Konseptalbumet

Et stykke ut på 60-tallet dukket det opp plater som handlet om svunne, engelske tradisjoner (The Kinks – The Village Green Preservation Society), en helt vanlig engelskmann som flyttet til Australia etter andre verdenskrig (Kinks igjen – Arthur), to fattige musikere i London som drømmer om å bli berømte (Elton John – Captain Fantastic And The Brown Dirt Cowboy), en fiktiv piratradiostasjon på en båt utenfor kysten av England et sted (The Who – Sell Out). Hva i all verden var dette for noe?

Konseptalbumet er en sær, liten plante i den musikalske rock and roll-hagen, et sjarmerende kapittel i populærmusikkens brokete historie. Kort sagt, er det en LP med en felles idé, som går igjen i alle sangene. Dette hadde Frank Sinatra, John Coltrane og Johnny Cash gjort tidligere, men da håret begynte å gro over skjortesnippen tok konseptalbumene en mer radikal retning enn bare å være en LP med ti sanger om kjærlighet.

Ettersom 60-tallet tikket og gikk begynte mange artister å betrakte seg selv mer som kunstnere enn som tannhjul i musikkindustriens evige jakt på neste hit. De 40-45 minuttene de hadde til rådighet på en plate – for ikke å snakke om en dobbel-LP – åpnet uante muligheter til å gå dypere ned i nye og spennende temaer. Plateselskapene kom dem mer eller mindre motvillig i møte. Singer/songwriterne i USA brukte denne nyervervede makten til å lage album hvor de stort sett sang om seg selv og vennene sine. Andre artister, og særlig de som kom fra de britiske øyer, fant på langt mer kreative løsninger.

Freak Out!, Frank Zappa og Mothers of Invention sin debutplata fra 1966,  regnes av noen som det første moderne konseptalbumet. Plata er en ironisk-sarkastisk kommentar til det samtidige Amerika Zappa ser rundt seg. Han kritiserer både det bestående, foreldregenerasjonen og den framvoksende nye ungdomskulturen. Han ser dette som to sider av samme sak, bare med litt ulike uttrykk. Zappas agenda er å kjempe for det virkelig individuelle og originale. Musikalsk er Freak Out! en blanding av femtitallsrock, doo-wop og rhythm and blues, med orkestrale klassiske snutter og avantgardistiske lydcollager innimellom. Musikken bygger  også opp om tankegodset i tekstene.

Tre år senere har det engelske bandet The Who beveget seg noen hakk videre med det de selv kaller rockeoperaen Tommy. Dette er det første konseptalbumet med en sammenhengende historie gjennom alle låtene. Hovedpersonen Tommy blir døv, stum og blind etter at han ser faren ta livet av morens elskerinne, og foreldrene har overbevist ham om at han ikke har sett eller hørt noe. Dobbeltalbumet tar for seg hans skjebne og opplevelser, først i oppveksten som handicappet, og siden når han som voksen får igjen sansene sine og ender opp som en populær guru og kultleder. Hvor interessant historien er kan diskuteres, men musikken er klassisk årgangs-Who. I 1973 kom bandet med sin andre rockeopera, Quadrophenia.

Progrockerne Yes ga ut dobbeltalbumet (igjen!) Tales From Topographic Oceans i 1973. Bandet var inspirert av eldgammel, religiøs hinduistisk litteratur og laget et album der hver av de fire platesidene består av en ‘låt’ med relaterte temaer. Platesidene har titler som “The Ancient”, “Ritual” og “The Remembering”. Tekstenes svadafaktor er gjennomgående høy, sett med moderne øyne, men musikalsk er dette riktig hyggelig, hvis man er i rett humør. Tales From Topographic Oceans ble dråpen som fikk både progrock- og konseptalbumbegeret til å renne over. Det ble rett og slett for mye, for abstrakt og livsfjernt for mange, og plata ble lenge stående til skrekk og advarsel som et eksempel på 70-tallets verste eksesser.

Flere av Pink Floyds album fra samme tiår hører hjemme i konsept-sekken, men jeg holder en liten knapp på The Wall. Denne mastodonten av et album ble unnfanget av Roger Waters i 1979. Publikum fikk fire lekkert innpakkede platesider, en serie storslagne og voldsomme konserter i London og intet mindre enn en helaftens spillefilm. De andre gutta i bandet blir forvist til statistroller når Waters gjennom 80 minutter pluss gråter over det som er en lett tilslørt versjon av hans eget liv. Hovedpersonen Pinks trauma starter med at han mister faren i andre verdenskrig, så føler han at det er en mur mellom seg og samfunnet under kostskole-oppveksten. Denne murfornemmelsen gjentar seg i voksenlivet, der vår mann er en fetert musiker. Rockestjerner som gråter over sin egen vanskjebne blir vi vel aldri lei, men det er noe med de corny tekstene som står virkelig godt til musikken. Ikke alt på plata er helt på høyden kvalitativt, men som en helhetlig og gjennomført konsept-tripp er det ikke mye som slår The Wall. Det er også Pink Floyds siste klassiske utgivelse.

Hvis du tror konseptalbumet er noe som avgikk ved døden omtrent samtidig med slengbukser og bolleklipp, har du både rett og litt feil. I dag er det mange artister som gir ut album som definitivt har en relasjon til konseptplatene nevnt over, selv om de ikke i så stor grad får den merkelappen slengt etter seg. Det dagens artister har lært fra psykedeliaens og progrockens stolte ryttere er å ha en mer eller mindre tydelig tematikk på en plate, og det kan sjelden bli feil. Men uten å ta den så inni hampen langt ut som tidligere tiders helter noen ganger gjorde. Ta en kikk på The Roots (Undun), Kanye West (The College Dropout). Lauryn Hill (The Miseducation of…) eller Arcade Fire (Suburbs) . De har klare konseptuelle trekk.

De fleste gode konseptalbum lever i mye sterkere grad på musikken enn på konseptet og tekstene ettersom åra har gått. Hvem bryr seg så veldig om historien bak Tommy, Tales From Topographic Oceans eller The Wall i dag? I det store og hele spesielt interesserte, vil jeg tro. Det er og blir musikken som først og fremst gjør at disse platene holder seg på pidestallen fremdeles. Ergo kan vi kanskje si at prosjektet konseptalbum ikke var spesielt velleykket eller levedyktig. Allikevel er dette en trivelig liten parentes i rockemytologien, fra en tid som var litt mindre hipp og et par hakk mer sjarmerende enn mye som dukker opp på scener og riller i dag. Og hvem vet, kanskje konseptalbumet kommer grusomt tilbake og blir den nye hipstergreia neste år?

Tekst: Kjetil Syverud

Du kan låne musikk, dvd’er, bøker og noter av utøvere nevnt i sak, bare søk her.