Kongen av tysk rap

Foto: dpa

Bushido, eller Anis Mohamed Youssef Ferchichi som han egentlig heter, ble født i 1978, har tysk mor og tunisisk far, men regner seg som tysker og berliner – han elsker Berlin så høyt at han har tatovert navnet på armen og har hatt ambisjoner om å bli borgermester i byen.

Bushido er den selvutnevnte kongen av tysk gangsterrap, og det er ikke usannsynlig at han er en av verdens beste rappere. Han har en god, voksen og maskulin stemme og skriver bra tekster – ordene «Scheiße» og «Huhrensohn» dukker ofte opp, men det er som det skal være, ukvemsord hører med i denne musikksjangeren og han setter ord på et liv mange kjenner seg igjen i. Han har vært beskyldt for å være homofob, misogynist og rasist og har et macho image. Tekstene, som oftest omhandler ham selv, fremføres ofte i et kraftig lydbilde av elektronisk musikk.

Bushido har vært rapper nummer en i hjemlandet Tyskland siden det store gjennombruddet med det fjerde albumet Electro Ghetto i 2004 (han har albumtittelen tatovert på armene). Han har sitt eget plateselskap, Ersguterjunge, og har fått utviklet sin egen logo som han har tatovert på halsen. Han har arbeidet målbevisst med å bygge varemerket Bushido for å få den posisjonen han nå har i tysk rap. Her er tittelsporet på Electro Ghetto som er en av de aller beste låtene hans og definerer ham som rapper:

Både Bushido og musikken hans har vært omstridt. Han har blitt anklaget for plagiat av blant annet Madonna og det norske bandet Dimmu Borgir, han er beskyldt for å ha forbindelser til mafiaen gjennom Arafat Abou-Chaker og for angivelig å hylle Adolf Hitler i en av tekstene. Han har provosert ved å poste kart på Twitter hvor staten Israel er visket ut, han har uttrykt lyst til å ha sex med Angela Merkel, han har vært i konflikt med andre rappere, ofte i årevis. Det har altså ikke vært stille rundt ham.

Han har blitt omtalt som Tysklands svar på Eminem, og, i likhet med Eminem, er livet hans og den lange og vanskelige veien fram mot den enorme suksessen blitt film, Zeiten ändern dich (2010), hvor han spiller seg selv. Det er også skrevet en autorisert biografi om ham. Han mottok Bambi-prisen for sin innsats for integrering og er et stort forbilde for tysk ungdom med såkalt utenlandsk opprinnelse. Zeiten ändern dich er også tittelen på hans sjuende album. Der finner man låten «Alles wird gut» som, i likhet med flere av tekstene hans, oppfordrer ungdom til å forlate et destruktivt levesett og heller følge og leve ut drømmene sine – musikkvideoen består av klipp fra filmen:

Bushido har brukt berømmelsen og medgangen til å hjelpe fram mindre kjente rappere og har samarbeidet med de fleste navn i tysk rap, f. eks Sido, Fler, Ekofresh, Saad, Ali Bumaye, Kay One og ikke minst den gresk-tyske rapperen Shindy, som velfortjent, sammen med Bushido, nå er helt i toppsjiktet i tysk rap, ikke minst fordi han er genierklært som tekstforfatter.

Det synes å være en tradisjon innen rap å skrive minst en disslåt om andre rappere. Bushido hjalp fram den unge og ukjente artisten Kenneth Glöckler, kjent som rapperen Kay One. Bruddet og krangelen mellom dem er en trist og bitter sak som har vært en årelang føljetong i tysk media. Låten som disser Kay One, «Leben und Tod des Kenneth Glöckler», var er i over ti minutter og har over 33 millioner avspillinger (!) på Youtube:

Albumet Classic, som er et samarbeid med Shindy, har ført til debatter og konspirasjonsteorier, det er blant annet framlagt påstander om at Bushido og Shindy avslører at de visste om planene om et terrorangrep i Paris i november i sangen «Brot brechen»:

Forklaringen på referansene til november i teksten er trolig ikke mer spennende enn at albumet ble planlagt utgitt 6. november. Som de andre tekstene, handler også denne om dem selv og deres rolle og posisjon i rappen. Ytterligere spekulasjoner har blitt til av at det i videoen til låten «Gott sei Dank» er bilder av Paris og eiffeltårnet. Videoen er dessuten filmet i en bygning i Nürnberg som ble brukt flittig av Hitler. Albumet Classic skiller seg fra tidligere album, lydbildet er variert, men rotete og støyende i forhold til de mer fengende låtene på foregående album, videoene grenser til det ubehagelige og urovekkende, slik som tittelsporet:

Classic er det mest omdiskuterte albumet fra Bushido, det har vært slaktet og mislikt av fansen, men også hyllet som annerledes og sterkt politisk. Videoene er blitt kritisert for å ha lite med tekstene å gjøre og kun laget for å provosere. Enhver får gjøre sin egen vurdering. Bushido vet at all PR er god PR og musikken hans har flere millioner avspillinger på You Tube enten videoene er kontroversielle eller høyst ordinære, av og til traurige. Suksessen kan neppe kun forklares med kontroversen Bushido har skapt rundt seg selv, men at han faktisk produserer musikk i verdensklasse.

Tekst: Anita Arildsdatter Pedersen

Opprinnelig publisert på Sandnes biblioteks blogg, Bokgauken.