HIPPOAKTIVT SYRESPILL

Foto: Hippo Act

Foto: Hippo Act

 

SEMESTERLIG AVSLUTNING

Eksamen? Festival? Eksamensfestival? Ikke alle går i hi og nileser til åttetimers skoleeksamen når mai, du skjønne milde, nærmer seg slutten. Svært få av oss slår ei heller eksamen og fest i samme smekk. Eller, jo, kanskje, om festen braker løs i etterkant… Jazzstudentene ved Norges musikkhøgskole, derimot, sier “ja takk, begge deler” og skaper feststemning hver kveld flere uker i strekk. Jeg mener ikke å hevde at nervene uteblir og øvingen tar slutt når festen er i gang, snarere tvert imot, men det er noe helt eget ved måten disse studentene avslutter studietiden på. Deres eksamensbesvarelser er ikke bare til for vurderingshungrige sensorer, men inviterer også de av oss som er sultefora på nyutsprungen musikk til et velsmakende, variert måltid. Blant sistnevnte gruppe mennesker finner du meg: Sulten, med ørene på vift, og klar for enda en semesterlig avslutning på Victoria Jazzscene i Oslo. Jeg var der i fjor, og vender tilbake i år, for å høre både venners og venners venners musikk, og bli kjent med nye og tidligere skjulte sider ved dem gjennom musikken de lager. Forhåpentligvis får jeg også slått av en prat eller to i løpet av perioden 26. mai – 7. juni.

Hver kveld fra 26. mai til 7. juni vil jazzstudenter fra både andre- og fjerdeåret spille seg ut og sette deg ut. Nedlastbar oversikt over eksamenskonsertene finner du på Norges musikkhøgskoles nettsider.

 

Jeg tjuvstartet festlighetene én dag før det hele startet, ved å snakke med et band som dukker opp flere steder i årets eksamenskonsertprogram: Hippo Act. Du har lov til å kalle meg “inhabil intervjuer” i og med at jeg kjenner musikerne og snart deler husrom med muligens den mest bråkete, dog eneste helakustiske, av dem, men siden min interesse for firerbanden er et resultat av en opplevd fysisk spenning mellom undertegnedes “bedre halvdel” og bassisten i bandet, altså ikke kommer av personavhengige preferanser, mener jeg det er innafor å stille dem noen uskyldige spørsmål om bier, blomster, mat og musikk. Om ikke annet bare for å undersøke denne gnisten litt nærmere…

Vi er på NMH (Norges Musikkhøgskole). Det er andre pinsedag, og kanskje er det derfor skolen virker så usedvanlig tom. Andreas Haga og Steinar Mossige møter meg i foajeen, småslitne etter en lang ettermiddagsøving. Andreas har sin avsluttende eksamen i morgen kveld, og mye tyder på at han har prioritert det å forberede seg foran det meste annet: “Jeg har ikke fått i meg nok kalorier i dag, så vi må ta heisen”, sier en utsultet Andreas idet vi skal ta fatt på turen til byggets 2.hus. Jeg tilbyr ham noen nøtter. Alt for å få energien på topp og munnen varmet opp til praten vår. Vi trasker lenge for å finne en egnet sitteplass. Etter å ha vandret en god stund finner vi tilslutt en ledig sofa i en avsidesliggende krok i fjerde etasje. Emil Brattested og Morten Røsbak dukker plutselig opp fra bak et hjørne og finner seg til rette i sofakroken. Tross høylytt nøtteknasking i bakgrunnen, aktiverer jeg mobilopptakeren og lar samtalen settes i sving.

 

AV OG PÅ

Første gang jeg hørte Hippo Act var på Serendip, Musikkhøgskolens jazzfestival, en sen vinterkveld i februar 2014. Jeg ble totalt gjennomsyret av den intense rytmikken, spesielt elektrisiteten som gnisset mellom trommeslager og kontrabassist. Jeg husker enda den følelsen jeg hadde, en slags groovebasert oppvåkning, som ble boende i meg i lang tid etter konserten. Er det et mål hos dere å skape slike fysiske spenningserfaringer hos publikum?

