Lydbilder – Et sveip over vinylens visuelle kulturhistorie

Dream Get Dreamy

Tekst: Ivar Håkon Eikje

 

Nasjonalmuseets store utstilling Plateomslag. Vinylens comeback, om platecover som grafisk design, åpnet 6. juni på Kunstindustrimuseet i Oslo. Gjennom pliktavleveringsordning og systematisk supplerende innsamling har Nasjonalbiblioteket Norges største samling av norske LP-plater, og flere av omslagene som vises på Nasjonalmuseet er utlånt herfra.

Men platecover på museum? Hvorfor det? Et flatt, lite firkantet omslag av papp på 31 x 31 centimeter, som beskytter ei rund LP-plate som i 33 1/3 omdreininger i minuttet rommer drøye 40 minutter med innspilt musikk?

Nei – et plateomslag er så mye mer.

Hvem har ikke tatt ei gammel plate ut av et slitent cover, lagt den på spilleren, senket stiften forsiktig ned, sittet med omslaget i hendene, og lyttet, og tenkt at, joda, livet er kanskje ikke så verst likevel.

Eller en annen gang, slik kan det jo også være, etter å ha drukket og danset, sammen med venner og kjente, våknet opp dagen derpå, i en haug av plateomslag liggende utover hele gulvet, omgitt, inkludert.

Eller hva med de gangene der man bare ble sittende å lytte med store øyne og åpen munn, alene, eller sammen med andre – kan det virkelig høres slik ut, er det lov å lage sånne lyder, sånne bilder?

 

Popol Vuh JonasFjeldsBeste_Oldani 30årskrigen_Oldani Dolla

 

Eller kanskje, gledestrålende, lyttende til et nytt bekjentskap i svart vinyl, satt seg godt til rette, lest informasjonen på coveret nøye, kanskje til og med notert noe ned, sett på tegningen eller fotografiet, og, kanskje, hvis man var sikker på at ingen så det, luktet på omslaget og strøket fingrene kjærlig over det nye pappcoveret.

Kulturhistorie handler om det folk har tenkt og følt opp gjennom tidene; det vi har hørt, det vi har sett, og måter vi bruker det på. Som små hverdagslige kunstverk er plateomslagene en del av alt dette.

Plateomslagets historie
Det var amerikanske Columbia Records som først var ute med fargerike bilder på platenes emballasje. I 1939 samlet selskapets art director Alex Steinweiss fire 10 tommers 78-plater i et innbundet album – ja, uttrykket record album stammer fra den gang – og ga det et unikt omslagsbilde.

Tidligere hadde 78-platene kun hatt en brun papirpose eller et omslag av stifta papp; nå ble platealbumene viktige informasjonskilder, og en vesentlig del av den moderne markedsføringen av musikken.

I 1948 lanserte Columbia LP-formatet, og et par år etter fulgte britiske Decca og andre selskap opp. Albumet ble nå en kvadratisk lomme med plass til kun én plate, og det visuelle ble desto viktigere. LP-en fikk for alvor feste i det kommersielle markedet fra siste halvdel av 1950-tallet, samtidig med at jazzen, og etter hvert rocken og popen, fikk stadig større plass i unge kjøpegruppers sjelsliv.

Man snakket om musikalsk identitet og visuell kommunikasjon, de ulike sjangrene fikk ulike uttrykk, enten omslagene var laget med kunstnerisk pasjon eller profesjonell pragmatikk, som originale bidrag eller mer formeltro varianter.

Plateomslagets historie minner oss om at teknologi, kreativ form og estetisk opplevelse henger sammen.

Pop og jazz
Men hvordan så musikken ut?

Som visuell kommunikasjon minner LP-coveret på flere måter om plakaten, bokomslaget og noteheftet, der den tekstlige informasjonen er viktig nok, men lesefokuset likevel er på bildet og skriftens design og utforming. Mange av de tidlige LP-omslagene har også slektskap med etterkrigstidens magasinforsider og filmplakater.

DreamsvilleEt eksempel fra norsk platehistorie er The Monn-Keys’ engelskspråklige LP fra 1961. Da denne ble lansert i USA under navnet Dreamsville, fikk den et design som spilte på den amerikanske samtidens fascinasjon for den futuristiske space age. Men da samme plate ble utgitt på det norske markedet året etter, het plata Here are the Monn-Keys og fikk et fargefoto av den humørfylte gruppa, slik man kjente dem fra film og revy her hjemme. The Monn Keys

Mens popalbum som Here are the Monn-Keys har fargesterke fotografier som gir inntrykk av det oppstemte og ekstroverte, får den samtidige jazzen ofte et annet visuelt inntrykk.

