Motorpsycho – «Supersonic Scientists»
For to år siden opplevde jeg den herlige følelsen å bli forelsket i Motorpsycho igjen. Johan Harstad hadde skrevet en detaljrik og fornøyelig anekdotisk bok om Blissard-albumet (Falck Forlag, 2012) som jeg fikk til jul, og jeg satt helt hekta og leste med Motorpsycho på ørene uten noen som helst interesse for omverdenen i flere dager. Tror faktisk jeg bare hørte på Motorspycho i to flate uker i den perioden.
Nå har Falck Forlag, med redaktør Marius Lien i spissen, tatt på seg det nydelige oppdraget med å samle sammen 15 svorne fans til å dele sine tanker og opplevelser omkring bandets låter, tekster, plateinnspillinger, soundet, omslagene, fansen, konsertene og mye, mye mer. Så ja, jeg har nok en gang blitt forelsket i Motorpsycho. Essaysamlingen Supersonic Scientists er en overskuddsbok av dimensjoner som trollbandt meg i dagesvis i romjula, og fikk meg til å nilytte på Motorspycho i et hvert ledig øyeblikk.
15 ulike stemmer har fått boltre seg fritt. Alle fikk i oppdrag å skrive om hver sin sang hentet fra 15 ulike album, som også er utgangspunktet for en samleplate ved samme navn, Motorpsychos første noensinne, og en utstilling på Rockheim i Trondheim. Det er ikke nødvendigvis favorittlåt/album stemmene skriver om, men 15 ganske ulike vinklinger på gruppa. Mange av stemmene nevner naturligvis hvordan de oppdaget Motorpsycho, men utover det har de tolket oppdraget sitt på ganske forskjellige måter.
Hedvig Mollestad har skrevet en slags novelle om hvordan hun lyttet til Angels and Daemons at Play med søsteren sin. Anne Lise Frøkedal forteller om hvordan hun med visegruppa Trio Søt fremførte Motorpsycho på norsk. Johan Harstad går delvis inn i rabalderet som oppsto rundt Child of the Future, at den kun ble utgitt på vinyl (noen ropte veldig høyt i skogen at Motorpsycho fortjente «Årets rasshølpris»). Lars Ramslie tar pusten fra deg med et 60 siders langt essay med utgangspunkt i låten The Golden Core hvor han trekker paralleller til bl.a. Bibelen, Pink Floyd, solguder og gresk mytologi. Audun Vinger skjønte aldri greia, men så til slutt lyset med Heavy Metal Fruit i 2010, mens Håkon Gebhardt tar et noe forsinket oppgjør med hvorfor han forlot gruppa i 2005.
15 ulike vinklinger betyr også at vi får 15 forskjellige meninger om hvilken periode med Motorpsycho som er best. Er det dredsperioden med Lobotimizer og Demon Box? Er det Timothy’s Monster, Blissard, Angels and Daemons at Play og Trust Us (som er de fire beste i mine øyne)? Er det «poptrilogien» Let Them Eat Cake, Phanerothyme og It’s a Love Cult? Eller er det utgivelser de har gjort sammen med Kenneth Kapstad fra og med Little Lucid Moments i 2008? Svaret er selvfølgelig forskjellig for alle sammen. Og det er nettopp det som er noe av kvaliteten med gruppa, av de i alt 21 albumene de har gitt ut er det også 21 førsteplasser for hver enkelt fan. Alle har rett, ingen har feil.
Boken er utstyrt med en diskografi, hvor alle de offisielle utgivelsene er oppgitt, både album, ep’er, singler, videoer, promoutgivelser og rariteter. I tillegg får man en fyldig liste med samleplater, som strekker seg til over 100 utgivelser!
Motorpsycho har skapt et et lite problem for seg selv, dog. De har fornyet seg såpass mange ganger innenfor sitt eget univers at man tar det for gitt at de skal fortsette å fornye seg. Vi har blitt bortskjemte, og det er naturligvis urettferdig mot bandet. Det går til og med en grense for hva trønderne fra Svartlamoen kan få til. Men etter en relativt lang periode med 20 minutters lange proglåter og harmonisang, som vi har fått servert på de siste albumene, er vi kanskje klare for at de skal ta en ny retning allikevel? Det får vi svar på i april, da slippes albumet Here Be Monsters, oppfølgeren til Behind the Sun (2014), og de holder deres 30. konsert på Rockefeller.
Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog
Les også:
2 kommentarer til “Motorpsycho – «Supersonic Scientists»”