Andreas: Det har aldri vært noe bevisst mål, men vi har jo spilt veldig mye sammen, og vi har spilt mange forskjellige ting sammen. Det har resultert i at det groover. Samtidig er Hippo Act et kompromissløst band, og dersom én får en god idé, så nøler vi ikke med å prøve det ut. Og i tillegg så henger vi oss ikke alt for mye opp i metrisk teori, selv om det er bøtter og spann av det.

Steinar: Der har man kanskje de der fysiske greiene, at det er mer sånn at det bare skal føles digg. Det skal ikke se digg ut.

Undertegnede er usikker på om det siktes til hvordan det ser ut på papiret eller på scenen akkurat her…

Emil: Vi tar bare noe som er vanskelig, og kjører på, uten å tenke på om det går opp rytmisk.

Morten: Og så er det ikke sånn at vi prøver å gi folk fysiske erfaringer som sådan…

Emil: Men gjerne!

Morten: Vi spiller jo den musikken vi liker, og vi liker sånne typer erfaringer selv, så da får sikkert andre folk det og, da.

Andreas: Og så er det jo snakk om et heftig lydbilde.

De påpeker at det ikke alltid er slik at man kan skille mellom hvilket instrument som spiller hva og når, på grunn av mange effekter og musikalske elementer som leker oppå hverandre.

Emil: Vi pleier jo også å gå for å overraske litt, og det kan gi noe av den samme følelsen. Med brå overganger og kutt.

Videre spinner Morten samtalen videre i retning eksistensielle erfaringer og deres spor i musikken. De andre slenger seg på og stiller spørsmålet ”Hvorfor musikk?”, som foruten å være en bok av Øyvind Varkøy, er med på å føre bandets munnviker opp i været og filosoferingsnivået ned i dyp refleksjon. I og med at dette temaet kan fylle en hel bok og vel så det, hopper jeg raskt videre til neste spørsmål, som dreier seg om grenselandet mellom det komponerte og det improviserte. Kan dere si noe om hvordan dere legger opp til improvisasjon?

Andreas: Vi pleier som regel å ha veldig konkrete deler og veldig konkrete plasser der vi bestemmer oss for å ha improvisasjon. Men akkurat der hvor improvisasjonen skal være, der er det veldig lite konkret igjen. Så det er veldig sånn på og av. Vi er grooven, og når vi skal improvisere, er vi helt ute, helt av.

Jeg spør om de da har en veldig streng struktur med faste rammer, og heller et løsere innhold, men både Andreas og Steinar sier strukturen er en miks av begge deler, at den er totalt fri og svært bundet om hverandre. Emil snakker drømmende om videre eksperimentasjonsmuligheter.

Emil: Vi burde kanskje ha eksperimentert enda mer ved å ha improvisasjon gjennom et helt strekk.

Andreas: Ja, men samtidig så syns jeg at det er nettopp det med den blanda strukturen som gjør Hippo Act unikt.

Morten: At man slår på bryteren liksom.

Steinar kommenterer at de gjorde det Emil snakker om mest i begynnelsen. Da improviserte de frem lengre strekk med musikk, tok opptak av det, og så ble de kuleste strekkene til fastsatte låter.

Morten: Og så er det jo ofte sånn at noen av oss improviserer og de andre spiller noe fast under. At det blir to mot to til tider. Eller en mot tre. Det er sånt vi leker mye med, det å sette ting opp mot hverandre. Både formmessig med disse delene som er komponerte og planlagte, og i delene med improvisasjon der noen spiller én ting og noen spiller noe som er helt annerledes.

 

ET HØYT TAKHØYDEBAND

Dette bringer meg naturlig videre, for etter det jeg har hørt av Hippo Acts musikk fra før, og nå, når jeg har hørt dem snakke om forholdet komposisjon/improvisasjon, forstår jeg at de er opptatt av, nettopp, kontraster. Jeg spør om de mener kontraster er viktige i musikk og om det finnes noe sånt som en «god» kontrast.

