The Beatles – The Beatles

beatles

 

The Beatles er John Lennons Beatles-album. De andre albumene har knallgode låter. George synger “While My Guitar Gently Weeps”. Paul leverer alltid. “Birthday”, “Martha My Dear”, “Why Don’t We Do It in the Road”. Men, det er John som i størst grad setter sitt lett usystematiske preg på skiva, og det er en rotete plate. Definitivt den minst strømlinjeformede i Beatles-katalogen. Deres faste produsent George Martin mener fremdeles den burde ha vært kuttet ned til ‘one really good record’. Akkurat her er jeg glad for at Martin midlertidig var ute av kontrollrommet da disse fire fantastiske platesidene kom til.

Det meste av musikken ble skrevet ved foten av Himalayafjellene, i den indiske byen Rishikesh. Her var Beatles-menasjeriet, og flere andre celebriteter, samlet for å meditere hos den lynheite yogien Maharishi, ettervinteren 1968. Gruppa hadde lagt et dramatisk halvår bak seg. Manager Brian Epstein var død. Det første prosjektet deres post-epstein var en dundrende fiasko (Magical Mystery Tour-filmen). Yoko Ono var på vei inn i rosenes leir, hvor det kanskje var branntilløp allerede.

Yoko Ono var ikke med til India, men det var en utrolig fertil tid for Beatlene, hvor de til sammen skrev mer enn 50 låter. En av de andre mediterende, engelskmannen Donovan, skal ha sin del av æren. Han lærte gutta en spesiell form for fingerspill på gitaren, som gjorde at alle tre komponerte så blekket sprutet og strenger røyk. Flere av låtene til Lennon tar utgangspunkt i det de opplevde i Rishikesh. “Dear Prudence” handler om søstera til Mia Farrow, som stort sett holdt seg i hytta si. “The Continueing Story of Bungalow Bill” handler om en relativt ufyselig amerikansk mor og sønn, som også var på meditasjonscampen, men som avbrøt den spirituelle søkningen noen dager for å dra på tigerjakt! “Sexy Sadie” beskriver hvordan Maharishi duperte mange av 60-tallets unge stjerner, Lennon og co. inkludert.

En av mine favoritter på denne skiva er “Glass Onion”. Det er en typisk Lennonsk metalåt, hvor han tar et oppgjør med de mange han mente overanalyserte Beatles-låtene. Her er det direkte referanser til fem andre Beatles-låter, med både forvirrende inkorrekte utsagn som “The walrus was Paul” og kjærlige skinnleggspark til den samme: “I told you about the fool on the hill/I tell you man, he’s living there still”. Her er det ikke bare den Peer Gyntske løken uten kjerne som blir brukt som metafor, den er i tillegg av glass og ergo gjennomsiktig! (Ibsen-referansen er ikke så søkt som den kanskje kan høres ut, The Beatles skulle opprinnelig hete A Doll’s House.) I tillegg til en tøff tekst, har den også en kul, drivende og rett fram rock and roll-beat.

En mer ustrukturert låt er “Happiness Is a Warm Gun”. Den er satt sammen av fire låtfragmenter, og peker sånn sett fram mot medleyen på andresiden av Abbey Road året etter. Tittelen er hentet fra en plakat for våpenlobbyistene National Rifle Association i USA. Teksten er også ganske fragmentarisk, satt sammen av mer eller mindre absurde brokker hentet fra nyheter etc. Det er imidlertid et par ganske klare referanser her. “I need a fix cause I’m going down”, peker mot heroin. Lennon og Yoko skal i denne perioden ha brukt dette stoffet. “When I feel my finger on your trigger”, henspeiler på sex, og da kan jo “warm gun” i neste linje være bilde på en erigert penis. Oppbyggingen av låta, fra det rolige til den intense, klimakslignende avslutningen, med Lennons fistelvokal, underbygger særlig de seksuelle-, men også til en viss grad dopreferansene i teksten.

På The Beatles synger Lennon åpent om et tema som han skal avdekke ytterligere som soloartist, nemlig forholdet til sin avdøde mor. Hun var en person han så opp til, en fri sjel, samtidig som hun hadde forlatt ham da han var liten. At hun ble påkjørt og drept da Lennon var 17 satte naturligvis også dype spor. I låta “Julia” åpner han, med en ganske så treffende selvinnsikt: “Half of what I say is meaningless/But I say it just to reach you, Julia”. Dette er både en kjærlighetserklæring til moren og hans nye kjæreste Yoko. Strofen “Ocean child calls me” viser til den japanske betydningen av navnet Yoko, som er ‘barn av havet’. Musikalsk er dette en vakker, nesten drømmeaktig ballade, som står godt til den samme stemningen i teksten.

Låta “Revolution 9” er på et plan bare tull og tøys, men allikevel en særs viktig låt. Det er en av de ultimate anti-låtene i pophistorien, og at verdens største popband (fremdeles i 1968) skulle utgi dette på plate, er tilnærmet uhørt. Dette er ikke musikk i tradisjonell forstand, men lydcollager. John og Yoko raidet lydbiblioteket til EMI, og satte sammen det de fant i løpet av noen inspirerte døgn, og la det oppå en lang jam, som var klippet vekk fra slutten på den ‘ordinære’ “Revolution 1”. Kanskje en hyllest til avantgardekunstneren Yoko, og en beskjed til de andre medlemmene i The Beatles, og resten av verden, at ‘jo, jeg kan gjøre dette’. Jeg kan telle på tre-fire hender de gangene jeg virkelig har sittet og lyttet meg gjennom “Revolution 9”, men hvis du tar jobben får du en definitivt annerledes sonisk reise, som en slags kortfilm uten andre bilder enn de lydsporet og ditt eget hode lager.

Dette er fire ganske ulike, men allikevel viktige Lennonsanger på The Beatles. Ganske så subjektivt vil jeg i tillegg slå fast at dette er den beste Beatles-plata. Alle de regulære utgivelsene til kvartetten er selvfølgelig prima vare, men her får du i tillegg det sære, det rare og det morsomme. Alt er ikke gull, jeg aldri vært så glad i hverken Lennons “Bungalow Bill” eller McCartneys “Rocky Raccoon”, men det er det som er så fint når man har fire platesider å meske seg med. Da gjør det ikke så mye om ikke alt treffer deg 110 prosent.

 

Saka er hentet fra Rille.no
En blogg om den beste musikken som har kommet ut de siste tiåra.
Tekst: Kjetil Syverud

 

Du kan låne musikk, dvd’er, bøker og noter av utøvere nevnt i saka, bare søk her.

 

 

 

Sjekk også:

Gamle juleplata med Beatles
Er det vits å lese noe mer om Beatles?
George Harrison og ukulelen
The Beatles´ Here Comes the Sun er nydelige saker, men Steve Harley & Cockney Rebels versjon er også ganske artig
Coverkunst – The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band
Topp 5 – isolerte vokalopptak: The Beatles – «Don’t Let Me Down»
Albumanbefaling: McCartneys «Ram» (1971)
Årets beste Youtube-klipp – Nirvana med McCartney som Kurt

Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!