Av: Victor Josefsen Anmeldelser 20. januar 2016

Plateanmeldelse: The Dogs – «Swamp Gospel Promises»

Artist: The Dogs

Label: Astma Records

Terningkast: 5

Jeg har fått samme forhold til The Dogs som jeg hadde (har) til norske garasjerockband som The Cosmic Dropouts, The Lust-O-Rama, Peau de Peche osv. Kristopher Schau lager, sammen med The Dogs, den beste musikken etter fylte 4o. Det er håp for oss alle.

Årets slipp «Swamp Gospel Promises» er enda bedre enn de to foregående utgivelsene, ja, faktisk. De 2 andre skivene er fin-fin-fine de, ellers hadde de ikke kommet med på årsoppsummeringslistene mine («Black Chamelon Prayer» havnet på 5. plass på Årets beste abum 2015 lista mi, mens «Tears Are Voodo» kapret 4. plassen på på tilsvarende liste fra 2014), men denne gangen stemmer det meste. Vokalfraseringene til Kristopher Schau har aldri funket bedre, det sammes med riffene (nok av riff og kult gitarspill å hekte seg fast på her), kompet og koringene.

The Dogs er samspilte og har laget en gjennomført god skive med en tenning som sender låtene rundt i blodet på lytterne. Skiva rommer både rett-fram-gnisten à la The Cosmic Droputs’ «Sick of You Baby» (The Dogs slår an garasje/punk/rock-tonene på førstekuttet «You Never Loved Me At All»), og kontant, drivende og seig (i positiv forstand) 60s garasjerock, i kombinasjon med melodiøs (power)pop, når det passer: «Are You With Him Now» er full av passion, hjerteskjærende bra, rett og slett: omtrent i samme leia som «Stay Away From Her» og «Anything You Won’t Regret» fra «Black Chameleon Prayer».

Som med de aller fleste garasjerockalbum, om det nå er er utgivelser av Dead Moon, The Cynics, Lyres etc., er noen låter hakket bedre andre på «Swamp Gospel Promises», men når The Dogs hoster opp intensive låter, som de tidligere nevnte, er det egentlig mer enn nok for undertegnede. Det er flere innertiere på «Swamp Gospel Promises», men det som først og fremst skiller denne skiva fra de foregående, er at det syder enda mer av liv ut av rillene nå (jada, jeg har lyttet på vinylen).

Apropos Dead Moon, i likhet med den trioen er The Dogs’ fortrinn i forhold til mange andre utøvere i ca. samme sjanger at de står for rå, men også sårbar (garasje)rock. Dessuten serverer ikke The Dogs ensartet garasjekost, de har røtter i både punk, powerpop og pop. Med andre ord, de er ikke fremmed for å smette inn flere stilarter uttrykket, som når de forsøker seg på en mer nedtonet lidenskapelig låt enn de har gjort tidligere, pop-emo-flørten med rocka twist «Mortalt Tragedy» (vellykket forsøk), på veien mot målet: å lage drivende og sjelfull rock.

PS Så er det bare å vente å se om Kristopher Schau også tryller fram noen godlåter til den kommende The Terrifieds-skiva. Eller blir det ny Terrifieds-utgivelse, mon tro?

Victor Josefsen