Steinar: Jeg mener kontraster er veldig viktig i musikk. Det gir noen av de største musikalske opplevelsene, i hvert fall for meg.

Emil: Vi opererer med nokså ekstreme kontraster, noe vi har gjort ganske mye, egentlig.

Andreas: Det er et virkemiddel vi tar i bruk. Vi spiller jo instrumentalmusikk, og vi vil ha det litt sånn på og av, og det kan man jo si handler om kontraster, da.

Morten: Kontraster er en måte å lage et spenningsforhold på, da, i musikken. Det er ofte det som gjør at du syns det er interessant. At du tenker ”oh, shit, nå skjedde det noe her”.

Steinar: Det er da man blir røska tak i, på en måte.

Hvordan kommer kontrastene til uttrykk på det menneskelige plan, er dere svært forskjellige som personer også?

Alle: Vi er ganske forskjellige, ja.

Morten: Ja, på en måte er vi ganske forskjellige. Vi snakket akkurat om det i døra nede.

Et høyt brøl av latter bryter opp Mortens anekdote, men han fortsetter så fort lyden har dempet seg.

Morten: Steinar er jo liksom mors gode gutt, som ikke har noen arr.

Andreas mumler ”mors helvetegutt” uten at jeg klarer å få med meg hvem han snakker om. Det får forbli bandets foreløpige hemmelighet.

Morten: Og så føler jeg ofte at dersom vi skal lære noe vanskelig, så er Emil liksom den som er mest sånn ”nei, vi må bare gjøre det, vi får det jo til hvis vi gidder”, mens jeg er kanskje litt mer sånn ”å, kan vi ikke bare spille sekstendeler istedenfor kvintoler, liksom”.

Emil: Jo, men det er jo sånn at så lenge man forstår konseptet, så er det jo bare å…

Steinar: Øve!

Emil: … ha en praktisk tilnærming til det.

Igjen høres snakk om Varkøy, men jeg prøver å ro oss litt nærmere land ved å spørre om deres iboende forskjellighet kan høres i musikken også.

Emil: Det jo det som er en faktor for at et band skal funke, slik at alle fire skal være fornøyde. Man må like at alle de fire forskjellige påvirkningene får en eller annen betydning.

Steinar: At det blir en fet pakke til slutt.

Andreas: Det jeg tenker om Hippo Act er at sånn som sangene låter, så har alle sin prosentandel med påvirkning.

Emil: Og det må det være rom for. Alle må være åpne for det. Det tror jeg egentlig ikke er så lett, men det funker overraskende bra, da…

Morten skyter inn at det ikke er så lett i andre sammenhenger. Altså i andre band.

Steinar: Vi er på en måte et ”høyt takhøydeband”.

Morten: Hvis en person foreslår noe, så tester vi det. Lista er lav for å foreslå.

Emil: Mens taket er høyt.

Morten: Det vi har til felles er jo det at vi syns det er digg å bare prøve nye ting.

Jeg drodler videre på tanken om ulikhet og stiller musikerne et dagsaktuelt spørsmål om eksamensavviklingen. Har det noe å si for musikken at det på konsertene er to eksamenskandidater som vurderes?

Andreas: Nei, det har egentlig ingenting å si.

Emil: Det har litt å si, da. Vi har jo lagt opp låtene litt…

Uten at Emil får snakke ferdig, avbryter Andreas med et ”ja, ja, ikke sant”. Så tenker han seg om og forklarer hvordan de på hans eksamen har bytta ut en synthsolo med en gitarsolo. Jeg kommenterer at det vel ikke har så mye å si for han, i og med at han spiller bass, men da bryter Emil inn på oppklarende vis og meddeler at det er på Mortens eksamen de har bytta om.

Morten: Ja, det som du egentlig skulle si, Andreas, det kan jeg si.

