Året var 1986

stians86
I 1986 var de fem største hitene på poplistene FalcoRock Me Amadeus, MadonnaPapa Don’t Preach, EuropeThe Final Countdown, BerlinTake My Breath Away og Pet Shop BoysWest End Girls. Disse vekker sikkert gode minner for noen –  jeg holder selv en liten knapp på West End Girls – men ellers var dette strømlinjeformet og lite utfordrende popmusikk. Mange veteraner sleit også med å tilpasse seg på 80-tallet –  i 1986 var Bob Dylans Knocked Out Loaded, The Rolling Stones’ Dirty Work, The Kinks’ Think Visual, Paul McCartneys Press to Play, Lou Reeds Mistrial og Neil Youngs Landing on Water alle noe av det svakeste de enkelte hadde prestert i karrieren.

Ellers skulle hitlistene snart bli overrent av meningsløs samlebåndsmusikk produsert av troikaen Stock, Aitken & Waterman, spesielt i årene 1987/88, og for enkelte av oss er Never Gonna Give You Up av Rick Astley kulminasjonen av crappy musikk. Sett under ett bidro alle disse elementene til at 80-tallet ofte blir omtalt som et særdeles dårlig tiår når det gjelder pop- og rock musikk. Noe som både er en snever betraktning og en direkte misforstått oppfatning. I den alternative rock/pop-verdenen, ofte i den såkalte indie-verdenen, var 80-tallet en fabelaktig periode, og 1986 var et spesielt godt år. Uavhengige platselskaper som Rough Trade, SST, 4AD, Homestead, Dischord, Touch and Go, Twin/Tone, I.R.S. og Creation nærmest pumpet ut album som senere skulle omtales som klassikere og figurere på en skokk med best of-lister i årene som kom. De to beste dette året var The SmithsThe Queen Is Dead, og Lifes Rich Pageant av R.E.M.

 

the_smiths_the_queen_is_dead_1986_retail_cd-front

Tredve år går tydeligvis fort. På et vis føles det ikke så lenge siden jeg satt dypt konsentrert om å prøve å forstå tekstene på The Queen Is Dead og Lifes Rich Pageant. På midten av åttitallet fikk jeg 80 kroner i ukelønn, ingen formue akkurat, men det holdt som regel til en kino og én plate eller to i måneden. Det føltes som en evighet til neste mulighet, så det var ekstremt viktig hva jeg landet på å kjøpe til slutt. Men hva disse to ugivelsene angår, var det ingen tvil. Lifes Rich Pageant hadde jeg hatt på opptakskassett en stund, og nihørt på i et par måneder allerede, så den var rimelig bankers. The Queen Is Dead hadde vi fått en forsmak på med singelen The Boy With the Thorn in His Side som kom ut september -85, og etter utallige utsettelser var det ikke et sekund for tidlig når albumet endelig kom i juni -86. Jeg skal ikke engang forsøke å formidle hvor føleseladet dette øyeblikket var, tredve år er tross alt lenge siden, men det var enkelt og banalt sagt magisk!

The Smiths blir ofte omtalt som det definitive britiske indierockbandet og markerte starten på gitarrocken, som skulle dominere engelsk pop/rock musikk til langt inn på 90-tallet. R.E.M. brakte gitarpopen tilbake til undergrunnsmusikken og var en naturlig overgang fra postpunk til alternativ rock i USA. Begge gruppene var på hvert sitt kontinent viktige markører tidlig på 80-tallet, og de satte indierocken på kartet.

Morrissey fra The Smiths var som kjent en glimrende tekstforfatter med hyppig bruk av humor og sarkasme, pluss en stor dose selvmedlidenhet og tristesse. Å lese tekstene hans var en sann fryd. «Life is very long, when you’re lonely» som han sang på tittelsporet, gled rett inn i min 14-årige hjerne som akkurat hadde begynt å orientere seg mot det motsatte kjønn. Og strofen «I didn’t realise that you wrote poetry (I didn’t realise you wrote such bloody awful poetry)«, som angivelig var myntet på Rough Trades Geoff Travis, lo vi godt og veslevoksent av. Frankly, Mr. Shankly der altså.

