Rød kjole og et svart vers

James McMurtry er en nær perfekt amerikansk låtskriver med et nær perfekt album i år. La oss derfor snakke om den ene glippen.

Av Vidar Kvalshaug

James McMurtry er også kjent som sønn av forfatteren Larry McMurtry, som urettferdig nok er mest kjent i Norge for nywesternromanen «Lonesome Dove» som ble vist på NRK sene lørdagskvelder i 1993. Sønnen debuterte sensasjonelt med «Too long in the wasteland» (1989) som en middelklassemessias på støvveien ved en tornadoherjet postkasse med hans navn på, rural route. Her var den nye Dylan, den nye John Prine, den nye Steve Forbert, og jeg venter stadig på at flere skal oppdage og omfavne ham. Årets «Complicated game» er et utmerket sted å begynne. Så går du til debuten og, som Fred Eaglesmith sier det, «…the rights and the wrongs and the in-between songs»

McMurtry kan bli for mye å høre fra A-Z. Fortettingen og det ofte noe monotone, sangdominerte, bistre lydbildet, gjør at du trenger pauser, men det er gull stort sett hele veien. Og én sang som er vanskelig å like helheten på. Bare denne ene:

Scenen er fra en film eller noe like visuelt. En middelaldrende fyr i kjøkkenet.

Remember when we’d get together
Burn the candle don’t you know
Smoke and drink and live forever
No one there to tell us no

Flashbacks til en rød kjole. Han pimper billig øl fra boks og blir konemishandlermørk, hans måte å lufte ut den fortvilte usikkerheten på.

This time I’m gonna kill that bastard
This time I’m not gonna miss~ this time I’m not gonna miss
This time there ain’t no doubt about it
Let me be quite clear on this

Out the back and down the alley
Gone to get your bucket spiked
Come back when you think you need me
Come back any time you like

Where’d you get that red dress
Where’d you get that red dress

Allmusic.com har registret 11139 sanger med «Red dress» i tittelen. Vi kan utlede at det ikke er særlig originalt å bruke dette bildet. Når man legger seg opp til en vedtatt låtskriverpolitisk korrekt tittel, gjelder det å ha noen vrier og vendinger inni sangen. For en gangs skyld svikter James McMurtry håndverket sitt. I årevis har dette verset irritert meg og gjort låta umulig å høre:

Yes I’m drunk but damn you’re ugly
Tell you one thing yes I will
Tomorrow morning I’ll be sober
You’ll be just as ugly still

Hørt det før? Idioten i baren som roper til ei dame at han kommer til å være edru i morra, men hun kommer til å se like stygg ut i speilet? Det er Winston Churchill som tillegges å ha brukt sitatet første gang, men det er ikke akkurat Churchillnivå over denne bruken av det.

James McMurtry er en litterær låtskriver. Ikke bare fragmentene og snuttene av historier, men nedhøvla små dikt, aforismer og treminutterslåter som er rene romaner. Han har vært original lenge og en litterær låtskriver skriver ofte «in character». McMurtry gestalter andre personer og andre stemmer, enten det er en ung gutt som går ned en grusvei, en eldre dame med husangst eller et barn. Han har tenmmelig ofte gestaltet barn og brukt barnevers/barnerim i sangene sine, også på siste plate, med betydelig hell.

«Red dress» igjen. McMurtry vil synge jeg-personen i sangen. Han skal ikle seg den sjalu typens stemme og få det til å bli plausibelt at denne karen kunne kommet med slike replikker fra kjøkkenbordet.
Men han unnlatt fotarbeidet, de riktige detaljene, å gi ham nok patos og promille. Like mye som at denne låta burde unnvært dette verset, mangler den kanskje et vers som bygger stemmen. På plateversjonen fra den utmerkede skiva «Saint mary of the woods» (2002), er det gitarer som hisser opp stemningen og en fandenivoldskhet som dels skjuler svakheten. I liverversjonen her

Blir det nokså nakent og synlig: Dette er den svake skjøten i James McMurtrys sanglitterære produksjon. Ellers er alt solid som en bunkers du betror ditt liv til.