Videre forteller Morten om at han har planlagt å for første gang spille flygel sammen med bandet, rett og slett fordi det er moro å prøve ut nye ting. Det hadde de nok ikke gjort dersom det var en vanlig Hippo Act-konsert, men siden han skal spille andre ting helt akustisk på sin eksamen, så han det som en fin mulighet til å denne gangen utvide Hippo-horisonten.

 

Hippo Act på Victoria Jazzscene

Hippo Act på Victoria Jazzscene

 

HAPPY DOG OG BOPPI THE CAT

Jeg forteller bandet at ”Pyroskop” foreløpig er min favorittlåt, og at jeg tror det kommer av det suggererende gitarriffet som er pakket inn i en slags synthhimmel. Plutselig får de to besøk av viltre trommeslag som river og sliter og vil dra deg ut av transen de førstnevnte trakk deg inn i. Heldigvis får du, etter hvert og ganske så overraskende, en håndfast beat og kjenner du er bittelitt lykkelig et ørlite øyeblikk fordi du endelig ”henger med” rytmisk, men så braker det løs på nytt. Og det i uante former. Du kan umulig si hvor dette vil bære, noe som egentlig oppleves ganske digg. Vi kommer i snakk om flere av låtene som finnes tilgjengelige på Soundcloud,og jeg klarer ikke å unngå å spørre om hvordan titlene blir til. ”Gastrofobia”, ”Forslag fra salen”, ”Episk dilemma” og ”Glidelås”, hvor kommer det fra?

Andreas: ”Gastrofobia” er på en måte en gastronomisk…

Fobi?

Andreas: Opplevelse…

Morten: En ting som vi absolutt nyter i samvær med hverandre er nettopp lek med ord.

Alle nikker samstemt.

Andreas: Vi har det mye gøy, gutter.

Steinar: Meldingstråden vår er jo legendarisk! Der er det mye lek med ord.

Morten: Og den kan du jo få etterpå. Du kan få noen av de titlene vi har hatt på meldingstrådene på iMessage.

Jeg takker selvfølgelig ”ja” og tenker som så at disse kan brukes til litt av hvert, og ikke minst gir en bredere forståelse av bandets hippoaktige humor.

Morten: På en måte så er det litt det samme som med musikken. At vi bare får en eller annen absurd idé som egentlig ikke er noen ting, men som likevel er musikk. Akkurat som med ord som ikke er ord, men bare bokstaver.

Andreas: Vi er også fascinerte av ungdomsord som ”schpaa” og ”lolorama”.

Praten går videre om uttaleproblematikken ”lolorama” bærer med seg, spesielt om man har dialektiske talevaner, og etter en lengre uttesting av ”loloramas” iboende variasjonsmuligheter, kan jeg ikke unngå å spørre om hvem det er som er ansvarlig for de billedlige beskrivelsene av bandet. Jeg siterer den frodigste av dem:

“Røttene er plantet i 70-tallets fruktbare jordsmonn, men har spiret gjennom tiden, blomstret som moderne lyd, og pollenert seg helt ut i fremtiden” (Hippo Act)

Steinar: Det der hørtes veldig ut som Morten!

Emil: Jeg skriver også litt tekster, men trenden er det Morten som har starta.

Andreas skyter inn at tekstene vanskelig lar seg oversette til engelsk.

Morten: Jeg har et ekstremt behov for å holde en ironisk distanse til alle sånne ting… Men jeg føler at alle sammen er med på den?

Det kan tenkes at Morten her snakker om det å formulere bandbeskrivelser. Uansett er de alle enige om at måten de har gjort det på til nå helt klart er innafor.

 

HACIT POP ELLER TOPPI HAC?

Andreas benytter en stille stund til å nevne at de planlegger å spille inn en plate som slippes en gang i løpet av sesongen 2015/2016. Jeg vet at de allerede i dag holder på litt i studio, og hadde i forkant av samtalen klekket ut noen spørsmål om arbeidsprosessen i studio vs. frem mot en konsert. Har dere omtrent lik arbeidsprosess i studio som i forbindelse med en konsert? Hva er lov i studio, men ikke lov på konsert – og omvendt?

