Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Musikkavdelingen Anmeldelser 4. juni 2015

Plateklassiker: The Beatles – «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band»

image

Hva skal man si om verdens mest omtalte plate? Terningkast 10, kanskje? Trenger egentlig Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band mer omtale, flere ord? Tja… Jeg tror faktisk det.

Fordi, det kommer gjerne en snikende, lammende og manglende interesse for det alle syns er bra. Denne tilstanden har delvis senket seg over The Beatles, og spesielt denne plata. Den er sikkert kjempebra, men hvorfor skal jeg gidde å høre på den?

Jo. Du skal gidde å høre på den fordi dette albumet faktisk ikke er ihjelspilt. Jeg vil underbygge denne påstanden ved å henlede oppmerksomheten på noen ulike detaljer og lekkerbiskener spredt ut over de to platesidene fra sommeren 1967. Du er herved invitert til å lytte på denne plata med litt alternative ører. Eller til deg som har hoppet over denne så langt, et forsøk på å pirre nysgjerrigheten din.

Jeg begynner med slutten av plata. Etter at de siste lydbølgene fra “A Day In The Life” har lagt seg. Før det uforståelige babbelet av menneskestemmer helt, helt til slutt. Da kommer den. Hundefløyta. Ett eller to sekunder. Det er så vidt det menneskelige øret kan oppfatte den, men følg med på bikkja neste gang du spiller Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band  En liten practical joke og hilsen til alle hundeeiere der ute. Et eksempel på de små, idiosynkratiske detaljene som gjorde gruppa fra Liverpool så store.

Vi går litt framover, til låta “Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise)”. Sjekk groovet. Takten, rytmene. Fra Paul McCartney teller opp “one, two, three, four…” og Ringo tordner i vei på trommene, mer funky enn noen Manchester-gruppe. Det er stort. Det svinger. Fuzzgitaren, som kommer inn etter et par takter, løfter godfølelsen enda noen hakk. Beastie Boys samplet starten på klassiske Paul’s Boutique. “Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise)” var noe av det siste som ble spilt inn til denne LP-en, og hele låta ble gjort på en dag. Alle fire i The Beatles synger her, det er ikke så vanlig. Denne lille låta på et drøyt minutt er en fin liten rockelåt. Fine, små rockelåter skal man ikke kimse av.

Så til George Harrisons bidrag. “Within You, Without You”. Dette er på mange måter en snål låt. Er det ugler i mosen her? Helt siden Help har Harrison hatt minst to egne låter på hver plate. Hvorfor fikk han kun ett spor her? Gruppa spilte riktignok inn en Harrison-komposisjon til på denne tiden. «Only A Northern Song» ble veid og funnet for lett, den så ikke dagens lys før på Yellow Submarine i 1969. Og hva med folka som ler en smule rar latter på slutten? Jeg har alltid tenkt at det er de andre i gruppa som har tilføyd dette som en latterliggjøring av låta. Dette skal være en lydeffekt George selv la på i et forsøk på å sprite opp stemningen etter fem minutter pluss med distinkt annerledes, indisk-inspirert musikk. Harrison hadde vært flere ganger på besøk hos den indiske musikeren Ravi Shankar i Bombay for å lære om indisk musikk. Ideen til “Within You, Without You” ble unnfanget hjemme hos Klaus Voorman, venn fra Hamburgtiden. Ingen andre i The Beatles spiller på denne låta, bare eksterne musikere. Når jeg hører teksten får jeg et bilde på netthinnen av folk i vesten (Klaus og George?) som sitter og diskuterer østlig filosofi og tankegods, kanskje med en touch LSD on the side. Dette er på mange måter den mest psykedeliske låta på albumet, samtidig som den på et vis ikke hører helt hjemme i selskapet. Hmmm.

