En følelse av fremtidig storhet
Tekst: Bent Inge Hvitstein / Foto: Jan Magne Abel
Da jeg gikk til Blå lørdag kveld, var det ikke uten en viss forventning sitrende i kroppen. Likevel var jeg relativt rolig. Jeg har, uvisst av hvilken grunn, opparbeidet et mindreverdighetskompleks på vegne av norske band. Det er trolig noe som henger igjen fra 90-tallet, da det i mine ører var et umiskjennelig norsk sound over mye av det som ble utgitt. Et sound som gjorde at det lå en viss tilgivende tolkning av det musikalske uttrykket bak enhver høring: det var lettere å gi en norsk skive god karakter fordi forventningene var lave. Det er litt trist at dette inntrykket fortsatt henger igjen etter at flere norske artister har fått god omtale og mottakelse i utlandet de siste årene. Muligens er det undertegnede som må ta seg en tur i skammekroken, for norsk musikk holder for tiden et meget høyt nivå.
Av de få artiklene jeg hadde lest om Sauropod på forhånd, var det Pixies-referanser som hadde festet seg. Det var også mine egne tanker etter å ha pløyd gjennom skiva noen ganger. Det var et spennende band jeg hadde oppdaget; de hadde noe unorsk ved seg, og jeg var spent på om de kunne levere like godt live som det skiva ga bud om. En drøy time etter konsertslutt begynte jeg å skrible ned denne anmeldelsen, og som svoren Pixies-fan fra den gang de slo gjennom har jeg bare en ting å si: dette er Pixies-konserten jeg aldri fikk vært på (wow!, red.anm.). Sauropod bød på full fres fra første riff til siste brøl. Og la det være sagt med en gang: jeg tenkte ikke et øyeblikk på at det var noen andre enn Sauropod som stod på scenen.
Fra første trommestøt var stemningen satt. Dette var en kveld for musikk, Sauropod kastet ikke bort tiden på å skravle. Låtene er korte og kjappe og publikum gis ingen mulighet til å tenke på noe annet enn det som oppleves her og nå. Snertne riff, uventede taktskifter og en herlig presisjon i alt som utføres på scenen gjør denne konserten til en fest fra start til slutt. Samhandlingen mellom de to i front, bassist Kamilla Waal Larsen og vokalist og gitarist Jonas Røyeng, er en fryd å følge med på. Og det er tydelig at de selv også storkoser seg. Fra et stykke bak i salen er det ikke alltid like lett å se trommeslager Jørgen Apeness, men han lar oss aldri glemme at han er der. Noe av det mest imponerende, ved siden av det sjeldent fengende og rockefotavhengige låtmaterialet, er nettopp den tilstedeværelsen alle tre har på scenen. De er en trio som ikke på noe tidspunkt lar det skinne gjennom at dette er en releasekonsert; det oppleves rutinert og lekent det de bedriver på scenen foran oss.
Presisjonen er nevnt, det være seg både i pausene i enkelte låter og i den generelle samhandlingen de tre imellom. Variasjon er også et stikkord, både innad i låtene og mellom hver låt. Stadige temposkifter og akkordskifter gjør konserten til en oppvisning i musikalsk fremdrift. Dyktige musikere er ikke automatisk synonymt med en god publikumsopplevelse, men i dette tilfellet er det lett å la seg rive med av de velproposjonerte tonene fra de tre på scenen. Til og med tidligere uutgitt materiale («Spook song») har evnen til å drive et middels gammelt rockehjerte til ukontrollerte sprell.
Jeg har vært på mange gode konserter i mitt liv, men det er sjelden jeg har gått hjem med et ønske om å oppleve nøyaktig det samme om igjen, nå, med en gang. Sauropod har et enormt potensiale, og de er allerede et liveband med kraftig trøkk og spenstig energi. Uten å ta fra Sauropod noe, er de Norges nye, og hittil eneste, svar på Pixies. Det er et av de største musikalske komplimentene de kan få fra undertegnede. Som nevnt innledningsvis er det likevel ingen tvil om at dette er et band som klarer å skape sitt eget sound. Sauropod har latt seg inspirere av andre, men de er først og fremst et band som har brukt denne inspirasjonen til å skape seg sitt eget uttrykk. De nye låtene som ble spilt bærer også bud om en lovende fremtid for dette unge bandet. Neste gang jeg ser Sauropod på en scene i hovedstaden, bør det være langt flere som kjenner sin besøkelsestid. De fortjener et mye større publikum enn det et ikke-utsolgt Blå kunne by på.
Sjekk også:
Plateanmeldelse: Sauropod «Roaring At The Storm»
By:Larm 2015 – Sauropod! Foto: Frank Michaelsen