Steinar: Vi har vel egentlig strebet etter å få konsertsituasjonen inn i studio. Vi vurderte jo å invitere publikum.

Emil: På konsert kan vi liksom lage mer kaos og komme unna med det. I studio blir det mer tydelig og du får ikke den samme skikkelig drithøye, massive bråkegreia.

Steinar: Den blir mer kontrollert.

Emil: Man må jobbe på en helt annen måte.

Morten: Så har vi jo lekt litt med tanken på å gjøre ting helt annerledes i studio også. Noen av låtene kunne jo kanskje kledd at vi spiller alle sammen i samme rom, med masse lekkasje og bare ”drit i det”, bare for at uttrykket blir hovedprioritet. Andre låter passer kanskje bedre ved at vi tracker hver instrument for seg (lager et separat lydspor for hvert instrument), spiller med click.

Andreas: Litt mer klinisk og poptradisjonelt.

Morten: Vi har jo ikke testa det, da, men vi har tenkt på det. Man får med en gang flere muligheter i produksjonsfasen når man jobber i studio. Ikke det at det nødvendigvis er et poeng, men kanskje det hadde vært gøy.

Emil: Vi har nok et potensial der, i forhold til å lage en låt ved å lage separate tracks (lydspor) og pålegg (effekter) etterpå. Jeg tror det kan bli ganske syrete.

Gutta stilner og jeg antar at de drømmer seg ut av øyeblikket og tenker på alt det spennende som ligger der fremme.

Andreas: Målet fremover på konsertene er at også trommene skal bli elektroniske.

Steinar: Ja, etter ”Live electronics” (Videreutdanningskurs ved Norges musikkhøgskole). Jeg er jo den eneste som har vært totalt akustisk, og det skal bli bra om også trommene får et elektronisk tilsnitt.

Jeg aner uendelige muligheter for fremtidige syreangrep

GASTRONOMISK GEHØR

Praten om elektronisk ekspansjon og studioarbeidets mangfoldigheter surrer og går litt før jeg vrir samtalen mot et tema jeg selv er svært interessert i, nemlig forholdet matlaging : musikk. Selv sammenlikner jeg det å komponere eller improvisere frem musikk med det å lage mat. At litt sukker i gryta gjør underverker for smaken på samme måte som en stødig groove kan gi en frittløpende melodi fotfeste. Jeg har fått nyss om at Andreas er en kyndig kokk, spesielt når det gjelder det indiske kjøkken. I tillegg brygger han øl. Derfor vil jeg spørre han om han tenker i samme retning som jeg. Mener du det finnes likheter mellom disse to ingrediensene som gjør livet verdt å leve?

Andreas: I hvert fall når det gjelder kreativitet. Vi har jo sammenliknet EQ med smak, da, at salt på en måte er treble (diskant) og at bass er chili.

Jeg ser for meg at bass er pepper, siden den er litt sånn ”bpouff”. Gutta er med på den.

Andreas: Sur mat er diskant. Søt mat er rundere og da kommer man lenger ned på EQ-skalaen.

Emil: Ja, søt mat er mer sånn mellomtonestemning.

Andreas: Når man er flink til å lage mat, sånn som meg…

Alle ler.

Andreas: … Så kan man jo bare improvisere, ikke sant.

Emil: Du har godt gehør.

Ja, sånn gastronomisk gehør?

Emil: Ja, det har med smaken å gjøre.

Andreas: Å lage mat er faktisk en veldig kreativ prosess.

Emil: Jeg sammenlikner  mat med EQ inni hodet mitt, fordi det i begge tilfeller handler om balanse. Og noen ganger prøver man å lage en kjempeskakk balanse bare for gøy.

Andreas påpeker at det å se likheter mellom mat og musikk kan dras ut i det uendelige, og jeg begynner å lure på om gutta er på vei ut mot den ironiske distansen Morten snakket om tidligere, fordi latterkulene slippes løs med stadig kortere avstand mellom hverandre. Likevel velger jeg å la skravla holdes i gang, rett og slett fordi det er så eventyrlig morsomt å høre hvordan de alle spinner videre på hverandres filosofering.