Michael Stipe fra R.E.M. var hakket mer alvorlig. På Lifes Rich Pageant var ikke tekstene lagt ved, bare et ord eller en setning fra hver låt var uthevet, så der handlet det mye om å oppfatte hva Stipe faktisk sang om. Men jeg skjønte at det var noe om miljøvern på Fall on Me, redselen for at himmelen skulle falle ned på grunn av syreregn, og Cuyahoga handlet om forurensing av en elv. Ellers gikk det meg hus forbi at nydelige Swan Swan H handlet om den amerikanske borgerkrigen; «What noisy cats are we«…? Michael Stipe sluttet først å mumle på nittitallet når han sang om tapt religion og alle som hadde det vondt.

 

rem

R.E.M. og The Smiths var med på å åpne verden for meg. De gamle musikkbladene som Smash Hits, Okej og Bravo ble byttet ut med Beat, Puls, NME, og Melody Maker, og slik startet en lærerik og fornøyelig synergieffekt.

I kjølvannet av bl.a. The Smiths lanserte for øvrig NME samlekassetten C-86, hvor nyetablerte band, utgitt på uavhengige plateselskap ble presentert. Samlingen besto av hele 22 artister hvor The Wedding Present, The Soup Dragons, The Pastels, Primal Scream, McCarthyHalf Man Half Biscuit, The Shop Assistants og The Mighty Lemon Drops kanskje er de mest kjente i dag. C-86 ble kvikt en betegnelse man brukte for å beskrive gitarbasert musikk, hvor de fremste karakteristika var jangly gitarer og melodiøs powerpop.

Her hjemme hadde ting også begynt å røre på seg. A-ha slapp sitt andre album Scoundrel Days, til stor glede for de fleste. Viktigere var det at deLillos ga ut det toneangivende debutalbumet Suser avgårde, høsten 1986. DumDum Boys hadde lagt bort punkedressen fra Wannskrækk-dagene, og gitt ut ep’en Bapshuari, som viste veien videre til debutplata Blodig alvor na na na na na i 1988, mens Jokke & Valentinerne rølpet seg frem med Alt kan repareres. Og Raga Rockers var allerede godt i gang med innspillingen av tredjealbumet Varme dager. Grunnlaget for de fire store var etablert. Det var endelig kult å synge på norsk igjen.

 

delillos

Selv om 1986 var et godt år, var det på en måte også begynnelsen på slutten for en del såkalte internasjonale indiegrupper. Allerede året før hadde The Replacements signert kontrakt med Sire, et underselskap av Warner, og ble dermed et av de første amerikanske undergrunnsbandene med kontrakt hos et større plateselskap. Hüsker Dü forlot SST og ga ut Candy Apple Grey på det storkommersielle selskapet Warner. En dødssynd i manges øyne som førte til høylytt gjalling om SELLOUT! i det alternative rockemiljøet. R.E.M. fulgte opp i 1988 med Green på samme selskap, til fordel for deres trofaste partner I.R.S. Sonic Youth hadde leflet med Enigma Records en liten periode, delvis eid av EMI, men tok det store steget og signerte med Geffen Records i 1990, eid av Universal. The Smiths hadde siden debutalbumet riktignok hatt Sire, som distribusjonsselakap i USA, men holdt indiekredibiliteten i hevd på Rough Trade til de imploderte i 1987. Morrissey derimot, ga ut debutalbumet Viva Hate på His Master’s Voice i 1988, et datterselskap av EMI. Hovmod sto for fall.

 

morrissey

Det er en klisjé å si at alt var bedre før, men det er tydelig at 1986 var et udiskutabelt godt år, spesielt for den alternative musikken, og jeg vil driste meg til å si at det ikke har vært maken siden. Her er noen andre utgivelser det året, bedøm selv:

imperiet Imperiet nådde toppen av sin karriere med albumet Synd, og jeg satt molefonken hjemme i Stavanger og forbannet min unge alder som fraholdt meg fra å se dem spille live i Oslo. Nick Cave & the Bad Seeds klemte til med to album, coveralbumet Kicking Against the Pricks og Your Funeral… My Trial. Jeg hørte spesielt mye på det siste, og syntes det var ekstra kult at låten The Carney dukket opp i Wim Wenders klassikeren En himmel over Berlin året etter.

