Øya 2015 – Ibibio Sound Machine: Ekstatisk danseglede

Tekst: Magnus Klafstad
Foto: Tommy Østby

Da britiske Ibibio Sound Machine i siste liten ble booket inn som erstatter for Curtis Harding på Øyafestivalens siste dag ble jeg både entusiastisk og litt nervøs for at Amfiet skulle bli litt for stort for dem. Mer eller mindre ukjente artister og et soldovent og slitent festivalpublikum er sjeldent en god kombinasjon på den største scenen. Var det egentlig noen andre enn meg som kjente til dette bandet? Og egentlig viktigere, kom det til å spille noen rolle?

Deres selvtitulerte album fra i fjor var en fin blanding av afro-beat, highlife og disco, krydra med masse perkusjon og nok elektronikk til at det ikke bare fremstår som nok et støvete retroband. Noen ganger går tankene i retning av afrikanske elektroniske pionerer som Francis Bebey, andre ganger går de til et dansegulv i New York i 1983, men føttene holder seg her i nåtiden.

Som forventet begynte det hele ganske så bedagelig og tilbakelent. Men bandet, ledet av britisk-nigerianske Eno Williams, en særdeles karismatisk vokalist med det største smilet på hele festivalen, utstrålte så mye energi og godt humør at det ikke kunne unngå å smitte over på et uforvarende Øya-publikum, og det begynte rett og slett og koke blant den dedikerte gjengen foran scenen etter hvert. Ibibio holdt drivet og temperaturen oppe under hele settet, og jo flere som sluttet seg til publikum, jo mer ekstatisk ble dansinga. Til slutt var hele gresset fylt av dansende mennesker som så ut som de var i ferd med å gå inn i en kollektiv transe.

Noen ganger er det de overraskende innbytterne som leverer best, og Ibibio Sound Machine beviste det på Øyafestivalen på lørdag. Så det var ingen grunn til bekymring. Heldigvis.