Øya 2015 – Foxygen: Ellevilt i veien for egen musikk

Det kan være vokalisten i Foxygen er en god vokalist, men det var vanskelig å få med seg i alt skuespillet. Foto: Tord Litleskare -http://tordlitleskarephoto.com/

California-duoen Foxygen gjestet Norge for første gang, da de sto på scenen Hagen på Øyfestivalens onsdag kveld. Etter endt konsert er det vanskelig å skulle innsistere på at de må komme igjen, om ikke det skulle være for å gi et bedre anderinntrykk.

Tekst: Aslaug Olette Klaussen

Egentlig var det ikke så mye galt med uttrykket. Om en ser bort fra all tiden som ble tatt fra musikken i bortsnakkingen, samsnakkingen, fekting, dårlige spøker og enda dårligere gjennomførte iscenssatte scener. Da har jeg ennå ikke nevnt selve lyden, eller for store deler av konsertens del; ulyden.

Hyperaktiv posering

Foto: Anna Lerheim Ask

Det begynte surt, bak alt annet enn sure, dansende kordamer. Det er fortsatt utydelig og grumsete da vokalisten tok over showet. Og som han showet. Han var mer kropp enn stemme. Det var ben til alle kanter, armer i været, til siden og selvomfavnende. Det var gester, så lite sømmelige at i de ti-år musikken var hentet fra ville han fått refs. Dressjakke og skjorte falt allerede etter et par låter til fordel for bar overkropp. Poseringen var hyperaktiv. Den endte desverre også med å skygge for det duoen skal ha av musikalske kvaliteter. Sistnevnte best vist av koristene, som evnet å både danse og synge låtene opp til noe som under andre omstendigheter kunne vært heller interessant, fremfor den vitsen av en konsert det ble.

Foto: Anna Lerheim Ask

Foxygens siste album … And Star Power har en såkalt vindskjev produksjon der skurr er en vestenlig del av det lekne lydbildet. Live var det lite vind, og større skjevhet. Under andre omstendigheter kunne det derfor vært humoristisk latterlig da duoen ble stoppet av koristene for å rote det hele til etter en noe overraskende tidlig sceneavgang for kostymeskifte, eller rettere; påkledning til t-skjorte. Her ble det bare kleint. Noe som vistes på et noe fortumlet publikum, som for øvrig, og med god grunn, slet med å ta så vel de musikalske som muntlige spøkene. Forventningene tilsa at det kunne blitt en morsom affære. Men det var knapt med smil å spore.

Bedre teater

Etter klesskiftet ble det imidlertid likevel mer rom til musikken. En kunne til og med la seg sjarmere av at det ble sunget O-o-oslo fra scenen. Det holdt likevel ikke til at dette med litt godvilje best kan beskrives som en middels vellykket friteaterforestilling. Konsert var det knapt.

Foto: Anna Lerheim Ask