publisert på Rille.no (nå nedlagt)
En blogg om den beste musikken som har kommet ut de siste tiåra.
Tekst: Kjetil Syverud