Depeche Mode var ikke like preget av indieomkvedet, men leverte Black Celebration, det mørkeste albumet til da, med hits som A Question of Time og Stripped. XTC brynte seg på Todd Rundgren som sjef i produsentstolen, men til tross for mye krangling brøytet de opp nye veier og ble enda bedre kjent for massene med Depeche_Mode_-_Black_Celebrationmesterverket Skylarking. Slageren Dear God var opprinnelig ikke på albumet, men var et kjærkomment syn når videoen ble vist på NRK.

This Mortal Coil, en supergruppe ledet av 4AD-sjefen Ivo Watts-Russell, med medlemmer fra bl.a. Cocteau Twins og Dead Can Dance, boltret seg med overraskende gode coverversjoner fra så ulike artister som Tim Buckley, Van Morrison, Talking Heads, Gene Clark (The Byrds), Colin Newman (Wire) på dobbeltalbumet Filigree & Shadow. Ivo Watts-Russell produserte også Peter Murphys første soloalbum, Should the World Fail to Fall Apart, hvor han forsøkte å frigjøre seg fra goth-dagene med Bauhaus, men med intense nikk til postpunk guruene Magazine og Pere Ubu.

Billy Bragg plugget i gitaren og spilte seg gjennom 12 låter, stort sett alene, med stort politisk engasjement og glød på Talking with the Taxman About Poetry. Stan Ridgeway hadde forlatt Wall of Voodoo i 1983 og kom endelig ut med det strålende debutalbumet The Big Heat, «Whoa Camouflage/This was an awfully strange Marine», du husker den ikke sant? New Model Army, et underkjent punkrock band fra Yorkshire fikk en liten hit med statement-låten 51st State fra The Ghost of Cain.

new_model_army-the_ghost_of_cainCocteau Twins sto naturligvis godt på egne ben også, albumet Victorialand er fremdeles en favoritt fra Elizabeth Fraser & Co. The Housemartins ble avfeid av en del folk som mente de var en blek The Smiths kopi, men albumet London 0 Hull 4 står støtt, og Flag Day gir meg gåsehud fremdeles. Siouxsie and the Banshees fortsatte trenden med nok et glittrende album med Tinderbox, faktisk deres åttende på like mange år.

Talk Talk trollbandt mange med Life’s What You Make It-videoen hentet fra det eminente albumet The Colour of Spring, kan ikke gå feil når du setter deg til i skauen og spiller, noe Keane skamløst kopierte 20 år senere med Somewhere Only We Know. talk talkElvis Costello har alltid vært en produktiv fyr og slapp to album dette året, countryrockeren King of America, hvor han droppet The Attractions, og Blood and Chocolate, hvor han heldigvis tok dem med igjen. I Want You hjemsøker meg enda.

David Sylvian var ikke like heldig med Gone to Earth, et dobbeltalbum med store deler akustisk materialet, men det er allikevel mye fin drømmende atmosfære å hente her. Det absolutte høydepunktet kom året etter med Secrets of the Beehive. Jeg oppdaget ikke Felt før i 1988, men deres Forever Breathes the Lonely Word, er i manges øyne det første ekte klassiske Creation Records albumet. Mulig det, fint er det uansett.

Big_Black_-_AtomizerBig Black slo meg i bakken med det utsøkte albumet Songs About Fucking for noen år siden, noe jeg sikkert ikke hadde likt 30 år tidligere, men Steve Albini er en stor helt i dag, og debutalbumet Atomizer røsker godt i øregangen. Camper Van Beethoven ga ut II & III januar dette året, men hadde mer på hjertet og slapp det selvtittulerte albumet Camper Van Beethoven i august samme år. Deres versjon av Pink Floyds Interstellar Overdrive, er slettes ikke så verst.

Violent Femmes greide kanskje aldri å leve opp til kultklassikeren de debuterte med, men gjør en brukbar innsats på tredjealbumet The Blind Leading the Naked. Marc Bolans Children of the Revolution kommer bl.a. til heder og ære igjen. The Fall er The Fall, og Bend Sinister er intet unntak, mørkt og tungt med en snøvlende Mark E. Smith, men han er ikke fullt så dominerende som før, og de utforsker et litt nytt terreng med en mer subtil lyd og ikke så rett-i-trynet thefallaggressivt. Nice stuff!