Karin Krogs By myself, for eksempel, som ble til på initiativ fra Phillips’ innspillingsleder Rolv Wesenlund, og som i 1964 ble den første soloplata med en norsk jazzartist, fører tankene i retning av nærhet, konsentrasjon og eleganse.

by myself Karin KrogOmslaget er designet av Chris White, og Nils Edströms foto har noe nesten moderne mystisk over seg, en stemning som minner om film noir, eller kanskje amerikanske Blue Notes’ klassiske plateomslag fra fotografen Francis Wollf og designeren Reid Miles.

Get Dreamy
For platecover er selvsagt også fortellinger om grafikere, fotografer og designeres bevisste formgiving, om det å pakke inn musikk i bilder, men også om omslag som selvstendige estetiske objekter.

I årene rundt 1970 får etablerte kunstnere i større grad utfolde seg friere på plateomslagene. Peter Blakes omslag til The Beatles’ doble Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band og Andy Warhols bidrag til Velvet Underground og The Rolling Stones er velkjente eksempler.

Dream Get DreamyI norsk musikk- og designhistorie er Knut Harlems omslag til band som The Pussycats, The Vanguards, The Public Enemies, og ikke minst coveret til supergruppa Dreams eneste plate Get Dreamy fine eksempler.

Harlems arbeider representerer det musikalske innholdet på en fortolkende, men samtidig selvstendig måte. På Get Dreamy, som kom i 1967, legges lag på lag med psykedeliske farger og drømmelignende foto. Bandnavnet er ikke tatt med – designet taler musikkens språk – og farger, former, fantasi, drøm og virkelighet flyter sammen, helt i tråd med ikonografien kjent fra den samtidige angloamerikanske psykedeliske rocken – ja, selv surrealisten André Breton ville antagelig vært stolt.

Kunstnere
Også flere andre norske kunstnere, som også markerte seg innenfor andre kunstarter, bidrar på sentrale norske plater fra slutten av 1960-årene og utover på 1970-tallet.

Blant eksemplene finner vi maleri av Odd Nerdrum på Junipher Greenes Friendship fra 1971. Utbrettscoveret til Norges første dobbeltalbum er designet av Bjørn Saastad. Friendship

Andre eksempler er Henny Lie, som i dag kanskje er mest kjent som kunstfotograf, som tegnet de flotte plakatene og omslagene til utgivelsene fra Vise- & lyrikkfestivalen i Haugesund fra 1971 og 1972. Mens Kari Rolfsen, som har arbeidet med mange formater, ikke minst som billedhugger, har laget omslaget til plata Folkeviser-Bånsullar-Slåttar og stev med Ingebjørg Liestøl, Brita Bratland og Talleiv Røysland. Plata, som kom i 1974, er én av de som er utlånt fra Nasjonalbiblioteket til Nasjonalmuseets store utstilling.

Vise 1971 Vise 1972Det er også Popol Vuhs debutalbum fra 1971, med omslag av Bjørn Morisse. Morisse hadde selv musikerbakgrunn, kjent som Store-Bjørn sammen med Lillebjørn Nilsen, og etter hvert Steinar Ofsdal, i 1960-tallets The Young Norwegians, og som soloartist med en vovet variant av låta «Stille døgn i Clischy». Morisse var en mye brukt illustratør og også mannen bak den morsomme og blødmerike tegneserien Glåmrik som ble trykket i Dagbladet på 1970-tallet. På Popol Vuh-utgivelsen har han likegodt tegnet seg selv inn på baksiden av omslaget.

In time for Hawk on FlightOldani
I en særstilling i norsk coverdesign, både når det gjelder antall og kvalitet, står Bruno Oldani. I Nasjonalbibliotekets arkiver finnes både skisser og ferdige omslag fra hans omfattende produksjon.Moose Loose Fine eksempler på hans stilsikre design er omslagene til Moose Looses debutalbum fra 1974 og Hawk on Flights In time for Hawk on Fight fra 1979. Begge tar utgangspunkt i kjente veiskilt som tilføres poetiske detaljer som små blomster og regnbue. Mens på omslagene til Jonas Fjelds Beste fra 1977 og Ketil Bjørnstad/Stavangerensemblets 30-årskrigen fra 1981, for eksempel, er det det menneskelige, en hånd, et hode, som blir trukket opp og åpnet. Oldanis abstrakte og sympatiske omslag nærmer seg nok musikken, men inviterer samtidig til egne estetiske opplevelser gjennom sin grafiske konseptualisering.

