Av: Victor Josefsen Anmeldelser 13. august 2015

Øya 2015 – Belle and Sebastian

Vi smeller likesågodt til med enda en anmeldelse av Belle and Sebastians Øya-konsert. Pluss flere bilder.

Tekst: Victor Josefsen
Foto: Tommy Østby

Det har vært en strøm av gode band fra Glasgow siden åttiårene, har Norman Blake fra Teenage Fanclub uttalt, og henviste til The Pastels som startet opp tidlig på 80-tallet og ble hærførere for gutter og jenter i anorakk, som BMX Bandits, Talulah Gosh og Sarah-bandene. På midten av nittitallet slapp Belle & Sebastian albumet Tigermilk, og ble Skottlands bestselgende band fra anorakk(twee)-scenen. 16 år senere står de på Øya-scenen. Første låt ut er fra den nye skiva, mens andre låt, den funky Thin Lizzy-pastisjen I´m A Cuckoo, er hentet fra Dear Catastrophe Waitress (2003). De to åpningslåtene oppsummerer egentlig hele konserten og gruppa Belle and Sebastian: Tilbake til fremtiden. Belle and Sebastian (be)viser på Øya at de er et meget bra popband, om noen skulle være i tvil om det. Nærmere bestemt et meget bra småschizofrent popband med tekster i morsom-småmisantropisk stil.

Det er drivende, og på Øya-scena fremstår uttrykket som indiepop, ikke ullen soveromsindie, men en type indie alle ny-indieband higer etter å oppnå. Videre snakket Stuart Murdoch om det elendige været i Skottland, i kontrast til solfylte Øya, før han (igjen) demonstrerte de ikke helt synkroniserte dansemoovsa sine, noe som er befriende, og fremstår som den rake motsatsen til de aller fleste indie-hipster banda som bevisst koreograferer «sjarmerende» og keitete indie-pogo dans på scenen.

Belle and Sebastian fremfører låter fra de klassiske popskivene If You´re Feeiling Sinister og The Boy with the Arab Strap, med røtter i sekstittallets folk, Velvet Undergound og Nick Drake, i tillegg ingredienser fra andre Glasgow-band som tidligere nevnte BMX Bandits og The Pastels, britiske Television Persnonalities, blandet med new zealandske The Chills, for å nevne noen. Tittelåta fra sistnevnte album, altså The Boy with the Arab Strap, spilles og Murdoch inviterer publikum til å danse på scenen, noe for øvrig Nile Rodgers fulgte opp på samme scene senere på kvelden. Dermed fikk vi bivåne flere, mer eller mindre sjarmerende, dansemooves. Uansett, god stemning på scenen og blant publikum.

Belle and Sebastian leverer på Øya-scena, som på plate, musikk som er alt fra spretten til svevende på lett bris, man ser tydelig at Murdoch og co. koser seg på scena, de har tross alt vært indiepophelter i flerfoldige år nå, så det er naturlig at de har en avslappet holdning til hva de driver med. Det er også tydelig at gruppa liker musikk i forskjellige sjangre, utført med bandets egen vri. Og skottene spiller fortsatt harmonisk og finstemt pop, selv om de har funnet plass til danserytmer på f.eks. sistelplata, noe publikum fikk oppleve på slutten av Øya-settet.

– Vi trodde det kun kom til å bli et par album før vi splittet opp, så vi er utrolig heldige som kan tjene til livets opphold med Belle and Sebastian, har de uttalt. Og tjene til livets opphold, det gjorde de mer enn bra på Øya. Terningkast 5.