Nick Cave er kanskje den mest kjente rockeren fra Australia, men han har bodd så lenge i Europa at han nesten ikke teller lenger. Landet down under har imidlertid flere godbiter å by på. The Go-Betweens er en av dem, Liberty Belle and the Black Diamond Express var gruppas fjerde i rekken, og er litt lettere tilgjengelig enn tidligere bedrifter. Det er fremdeles Robert Forster som styrer hovedshowet, men medgrunnlegger Grant McLennan bidrar med en kledelig letthet. The Triffids lå ikke på latsiden i -86, Born Sandy Devotional og In the Pines er begge stødige ugivelser, og førstnevnte økte med rette fanbasen i Europa betraktelig.

crime-and-the-city-solution-room-of-lights-stumm36-560x560Vokalist Simon Bonney i Crime & City Solution, ligner på en småfull Nick Cave, og det er lett å høre at Bad Seed-medlem Mick Harvey er med i gruppa, men deres første fullengder, Room of Lights, hever goth-flagget høyt på egen hånd, og de er i manges øyne postpunkens siste glemte konger. The Churchs Heyday kom riktignok ut i 1985, men kun i Australia, den ble sluppet året etter i resten av verden, og er pokker så god og må bare med.

Hüsker Dü fulgte opp det glitrende albumet New Day Rising med den noe tammere Candy Apple Grey, men I Don’t Know for Sure er en klassiker, og et par fine akustiske låter viste vei for hva Bob Mould kom til å gjøre senere som soloartist. Hardcore kompisene Dead Kennedys holdt god kok med Bedtime for Democracy, som også ble deres svanesang, mens Butthole Surfers roet galskapen et hakk ned på Rembrandt Pussyhorse, men var fremdeles sprutgalne sammenlignet med alle oss andre. hüsker dü

Sonic Youth var like kreative som alltid, og med den nye trommisen Steve Shelley fikk de en mer stødig og dynamisk trommelyd på albumet Evol, pluss at de begynte å flørte med popmusikken. Throwing Muses kom ikke under radaren min før Hunkpapa i 1988, men Throwing Muses er en sterk debut, og Tanya Donellys Green er et øyeblikkelig høydepunkt, og et flott tilskudd til sjefslåtskriver Kristin Hershs mer utfordrende sanger. The Cure ga ut Standing On a Beach, som riktignok var en singelsamling, men viktig siden den tok med en del låter som ikke hadde vært på noen av de ordinære studioalbumene, spesielt den vakre og melankolske Charlotte Sometimes.

Som om dette ikke var nok, kom også disse albumene ut: Infected (The The), Album (Public Image Ltd.),  Holy Money (Swans), Dreamtime (The Stranglers), Strange Times (The Chameleons), The Good Earth (The Feelies), Discover (Gene Loves Jezebel), Reconciled (The Call),  Brotherhood (New Order), Ride the Tiger (Yo La Tengo), Ballad of a Thin Line Man (Giant Sand), The Edge of the World (The Mekons), Element of Light (Robyn Hitchcock and The Egyptians), Express (Love and Rockets), Ragin’, Full-On (fIREHOSE), I Against I (Bad Brains) Especially for You (The Smithereens) og Miasima (The Bevis Frond). Puh!

Slayer-Reign-In-Blood-1024x1024Ellers er det avslutningsvis viktig å nevne at det også var gode kår innenfor trash metal dette året, MetallicaMaster of Puppets, MegadethPeace Sells…But Who’s Buying?, SepulturaMorbid Visions, Kreator – Pleasure to Kill og SlayerReign in Blood er alle for klassikere å regne i dag. I tillegg ble hip hop mer stuereint med Run-DMC som ganget opp med Aerosmith på superhitten Walk This Way fra albumet Raising Hell, mens Beastie Boys slåss for retten til å feste på debutalbumet Licensed To Ill.

Året var 1986, og du bør (gjen)oppdage det!

 

 

Comments
One Response to “Året var 1986”
Trackbacks
Check out what others are saying...
  1. […] The Smiths «The Queen Is Dead» Morrissey og The Smiths Var Duran Duran det første boybandet? […]



Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!