Sovjetisk regjerings-godkjent popmusikk?
Sovjetisk regjerings-godkjent popmusikk?
Beklager, men min kunnskap om russisk (og ikke minst sovjetisk) popmusikk er ynkelig liten. Sånn rett ut av hatten er det vel kun T.A.T.U og Pussy Riot som popper opp i erindringen; førstnevnte en duo som skapte minst like mye moralsk oppstandelse for unge pikekyss, som ovasjoner for sin meget fengende hitlåt All The Things She Said. Og punkerne Pussy Riot fra den seneste tid (absolutt kontroversielt det også), en beklagelig påminnelse om at ytringsfrihet og musikk ikke alltid går hand i hand.
Og med det stopper min visdom om den russiske pophistorien.
Tekst: Arild Ness
Når så en gavmild gjest i 2015 donerer LPer med sovjetisk popmusikk fra midten av 1980-tallet til musikkavdelingen er det jo opplagt at vi må skrive noen setninger om dem.
Valery Leontiev – Best Holiday Seasons
Valery Leontiev har gitt ut over 30 album, enkelte solgte millionvis og han ble sågar utnevnt til “Folkets artist i Russland” i 1996. Leontiev er den type artist det har blitt opprettet statuer av. Leontiev er den type artist som Putin personlig har gratulert for verdifull kulturekspansjon. Dette må vel være … interessant?
Ja, interessant er det. Og musikken? Vel. Fargerik som en eksplosiv supernova og sær på grensen til ubehagelig. Som en russisk coctail der alle ingredienser skal med, uansett om de forsurer smaken. Av og til tenker man at han høres litt ut som en sovjetisk Lou Bega. Eller kanskje er Lou Bega en tysk/italiensk/ugandisk variant av den sovjetiske Leontiev? Hvem vet.
En svipptur innom nettets største videohvelv bekrefter i alle fall at det handler om showing og dansing, sprø kostymer og en-i-en-million dansetrinn. Humor man kanskje ikke skulle skratte av den gangen, men som i dag, 30 år senere – og med det anakronistiske aspektet tatt med i vurderingen, ikke kan bli annet enn latterlig. Samtidig er dette popmusikk med stor P i store flak av verden. Så for all del, gi det en lytt.
Alla Pugatsjova – Prisjla i govorju
Få har solgt like mange album og mottatt så mange priser i Russland som Alla Pugatsjova. Særlig på 1980-tallet kom hun til å bli en høyt elsket og aktet artist i sitt eget hjemland, men også utenfor jernteppet fulgte populariteten med.
Vi snakker musikk med mye emosjoner og eurovision-klang, ofte stakkato rytmer og i fremgrunnen en mezzo-sopranstemme som svinger seg fra de lyseste toner til dypere skoger. Det store orkesteret i bakgrunnen skaper drama, nerve og cinematiske stemninger. Tenk ABBA-disco, men med mer østlig mystikk og instrumentering. Mer likandes enn Leontiev vil jeg si.
Innledningsvis ble to kontroversielle artister fra dagens musikk-Russland nevnt. Valery og Alla er ikke så kontroversielle på platene her. Jeg tror i alle fall ikke det. Å lage popmusikk i Sovjetunionen før murens fall var neppe en spøk og jeg leser en plass på nettet at begge artistene har fått stempelet “goverment-approved popmusic” fra 80-tallet.
Regjerings-godkjent popmusikk, altså! Der har du et stempel du nødig vil ha hengende over seg.
Band som Pussy Riot seiler i alle fall ikke under det flagget. Og bra er det.
Sjekk også:
Sovjetrock er alt annet enn kommunistgrå
Sovjet-hipstere overførte vestlig pop til røntgenbilder
Den russisk-islandske pianistlegenden og dirigenten Vladimir Ashkenazy