She’s Leaving Home” er en liten Paul McCartney-novelle, slik bare han kan skrive dem. I løpet av tre vers og refreng er vi midt oppe i en generasjonskonflikt. Tenåringsdatteren, som rømmer hjemmefra med en tilfeldig fyr, fra et hjem fullt av materielle goder, til foreldrenes fortvilelse og rådløshet. Historien er ikke spesielt original, men så presist og kortfattet skissert at en Hemingway neppe kunne gjort det bedre. I første vers lurer datteren seg ut tidlig om morgenen, mens hun legger igjen “the note that she hoped would say more”. I neste vers våkner moren om morgenen og finner brevet fra datteren. Hun bryter sammen og spør: “How could she treat us so thoughtlessly? How could she do this to me?” I det siste, korte verset, to dager senere er  jenta “far away”, mens hun venter på å møte mannen hun har truffet. Refrenget er en slags klagesang fra foreldrene, med utsagn som “We gave her most of our lives” og “We gave her everything money could buy”, sunget med passe ironisk twist av John Lennon. Låta ble til etter at McCartney hadde lest en avisartikkel om den 17-årige supereleven Melanie Coe, som hadde rømt fra sitt velsituerte hjem, og ble funnet ti dager senere hos en slesk gambler i London. Coe oppdaget noen år senere at låta tar utgangspunkt i hennes rømning, og har uttalt at det nesten er skremmende hvor godt McCartney har fått fram akkurat hvordan hun hadde det i i februar 1967. Vi som er dedikerte fans av Beatles-bassisten er ikke så overrasket. Vi har hørt “Eleanor Rigby” og “For No One”, og kjenner hans fascinerende evne til å beskrive menneskeskjebner langt utenfor egen omgangskrets, på en utrolig presis og empatisk måte.

Til slutt skal vi helt til begynnelsen av plata, til gitarsoloen på starten av tittellåta. Er det Paul eller George som spiller her? Da jeg var guttunge gikk et seiglivet rykte om den rå multiinstrumentalisten Paul, som faktisk var bedre enn George på gitar! Kildene spriker. Ifølge The Complete Beatles Recording Sessions er det George som trakterer gitaren. Nettstedet Beatlesbible.com hevder at det er Paul. Uansett, er dette kanskje den feteste gitarintroen på en låt noensinne. Stor i kraft av seg selv, og perfekt akkompagnert av en passe mengde staffasje rundt. Først hører vi et orkester som varmer opp, ‘stjålet’ fra “A Day in the Life”-innspillingene. Dette er koblet sammen med arkivklipp, fra 1961, av et spent teaterpublikum før teppet går opp. Verden hadde vært et fattigere sted uten lydarkivet til EMI. Selv de aller beste gitarsoloene.

Så min milde oppfordring etter alt dette er: Hør på Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (igjen). Den tåler det!

 

 

Saken er tidligere publisert på nå nedlagte Rille.no
En blogg om den beste musikken som har kommet ut de siste tiåra.
Tekst: Kjetil Syverud

 

Sjekk også:

The Beatles – Los Paranoias (Ferske spor uke 49/2018)

En tur til Abbey Road, 1999

Coverkunst – The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band

Sensurerte platecover (Inkludert The Beatles – Yesterday…and Today)

Bård Ose – Beatles hele livet (Fra 30 glimrende musikkbøker)

Musikk inspirert av litteratur (Inkludert Beatles‘ «Lucy in the Sky With Diamonds», som er basert på «Alice i Eventyrland» («Alice’s Adventures in Wonderland») av Lewis Carroll)

Her er noen av våre favoritt-coverlåter (Inkludert The Beatles’ «Here Comes the Sun» gjort av  Steve Harley & Cockney Rebels)

Paul McCartney var fan av dette bandet

Årets beste Youtube-klipp – Nirvana med McCartney som Kurt

«The Girl Can’t Help It!» – Klassisk lettvekter av en spillefilm fra 1956 (Filmen er også gjentatte ganger nevnt som The Beatles’ favorittfilm)

Beatpoeter og andre rockere (Båndene mellom beatpoetene og senere rockestjerner har vært mange og sterke. Beatles hyller dem allerede i gruppenavnet)

Susanna – For No One (Ferske spor uke 23/2021,  coverversjon av The Beatles’ «For No One» fra den klassiske «Revolver»-skiva)

Melvins – I Want to Hold Your Hand (Ja, det er en cover av The Beatles, fra Ferske spor uke 17/2018)

Ken Scott har også skrudd lyd på «The White album» av The Beatles (Fra Da burde alt være Hunky Dory!)

Got to Get You Into My Life – The Beatles (En av låtene som har inspirert Brent Rademaker i Beachwood Sparks, fra Beachwood Sparks: Tilbake med nytt album og konserter!)