KjøttMotkultur og popidoler
Som kontrast til mye av det foregående finner vi punkens motkulturelle bidrag. Til utstillingen på Nasjonalmuseet er for eksempel Kjøtts EP Et nytt og bedre liv fra 1980 med. Omslaget er laget av bandet selv, og er en collage fremstilt på kopimaskin med billig papir, slik samtidige fanziner også var det. Resultatet er en sterk visuell identitet med markert forskjell fra det profesjonelle og masseproduserte, langt fra det glansede og påkostede vi finner på mye av den samtidige popmusikkens plateomslag.

I Nasjonalbibliotekets samlinger finnes også privatarkivet til Ole Sørli som gjennom 1980-tallet ga ut plater med flere norske musikere. Her kan vi følge arbeidet med å bygge opp den visuelle identiteten til kommersielle popartister som Ole I´Dole og Dollie De Luxe. Portrettfotografiene som pryder deres plater er gode eksempler på 1980-tallets representasjon av popidoler, i tradisjonen fra 1960-årenes fargerike fotoomslag.

a-haI samlingene finner vi også Just Loomis’ svart-hvite fotografier til a-has Hunting High and Low fra 1985. Omslaget siterer bandets spektakulære video til hitlåta «Take on me», og etablerer gjennom selvreferansen en helhetlig og profesjonell visualitet. Loomis tok mange foto til samtidige plateomslag, for eksempel Madonnas «Like a Virgin» fra 1984.

CD-ens inntog
Fra midten av 1980-tallet begynte det nye CD-formatet å gjøre seg gjeldende. Men fortsatt brukte norske band og designere LP-formatet for det det var verdt. Et godt eksempel er de konseptuelt forseggjorte omslagene Christopher Nielsen lagde til alle platene med Jokke & Valentinerne, med der tilhørende tegneserier vedlagt – som en kreativ feiring av de egenartede mulighetene LP-formatet og omslagskunsten ga.

Men popmusikk handler også om marked. Og etter hvert ble CD-en det dominerende formatet. Det endret også premissene for den grafiske utfoldelsen, og vanskeliggjorde prosjekter som de fra Jokke & Valentinerne.Jokke

Plateomslaget ble endret, både som kunst- og designobjekt, som middel for markedsføring og selvfremstilling. Men med CD-en fikk musikken atter nye visuelle uttrykk fra nye generasjoner av designere som utforsket det mindre formatets booklets og jewel cases med nødvendig mindre detaljering i den grafiske utformingen av omslagsbilder – ofte godt hjulpet av nye digitale verktøy.

LP-er i vår egen tid
I våre dager har den ansiktsløse digitale musikkstrømmingen i stor grad overtatt som leverandør av musikalske opplevelser, heter det. Men er det ikke heller slik at vi bare har fått enda flere varianter og muligheter? LP-en og dens omslag har gått fra å være mainstream til nisjeprodukt, fra noe allment til et felt for spesielt interesserte – men hvem vil ikke være egenartet i vår individualiserte samtid?

Elephant9 Violeta VioletaI tillegg til ny interesse for eldre utgivelser, der tidligere plater kommer ut i nye bokser med ekstramateriale, kommer atter nye band med nye plater på vinyl – gjerne i lite og eksklusivt opplag, i tillegg til andre formater. Og norske kunstnere og designere som for eksempel Kim Hiorthøy og Martin Kvamme lager sterke omslag til dagens musikkuttrykk, med dagens blikk og teknologiske muligheter.

Vinylen har fått en revival, et comeback, som det heter – og det hele kan altså sees i sammenheng på Nasjonalmuseet i sommer.

 

Kilder og mer informasjon

  • Det finnes mange bøker om plateomslag, og to som spesielt tar for seg de norske: Dag Helleve: Norske plateomslag, Samlaget, Oslo 1991 og Magnus Bettum: Norske plateomslag. Et tilbakeblikk på norsk musikks utseende, Lundesgaard Forlag, Høvik 2008.
  • Arkivene fra Bruno Oldani og Ole Sørli og andre er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets spesiallesesal for musikk og film. Der kan man også få se og høre plateutgivelser med norske musiker og komponister.
  • Nasjonalmuseets utstilling Plateomslag. Vinylens comeback står på Kunstindustrimuseet står frem til 13. september 2015.

 

Denne artikkel er skrevet av Ivar Håkon Eikje og publisert på Nasjonalbibliotekets hjemmeside

 

Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!