Søk Meny Lukk
Lukk
Av: tommyo Anmeldelser 23. november 2015

Beasto Blanco på Revolver

Tommyfoto_2015-11-19_BeastoBlanco_01

 Tekst: Asle Tangen  Foto: Tommy Østby

 

På noen konserter får man følelsen av at band og publikum smelter sammen til en deilig suppe av lær, svette og rock’n roll. Denne kalde høstkvelden på Revolver var en sånn kveld. Beasto Blanco satte fyr på Revolver og leverte på alle punkter med god hjelp av publikum.

Beasto Blanco er et relativt ubeskrevet blad i dagens jungel av rockeband. Dannet i California i 2012 av vokalist Chuck Garric og gitarist Chris Latham med en visjon om å skape et kraftfullt og rått live band. Et band hvor de kunne spille ut sine visjoner både musikalsk og visuelt. Selv om bandet er ferskt er det ingen smågutter vi har å gjøre med. Hør på dette! Chuck Garric har de ti siste årene vært den faste bassisten til Alice Cooper, hvor han har bidratt på de fire siste albumene. Han har bidratt på det siste DIO-albumet ”Master of the Moon”. Han har spilt bass for Steven Tyler, Rob Halford, Ted Nugent, Don Felder, Cheap Trick. Lista er lang. Med seg på laget har de Calico Cooper som en slags syngende dominanta og et tysk maskineri i Jan Legrow på bass og Tim Husung på trommer. Calico Cooper er datteren til Alice Cooper og som Chuck Garric så fint uttrykte det på Revolver ”I asked Alice if I could bring his daughter to a couple of shows, he said HELL YEAH!!”. I 2013 slapp Beasto Blanco debutalbumet “Live Fast, Die Loud” med et lydbilde som gir assosiasjoner til både White Zombie, Motörhead og Alice Cooper. Med et cover som helt tydelig er inspirert av Ted Nugents 1976 album ”Free-for-All” gav dette albumet og Garrics imponerende cv en forventning om at noe stort skulle skje på Revolver denne torsdagskvelden.

Revolver er et konsertsted på størrelse med en middels stor leilighet med en takhøyde på ca to meter. Med 150 personer er det stappfullt. Dette gir muligheter for en intim konsertopplevelse. Siden Beasto Blanco er et ubeskrevet blad i Norge var det langt ifra stappfullt. Ca. 60-70 personer hadde tatt turen denne kvelden. Men tro meg, de som kom visste hva de gikk til.

Bandet som fikk æren av og varme opp publikum var Oslos eget sleazerock lokomotiv Suicide Bombers. Med slagordet ”The most explosive band in the world” gav Suicide Bombers oss en halvtime med tight drivende singalong rock’n roll. Med the sleaze führer Chris Damien Doll i førersetet er Suicide Bombers det perfekte soundtracket til en fuktig kveld på byen. Øl, sex og rock’n roll. Enkelt og morro, det er sånn det skal være.

Da Beasto Blanco entret scenen sto majoriteten av publikum mer eller mindre på monitorene. Det var tydelig fra første låt at publikum ville være med. Det var høy singalong faktor fra første gitarakkord, noe som tyder på at de få som har oppdaget dette bandet elsker det. Lyden var god, en fin balanse mellom tung bass, tydelige gitarer og kraftfulle trommer. For meg var det helt klart at dette bandet ikke ville ri på en bølge av anerkjennelse fra Garrics andre prosjekter. De har et ønske om å bygge opp bandet gjennom de skitne små punkbulene. Et sultent band som gir 110% smitter over på publikum. Har du musikken som backer opp energien får du en symbiose mellom band og publikum. Dette har Beasto Blanco så definitivt skjønt. Musikken og fremførelsen var så intens og tøff at jeg tok meg selv i å stå på monitoren med hornene høyt hevet. Med et suggererende driv i musikken er det vanskelig og ikke bli sugd inn mot scenen. For en aldrende rocker som med årene er blitt veldig komfortabel med en øl i hånd litt lengere bak i lokalet er det absolutt et kompliment til bandet.

Med lakk og lær entret Calico Cooper scenen i den fjerde låta. Her skulle Beasto Blancos musikk  piskes inn i underbevisstheten.  Det medførte at bandet både visuelt og musikalsk tok det opp enda et nivå. Musikalsk bidrar ikke Calico Cooper så mye. Noen tekstfraser her og litt koring der. Men visuelt er hun et fyrverkeri. En tilstedeværelse og attitude som fanger enhver stakkars rocker som krysser hennes vei. Litt som å bli slått i tryne og nyte hvert millisekund av slaget. Arven etter far kan man tydlig se i en jente som har vokst opp i shockrockens vugge. En naturlig scenepersonlighet. Med Calico Cooper kom også rekvisittene på scenen. Blinkende hoder, lommelykter, vaiende flagg, finlandshetter og en theremin. Et instrument jeg veldig sjelden ser på konsert omgitt av lærkledde dansende damer med et blinkende vatthode i den ene hånden og en lommelykt i den andre. Men det funker på en absurd måte .

Beasto Blanco leverte et tight sett på 13 låter hvor vi ble presentert for noen nye låter. Litt over en time med dundrende rock var akkurat nok til å sitte igjen med en følelse av å ville ha mer. Debutalbumet er tross alt 2 år gammelt så et nytt album er på trappene. Det er det bare å glede seg til. Det medfører sannsynligvis at Beasto Blanco kommer tilbake og det kan vi like. Beasto Blanco!!

 

Setlista Oslo:

I Rise, Beasto Blanco, Freak, Bloodshot, Motorqueen, Grind, No More Man, Machine Girl, Death Rattle, Live Fast Die Loud, Honey, Beg To Differ og Breakdown

Tommyfoto_2015-11-19_BeastoBlanco_02

Tommyfoto_2015-11-19_BeastoBlanco_03

Tommyfoto_2015-11-19_BeastoBlanco_04

Tommyfoto_2015-11-19_BeastoBlanco_05

Tommyfoto_2015-11-19_BeastoBlanco_06

Tommyfoto_2015-11-19_BeastoBlanco_07

Tommyfoto_2015-11-19_BeastoBlanco_08

Tommyfoto_2015-11-19_BeastoBlanco_09

Tommyfoto_2015-11-19_BeastoBlanco_10

Suicide Bombers

Tommyfoto_2015-11-19_SuicideBombers_01

Tommyfoto_2015-11-19_SuicideBombers_02

Tommyfoto_2015-11-19_SuicideBombers_03

Tommyfoto_2015-11-19_SuicideBombers_04

Tommyfoto_2015-11-19_SuicideBombers_05

Tommyfoto_2015-11-19_SuicideBombers_06

Tommyfoto_2015-11-19_SuicideBombers_07

Tommyfoto_2015-11-19_SuicideBombers_08

Tommyfoto_2015-11-19_SuicideBombers_09

Tommyfoto_2015-11-19_SuicideBombers_10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 62 andre abonnenter