‘Leste akkurat en biografi om John. En kompleks personlighet, men hvilken original. Noen mennesker har bare gaven’ (Fra Trevor Beld Jimenez: Lengselsfull myk harmonisk pop fra Sør-California)

Hey Jude – Wilson Picket (‘Lysende Beatles-cover av en av soulens beste, Wilson Picket’, fra I’m Kingfisher: Luftig indiefolk med americana kolør)

Dwight Twilley og Phil Seymour fra Tulsa, Oklahoma møttes etter å ha sett «A Hard Days Night» sammen med sine yngre brødre. De var begge Beatles-fans og fant fort kjemien (Fra Plateanmeldelse: Dwight Twilley Band – «Sincerely»)

‘«Calling the album «Let It Be» was our way of saying that nothing is sacred, that the Beatles were just a fine rock & roll band. We were seriously gonna call the next record Let It Bleed» – Paul Westerberg’ (Fra Plateklassiker: The Replacements – «Let It Be»)

The Beatles for eksempel lærte håndtverket sitt som artister nettopp ved å spille live på klubber i Liverpool og Hamburg (Fra Grateful Dead – 2350 konserter på 30 år)

I generasjonsromanen «Beatles» av Lars Saabye Christensen er de fire hovedpersonene store fans av det norske bandet the Snowflakes. Og gutta i Hvitmalt gjerde ble valgt ut til å spille Snowflakes i filmen (Fra Øya 2014: Hvite gjerder, snøflak og slengkyss)

Det gøy å høre The Beatles’ «Everybody’s Got Something to Hide Except Me and My Monkey» i en spinnvill versjon (The Feelies – nerdenes hevn)

The Beatles slipper loopen løs på mainstream-publikummet med sin banebrytende ”Tomorrow Never Knows” (1966) fra albumet «Revolver». Bandet gav hverandre i hjemmelekse å spille inn korte lydsekvenser som kunne brukes i kollasjen som ble ”kompet” i Lennons vågale komposisjon (Fra Historien om loopen – en historie som gjentar seg)

 

Det er mange utøvere og andre som er inspirert av The Beatles, her kan du sjekke disse norske utøvernes (+ en svensk) forhold til bandet (bare søk etter Beatles i intervjuene/sakene så kommer du til rett sted):

Øyvind Holm, Dog Age, The Colors Turned Red, Posterboys, Erling Ramskjell, Æ, Birgitta Alida, deLillos, Avind, Vegard Setrom i Hockney, Boomerang Rapido, Baia Wolf, Haakon Ellingsen, Kid Andersen, Robert Moses, SusannaMisty Coast, Tore Stemland (NXP m.m.), Snøskred, Label, Bård Torgersen, The Dogs (Henrik Gustavsen i bandet mener «Helter Skelter» er tidenes beste rockelåt), Tom Roger Aadland, Hayeminol (En av låtene som har inspirert Ånon Sørnæs Bakkjen i bandet er «Strawberry Fields Forever»), The Pink Moon, Ring Van MöbiusRoger Græsberg & Foreningen (En av låtene som har inspirert Roger Græsberg i bandet er «Here, There and Everywhere»), The High Water Marks, Johnny Red and the Prayerhouse People, Auden Prey, Acres Wild, Haunted Mansions (Thomas Gregussen i duoen er inspirert av hele Beatles-katalogen), Erlend Ropstad, The Boogietraps, Stein Urheim, Pedro Carmona-AlvarezPedro Carmona-Alvarez (2), Magnus Grønneberg, «Indie Pop Demon» av en kul låt der The Thank Yous namedropper The Beatles, The Ramones, The Beach Boys, The Rolling Stones (Fra The Thank Yous: Løssluppen powerpop), Supermoon, Hvitmalt gjerde, Lt. Glahn og Holen, Kalandra

 

Oppdatert 3. juni 2022.

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

4 kommentarer til “Plateklassiker: The Beatles – «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band»”

  1. Audun sier:

    Terningkast 5, mest pga. sterk startlåt og veldig sterk avslutningslåt. To, tre andre bra låter, resten er kjedelige greier. White Album er mye, mye sterkere!

Legg igjen en kommentar til Min platesamling: Ando Woltmann | Bibliotekartikler.no Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 62 andre abonnenter