«Det bandet går det faen meg ikke an å høre på», proklamerte musikkjournalisten
Innledningen til Close To The Edge høres ut som lydsporet til tropehuset i en zoologisk hage. Vannfall og fugleskvalder. Så, noen titalls takter med improvisasjon over et friformtema, med Steve Howes gitar som en ledestjerne gjennom underskogen. Flerstemt vokal forsøker å bryte gjennom all klorofyllen, men gitaren, og øset fra resten av bandet, holder på litt til før neste del av tittelsporet tar over, med mer tradisjonelle musikalske strukturer. “Close To The Edge” dekker like godt hele første side, mens det på baksida er hele to låter. Vi snakker tross alt seriøs prog. Kanskje noe av det beste som er kommet innen sjangeren?
En gang i tiden var det en ganske populær musikksjanger som het symforock. Superdyktige musikere, intrikat behandling av instrumenter og tidvis bruk av elementer fra klassisk musikk. For en sart liten barnesjel var det noe betryggende i denne kombinasjonen: Det som var overlevert ned gjennom århundrene og det nye. En dag kom den mest rampete gutten på skolen, han med gulrotrød piggsveis, og fortalte meg at nå var det punk som gjaldt. Det jeg hørte på var skikkelig treig, gammal, hippiedritt.
Jeg minnes et hyggelig lag med en kjent musikkjournalist på begynnelsen av 2000-tallet. Samtalen dreide inn på Yes. «Det bandet går det faen meg ikke an å høre på», proklamerte musikkjournalisten, til bekreftende nikk rundt bordet. «Jeg mener, jeg har prøvd å sette på en plate, men jeg klarer bare ikke å høre på det. Det er jo for faen meg ikke musikk», fortsatte musikkjournalisten. Det var lenge siden jeg selv hadde hørt på mine gamle favoritter, så jeg tenkte: ja, ja, det er vel sånn det er.
Noen år senere traff jeg en gjeng yngre musikkelskere i forbindelse med videreutdanning. Stor var overraskelsen at de var dedikerte fans av alt som hadde vært ‘feil’ så lenge: Genesis, Yes, King Crimson, og det som verre er. Nå hadde sjangeren skiftet navn til prog. Det er nok en mer salgsvennlig betegnelse enn det lett infantile, 70-tallsaktige ‘symforock’.
En av platene som gjenoppsto fra de døde for min del er Close To The Edge. Et mesterverk innen sjangeren, og det ypperste Yes har prestert. Jeg har fundert over hvorfor denne plata er så bra, og har kommet fram til følgende: En perfekt miks av prog og mer strait rock and roll. Komplisert og vanskelig, men samtidig sprudlende og full av liv.
Yes hadde en stadig skiftende besetning fra de kom med sin første, selvtitulerte plate i 1969. På platene Fragile (1971) og Close To The Edge året etter er den ultimate konstellasjonen med. Jon Anderson synger som vanlig englelyst og klokkeklart. Rick Wakeman fyrer løs sine overdådige og storslagne keyboardpartier. Bill Bruford spiller trommer så lett, elegant og detaljrikt at det er en fryd. Men det er de to siste bandmedlemmene som utgjør den store forskjellen her.
Chris Squires bass er et kraftsentrum på Close To The Edge. Du må spille plata på et skikkelig anlegg for å få full glede av bassgitaren, og da er det nesten så man ikke tror sine egne ører. Sjelden har dette instrumentet vært mer aktivt, og framme i lydbildet, og kommet mer til sin rett enn på denne plata. Ikke et vondt ord om Jamerson, Dunn eller McCartney, men Squire tar instrumentet ett hakk videre og løfter det fram. Langt fram. Fantastisk!
Steve Howe er spesiell utøver i gitaristuniverset. Klassisk skolert (selvsagt), men allikevel med klare referanser til både blues og honky tonk. Evnen og viljen til å eksperimentere ser og høres på den atypiske gitaren han bruker, en halvakkustisk Gibson jazzgitar, i tillegg til pedal steel, som ingen andre proggitarister har benyttet. Howe har en definitiv rocka stil, som, stort sett, er over alt mesteparten av tiden. Det kan høres masete ut, men faktum er at det kler musikken veldig godt og gir den et rufsete preg, som er med på å løfte musikken ut av den gemene proghop. Jeg blir rett og slett glad hver gang jeg hører det eksentriske, sprudlende gitarspillet til Howe.
Tekstene til Jon Anderson er blant annet inspirert av Herman Hesses Siddharta, og det kan jo ikke bli helt feil. Anderson har en egen evne til å lage tåkeprat ut av det meste, så også her. Men, det gjør ingen verdens ting. New age, kvasifilosofi og religiøs mystisisme hører hjemme på en skikkelig Yes-plate. Et tilfeldig eksempel:
Sudden problems shouldn’t take away the startled memory.
All in all, the journey takes you all the way.
As apart from any reality that you’ve ever seen and known.
Guessing problems only to deceive the mention,
Passing paths that climb halfway into the void.
As we cross from side to side, we hear the total mass retain.
Det er noe Tolkien-aktig over tekstudraget. Selv om jeg ikke er noen stor fan av nevnte forfatter, leder også musikken tankene mot J.R.Rs univers.
I likhet med vinylplatene, som på nær mystisk vis har returnert, har også symforocken, unnskyld, progrocken, gått gjennom en lang vandring ute i ørkenen før den kom tilbake som en viktig historisk og samtidig del av kulturhistorien. Hvis du er interessert i å sjekke ut musikksjangeren, finner du neppe et bedre sted å starte enn Yes´Close To The Edge .
Tekst: Kjetil Syverud
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