Morten: Så har det med form å gjøre også. Sjokoladedessert er jo godt. På samme måte som en god siste låt kan ha mye å si for helhetsinntrykket.

Andreas: Du avslutter med desserten.

Morten: Jo, men av og til så tar du desserten først. Hvis du skal være helt crazy, da.

Steinar: Ja, ikke sant. Leke med formen, rett og slett.

Det er jo ikke en fremmed tanke det å bygge opp en konsert på samme måte som man komponerer en treretters?

Andreas: Nei, og noen ganger når jeg spiser, tenker jeg at jeg har et symfoniorkester i munnen. Og vet du hva vi sier på Sørlandet når noe er veldig godt?

Det blir plutselig helt tyst, men lett humring kommer gradvis frem etter å ha fordøyd Andreas’ sist avslørte hemmelighet. Begrepet ”hemmeligheter” er for øvrig hovedinspirasjonskilde for det nylig lanserte Deichmanbladet (#4), der skjulte forfatteridentiteter, ”guilty book-pleasures” og andre hemmeligholdte herligheter bringes frem i lyset. På vei ut av en fremdeles vilter humring forteller Emil om hvordan den sterke drikken rom spiller en vesentlig rolle for hans motivasjon til å drive med tålmodighets- og pirkearbeid.

Emil: Jeg pleier å lodde gitardeler og drikke rom samtidig. Gjorde det i går, faktisk.

 

JORDSMONN OG 70-TALLSÅND

Selv kjenner jeg meg godt igjen i behovet for ytre motivasjon, og vet at tyngre tak og tankevirksomhet ofte får fart i seilene om det ligger en gulrot der fremme og venter. Mens vi andre snakker, sitter Andreas og ler for seg selv, og når jeg spør han om hva det er, svarer han: ”Nei, bare tull og tøys”. Alle bryter nok en gang ut i latter og jeg aner at Hippo-øving ikke bare er ment for å utvikle musikk, men også for å skru ned seriøsiteten og bare ha det fantastisk moro. Jeg føler meg gravalvorlig når jeg nå forsøker å styre samtalen med spørsmål, men har så innmari lyst til å få vite mer om hvem de høster inspirasjon fra. Vi har tidligere kommet inn på teksten om at Hippo Act har ”røttene plantet i 70-tallets fruktbare jordsmonn”. Hvem plantet frøet Hippo Act?

Morten: Disse referansene er ofte bare til fordi vi skrive noe om oss selv. Vi må jo prøve å beskrive musikken vår, og den er såpass, hva skal man si, mangfoldig og allsidig, at vi må på en måte bare ta tak i noe. Og på det tidspunktet, da teksten du refererer til ble laget, så var jazzrock en ganske sånn åpenbar referanse for å prøve å beskrive musikken, da.

Emil: Det handler om det å finne et eller annet som den som leser kanskje vet hva er. Hvis vi ikke gjør det, så blir det bare sånn der bildeskriving med jordsmonn og sånn. Det er jo veldig gøy. Det er det vi helst vil gjøre, men det er ikke sikkert at det gir mening for leseren.

Jeg tror det kan gi mening etter hvert. Dere fikk i hvert fall meg på kroken ved å nevne Frank Zappa i en av beskrivelsene, og siden jeg liker musikken til Zappa, tenkte jeg som så at ”det her er sikkert spennende”, noe som viste seg å stemme. Nå, fordi jeg har bitt på snøret, kan jeg like godt bare få sånne ”blomst og bær og bie”-greier. Men jeg tror det funker sånn dere gjør det og at Emil har rett i at det få servert noe kjent, som man kan hekte seg på, er lurt.

Andreas: Vi har vel konkludert med at den absurde blandinga av alle disse sjangrene, av lounge, syre, 70-talls jazzrock og sånn, kan kalles acid lounge. At det er en sjanger som vi representerer.

