Bokanmeldelse: deLillos – «Komplett»
Tekst: Ole Ivar Burås Storø
Jeg mener det var høsten 1986 at jeg som elleveåring, uvitende om verden og ekstremt opptatt av Gækki og Muffe i Creation, satt og så Halvsju på NRK da en video av deLillos´ «Tøff i pyjamas» dukket opp i TV-ruta. «Ka i herrens navn e det der førr nåkka?» spurte mamma og ristet oppgitt på hodet. Jeg ante ikke. Satt der bare stum, med vidåpne øyne og et lurt smil om munnen. Jeg hadde aldri før sett noe så sært, men samtidig forløsende. Dette var noe helt eget, noe unikt, noe umulig å beskrive eller få tak på. Det eneste jeg visste var at Lars Lillo-Stenbergs riff, vokal, tekst og melodi, og den da nyskapende videoen, fikk Gækki og Muffe til å fremstå som to drittunger uten substans. Skoledagen mandagen etter dreide seg utelukkende om «Tøff i pyjamas». Alle hadde selvfølgelig sett det samme TV-programmet, og alle var like forundret over hva de hadde sett. De fleste syntes videoen og låta var teit, men vi var noen få som digget det. Det gikk en stund før jeg fikk hørt hele albumet «Suser av gårde», men da jeg endelig gjorde det, ble begeistringen og nysgjerrigheten for dette snodige bandet enda større. Jeg ble grepet av låter som «Min beibi dro av sted», «Siste sommerferiedag», «Finnes det en kvinne», «Full, men pen», «Livet er en liten dings» og «Suser avgårde alle mann». Den gang enkle tekster som jeg tolket bokstavelig, som for eksempel:
Min beibi dro av sted i en blå folkevogn
og ba meg om å la henne være i fred
Hun tok med seg en walkman og fatterns bassgitar
og sa at jeg ikke fikk lov å være med
Og:
Det er siste sommerferiedag i sommerferien
Si meg skal jeg lese Donald på toget hjem
Før var det første skoledag og ganske spennende
Nå er jeg redd for at høsten kan bli slem
Eller det enkle og opplagte i Livet er en liten dings:
Du trenger ikke ta med deg sovepose
Det er massevis av sengetøy og senger her nede
Du trenger ikke ta med deg fiskestang
Det står en rød og en oransje i skapet
I ettertid lærte jeg å lese mellom linjene i tekstene til deLillos. Fikk forståelse for at her finnes mer enn det direkte jeg omfavnet som elleveåring og videre utover tenårene. Om svik, minner, ensomhet og, selvfølgelig, temaet som deLillos, i størst grad Stenberg, ofte svipper innom – kjærlighet og forelskelse. Tosomheten. Det kan være blikket og mangel på selvtillit i «Mine øyne» eller ambisjonene, nærmest utopien, i «Finnes det en kvinne» fra debutalbumet. Det kan være uenighetene, motsetningene eller misforståelsene, men også lekenheten, i «Nei ikke gjør det» fra «Før var det morsomt med sne» (1987), «Skulle bare være morsom» fra «Hjernen er alene» (1989), «Elskling» fra «Svett smil» (1990) og «Merkelig balanse» fra «Kast alle papirene» (1999). Men også det søte og sjarmerende i Per Lillo-Stenbergs tekst til «Ved porten der jeg bor» fra «Neste sommer» (1993), og Lars Lillos’ «På perrongen» fra «Sent og tidlig» (1995).
Samtidig er det vondt og sårt i låter hvor lekenheten og de beundrende blikkene er borte, og uenighetene og misforståelsene har slitt kjærligheten i stykker. Som Lars Beckstrøms mørke skildring av forholdet mellom Kåre og Nelly i «Balladen om Kåre og Nelly» fra «Hjernen er alene». De gode minnene i «Ha det bra» fra «Svett smil», og far Per sin fremragende tekst i «Glemte minner» fra «Neste sommer». Brødrekrangelen på Aker Brygge som ender i «Blodig blues på Cruise café» fra «Sent og tidlig», og savnet etter mor i låta med samme navn fra «Stakkars» (1997). Eller oppbyggingen og fallet i «Tapetser meg i gangen før du går» fra «Vi er på vei, vi kanke snu» (2012).
Men også humoren og alvoret som ligger i beskrivelsene av mennesketyper, relasjoner og observasjoner, er fascinerende med deLillos sine tekster. Der finnes karakterer en får sympati for, som Knut som veltet bordet og rev i stykker Monas klær, som ropte på jentene utenfor, men som ikke likte å være den han var i «Knut (er det sant?)» fra «Suser av gårde». Som Arne, som ville sagt tusen takk til et annet liv med et annerledes ansikt i en annen tid, fra «Før var det morsomt med sne». Fra samme album, «Avismannen», om han gamle, rare mannen som går med avisen, som aldri sier noen ting, men som putter verden gjennom luken din. Eller skomakeren som ikke lenger kan bli ved sin lest, fordi folk ikke vil slite ut skoene sine, men bare slappe av, i «Da tieren var gul» fra «Svett smil». Andre vekker avsky, som for eksempel den sleipe og innpåslitne kokken ved navn Tor i en av deLillos´ beste låter, «Kokken Tor», fra «Neste sommer».
