EP-anmeldelse: Undergrünnen – «Ørkesløs Fryd EP»

Artist: Undergrünnen

Singel: “Ørkesløs Fryd EP”

Plateselskap: Jansen Plateproduksjon

5

Tekst: Bent Inge Hvitstein

Det er meg bekjent ikke mange band som har startet karrieren bak fengselsmurene.
Så er da ikke Undergrünnen helt som andre band rent musikalsk heller. Kortversjonen av fengselshistorien er at de på kort varsel samlet seg til en improvisert konsert for de innsatte i Haugesund fengsel for snaut to år siden. Et inspirert musikalsk frø må ha blitt sådd den kvelden, for debutalbumet som dukket opp forrige høst havnet på mange årsbestelister for 2015 (blant annet ble den nevnt i Deichmans egen årsoppsummering). Fristelsen til å bruke ordet fengslende om musikken deres er så stor at jeg skal gjøre nettopp det; de fanger meg raskt inn med sine hengslete rytmer. Lydmuren de bygger opp er stødig, om enn ikke etter en sedvanlig oppskrift. Noe som i dette tilfellet er oppskriften på suksess.

Pål Jackman (Wunderkammer), Per Steinar Lie og Ørjan Haaland (begge fra The Low Frequency in Stereo og Lumen Drones) har traktert instrumenter før de dannet Undergrünnen. Nettopp derfor er det så herlig befriende at de ikke sender lytteren ut i en lysløype med ryddig oppkjørte spor som geleider deg pent og pyntelig fra side A til B (om du har vinylversjonen). «Ørkesløs Fryd EP» er kun tre låter lang (på streamingtjenester finnes det en versjon som inkluderer fire remixer av tidligere låter), men det er ti vel anvendte minutter av livet ditt. Ti minutter som raskt kan bli både femti og hundre, for denne lille EP’en egner seg godt til repetisjoner.

Du kan danse til Undergrünnen. Nei, det var for puslete sagt: du må danse til Undergrünnen. Tittellåten er en snerrende sak som skyter fart fra første sekund. De blar opp forfriskende rytmer som strøs ut i vekslende porsjoner; fra en stammende vokalist som akkompagneres av taktfaste, like stammende trommer, til utemmede og energiske gitarsekvenser som sender fortidige rockebølger gjennom rommet. Kraftfullt og spenstig, med sparsommelig tekst, men ikke uten snert når de først treffer: «kaster bort en tid som er forbi» vrenger Pål Jackman ut av seg før de toner det ned midtveis, for så å akselerere igjen mens de «ser ut på et hav av idioti».

«Adieu» er en cover av en låt utgitt i 1979 av det nigerianske bandet Ofege.
Jeg innrømmer lett at jeg aldri har hørt om dette bandet tidligere, men originalversjonen finnes på Tidal, for de som vil sammenlikne. Her låter Undergrünnen litt som Kåre & the Cavemen fra det glade 90-tall. Eller kanskje det egentlig var Kåre og hans kumpaner som hadde røvet  mye fra afrorocken? Uansett er dette en fengende instrumental drevet frem av den samme lekne gitaren vi hørte på åpningssporet, godt hjulpet av groovy orgeltoner, et drivende bassriff som durer i bakgrunnen, samt en trommeseksjon med deilige afrikanske beats. Ifølge deres egen bio er Undergrünnen «MC5 møter Afrorock på Norsk». Jeg skal ikke arrestere bandet på den beskrivelsen.

Til sist kommer en remix av «Tennene i no stort», som etter hva jeg kan høre er en forkortet versjon av den samme låten fra fjorårets debutalbum. En låt som holder seg i det samme sjangeroverskridende universet som de to første låtene. «Ørkesløs Fryd EP» mikser krautrock og afrorock på en måte som gjør musikken tidløs, men samtidig nyskapende. Energinivået er et par hakk over Tinariwen og Bombino, som er gode referanser for de som vil søke seg videre i det afrikanske musikklandskapet som synes å være en del av inspirasjonen. Undergrünnen har funnet en oppskrift som fungerer godt: de har fanget noe essensielt ved musikkgleden, nemlig den gode rytmen. Her er det duket for en strøm av naboklager fra folk i lavere etasjer, for det er umulig ikke å la rockeføttene få fritt spillerom til slike suggererende toner.