Morten: La meg fortelle ferdig det jeg skulle si om 70-tallet først! Musikken vår er jo på ingen måte 70-talls. Egentlig er den jo inspirert av mye mer moderne rock og jazz, sånt sett, men det som er så spennende med 70-tallet, er at det skjedde så mye. Folk prøvde nye ting, og det er den greia der, 70-tallsånden, som vi har med oss.

Så det er ikke noe konkret band eller noen konkrete personer, men den ånden som sier ”vi vil prøve nye ting”, som planta de frøa, liksom?

Morten: Jeg tenkte på det da jeg skrev det, men det er ikke sikkert at dere…

Andreas: Jo, jeg har aldri tenkt på det sånn, men det gir egentlig mening når du sier det nå.

 

Hippo Act

Foto: Hippo Act

 

HIPPOPPSKRIFTEN

Med meningen i god behold passer det godt å runde av, men før den tid spør jeg de fire musikerne om de har noe mer de gjerne vil dele med meg, som resulterer i en rask innføring i begrepet acid lounge.

Emil: Litt vanskelig å vite hvordan jeg skal gå frem, om jeg skal beskrive acid lounge, eller si hvordan det oppstod, eller hva det er satt sammen av. Låta ”Gastrofobia” er et eksempel på noe som er erke-acid lounge, fordi du har en jevn groove som er sånn ”yeah” og den synthen oppå.

Morten: Lounge er jo ganske chill. Det er heismusikk. Resepsjonsmusikk. Folk syns det er feelgood, mens når det blir syrete (acid), så er det ”feelgood med en twist”.

Steinar: Hadde du tatt vekk twisten kunne du satt det på i heisen.

Emil: Og hvis du hører på acid lounge i heisen, så må du ha tatt ett eller annet.

Morten: Men det er viktig å huske at når vi snakker om lounge i denne sammenhengen, så er ikke det lounge som i 30-talls lounge, men mer moderne lounge.

Emil: Ikke sånn Burt Bacharach, men mer club-stil. Elektronisk stil. Elekro-lounge.
Det er i hvert fall det jeg tenker på som lounge, og det tror jeg mange andre gjør også.

Andreas: Men det er veldig sånn fokus på groove…

Emil: …Med en helt ute melodi oppå. Acid lounge er lounge som blir helt ødelagt, på en måte.

Det er noe som forstyrrer, liksom?

Emil: Ja, og så har vi bare tatt det derfra. Vi har ikke reindyrka lounge, sånn jeg skulle ønske vi kunne gjøre, men vi gjør det mer sprøtt, liksom. Mer sånn improbråk.

Andreas: Men så syns jeg at akkurat det har blitt Hippo Act. At det er nettopp det folk som digger Hippo Act kicker på.

Emil: Ja, det at det blir en dramatisk blanding, men når jeg setter meg ned for å lage en ny Hippo-låt, så starter jeg med lounge.

Morten meddeler at også han finner inspirasjon i chillout-musikk når han skal skrive noe nytt til bandet.

Andreas: Det som kanskje kjennetegner Hippo Act er at vi prøver å ha sånn veldig struktur på ting, at vi prøver å holde det litt i lounge-skinnet, Og så drar vi alltid på…

Steinar: Ja, vi starter som regel med en lounge-idé, men så blir alt dratt ned i den der syregryta.

Andreas: Og da blir det acid lounge. Og det er Hippo Act. Og det er hipt.

 

Hippo Act er Emil Brattested (gitar), Morten Røsbak (tangenter), Andreas Haga (bass) og Steinar Mossige (trommer). Bandets musikalske frukter kan høstes inn under den kommende eksamensfestivalen til jazzlinja ved Norges Musikkhøgskole. De hadde sin første opptreden 26. mai kl. 21.00 (Andreas’ eksamenskonsert) og skal spille igjen 1. juni kl. 2o.15 (Mortens eksamenskonsert). Emil spiller sin avsluttende eksamen den 2. juni kl. 20.15, men da uten Hippo Act.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

 

Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!