Det er interessant å lese deLillos sine tekster, kronologisk eller vilkårlig, i stillhet eller med musikken deres i bakgrunnen. Stenberg er observant og skarp. Mange av hans beskrivelser var aktuelle da og er det fortsatt nå. Endringene i arbeidslivet og mellom generasjonene, som i nevnte «Da tieren var gul», hogging av trær, bygging av parkanlegg og målet om profitt på bekostning av friareal og miljø i «Parkanlegg her», utgitt i 1988 på Bellonas «Norske utslipp». Det apokalyptiske i «Tenk så rart», og byutviklingen i hovedstaden og utsteder som preges av utenlandske navn og svenske servitører i «Stakkars Oslo» fra «Svett smil». Stenberg senior gir også gode betraktninger av statusjag og jakten på det gode liv i «Smak av honning» fra «Sent og tidlig», mens Lars Lillo selv påpeker realitetene og minnes det som en gang var i «Fullstendig oppslukt av frykt» fra «Stakkars»..
Og når du ser en gammel mann som er så ensom og rar
og vet at nettopp han var litt av kar
Da er livet til stede og det stirrer på deg
Livet var helt klart til stede da jeg i en alder av elleve år så «Tøff i pyjamas» på TV eller leste romaner av Lars Saabye Christensen, spesielt «Beatles», «Bly» og «Herman», som tenåring. Men jeg visste ingenting om hvilken betydning Stenbergs sanger og Saabye Christensens bøker skulle få for min tilnærming til og opplevelse av Oslo. Jeg ante ikke i hvor stor grad tekstene og bøkene skulle bli synlig for meg da jeg flyttet til hovedstaden på midten av 1990-tallet, men jeg har opplevd hvilken påvirkning de har hatt og fortsatt har. Der er en parallell mellom forfatternes beskrivelser av hovedstaden. Det finnes en tid der som befester seg, rom som åpner seg og beskrivelser som gjør inntrykk når en hører låtene og leser tekstene og bøkene. En tid, rom og bilder som fortsatt eksisterer i måten en betrakter Oslo på. Mange har det sikkert på samme måten.
Når jeg nå leser «deLillos Komplett», så ser jeg hvor mye tekstene og låtene til bandet, først og fremst de av Lars Lillo-Stenberg, har betydd for mine opplevelser og min tilhørighet som innflytta Osloborger. Ikke som en etablert identitet, men mer som markører, som anerkjennende nikk. For om jeg går eller kjører gjennom Bygdøy allé eller rusler hjem fra nachspiel på morrakvisten, så dukker «Suser av gårde alle mann» opp i bevisstheten. Jeg lurer på om Thon har kjøpt Studenten når jeg passerer Hard Rock Café på Karl Johan. Jeg nynner på «Tog» fra «Svett smil» når jeg er på Oslo S. Jeg tenker på «Frognerbadet» fra «Varme mennesker» (1991) mens jeg venter på å komme inn porten til Norwegian Wood, eller hallodamene i NRK og «Klokken er mye nå» fra samme album når jeg ser NRK-huset på Marienlyst.
Jeg ser etter Telthusbakken 5 mens jeg synger på «Glemte minner», hvis jeg går opp eller ned den bratte bakken med de koselige husene og hagene. Ser for meg krangelen på nedlagte Cruise café når jeg en sjelden gang er på Aker Brygge, og tenker på den gamle damen med stokk i «Mandarinskall» fra Sent og tidlig» når jeg er på Frogner. Jeg har «Ut» fra «Festen er ikke over, det er kaker igjen» (2005) i bakhodet når jeg skåler med mine høye viker. Selv årstidene, spesielt våren og sommeren, bringer tankene til deLillos og låter som «Vår» fra «Hjernen er alene» og tittelsporet på «Neste sommer». En tur over grensa får meg til og med til å synge om Sverige og popmusikkens land. Så kraftfull kan tekster være. Slik har deLillos internalisert seg i min kropp og mitt hode.
Det er nok noe i det som forlaget Cappelen Damm skriver i presseskrivet, at deLillos har levert lydspor til en hel generasjon. I hvert fall til min, i hvert fall til meg. I «deLillos Komplett» er det inkludert en tekst fra 1982, «Blir det noen fest», skrevet av Stenberg da han knapt nok var myndig, pluss samtlige tekster fra bandets utgivelse, «Vi er på vei, vi kanke snu». Her er to foreløpige ikke utgitte låter, «Elgen» av Lars Becktrøm og Stenbergs «Dødstomme ark», samt teksten til «Vi ser dere nå», låta deLillos fremførte på Rådhusplassen i Oslo under minnekonserten til 22. juli.
For ihuga fans av deLillos er boken en fin samling å ha, for selve leselysten, men også som et oppslagsverk. Sammen med tekstene er det også anvisninger for å spille låtene på gitar, noe som nok vil friste mange til å erstatte Spotify med kassegitar og påfølgende allsang i grålysningen. For andre, en ny generasjon for eksempel, er boken å anbefale som en god leseopplevelse i seg selv, men også som en motivasjon til å oppdage deLillos sine herlige sanger fra en skrivebordsskuff.
Etter at denne boken kom ut har deLillos gitt ut albumet «Rett og slett livet». Les et lanseringsintervju med bandet.
Sjekk også:
Lars Lillo-Stenberg om nostalgi, melankoli, naivisme og Munchs kunsterskap
Én kommentar til “Bokanmeldelse: deLillos – «Komplett»”