Freddie Wadling – stemmen som viser vei i mørket
Tekst: Bent Inge Hvitstein
Torsdag 2. juni 2016 døde Freddie Wadling brått etter kort tids sykeleie. Den svenske artisten blir i hjemlandet beskrevet som folkekjær, med en stor fanskare. Senere samme år skulle han deltatt i Sveriges svar på «Hver gang vi møtes», «Så mycket bättre». Gjennom et nærmere førti år langt artistliv har han rukket å samarbeide med mange storheter i svensk musikkbransje. Sist ut var blant andre Stina Nordenstam, som skrev halvparten av låtene til hans siste album «Efter regnet», som kom ut tidligere i 2016. Han var også gjesteartist på Ullevi i 2014, da Håkan Hellström holdt en av tidenes største konserter i Norden. Nesten 70 000 publikummere overvar konserten. På det siste albumet har han da også spilt inn sin egen versjon av Hellströms «Känn ingen sorg för mig Göteborg». Wadling kuttet tittelen til «Känn ingen sorg». I dag er det lett å tenke mye rundt akkurat det låt- og tittelvalget, for en artist som levde livet sitt i, og hadde et stort hjerte for Gøteborg.
Jeg skal ikke skryte på meg å ha et nært kjennskap til Wadlings karriere. Først i 2007 stiftet jeg bekjentskap med stemmen hans, og siden har han dukket opp i spillelistene mine med ujevne mellomrom. Slik det er med mange artister; de forsvinner ut av minnet når noe nytt dukker opp, det er ikke tid til å høre på alt hele tiden. Så kommer du tilfeldigvis over noe som minner deg på dem; en tweet, en tag i en artikkel, et tips under en video på youtube, eller noe helt annet som gjør at du bare må høre på den eller den låten igjen. Og du innser at dette er et stykke magi.
Freddie Wadling er for meg en slik artist. I korte perioder hører jeg uavbrutt på enkelte av låtene hans. Før jeg brått legger ham bort. Ikke fordi jeg går lei, men fordi jeg må spare meg selv, la følelsene få en pause. For det er sterk kost å lytte til slike tekster. Det er vanskelig å forklare hva det er med musikken hans; det er sjelden umiddelbart vakkert, ikke pent i en klassisk estetisk definisjon av pent. Men det ligger så mye følelser i fremføringene, i tekstene, og i Wadlings tilfelle: stemmen hans forteller så mye mer enn lydene som kommer ut, han synger i bilder. For meg begynte det altså i 2007, da en kamerat viste meg en video av en duett med Frida Snell. Det var i utgangspunktet henne vi var interessert i å høre, men denne låten var en åpenbaring. Skrevet i løpet av et par timer på oppdrag for et svensk tv-show.
Bildene av Wadling som tar hastige drag av sigaretten mellom tekststrofene, og som synger med hele ansiktet, med hele kroppen, har gått på repeat mange ganger siden. Han har hatt en lang karriere, både som artist, skuespiller og kunstner. Det hele begynte på punkscenen i Gøteborg, der han som oftest var bassist. The Leather Nun og Liket Lever var blant bandene han opptrådde med under 70-tallet. På 80-tallet var han frontfigur i Cortex, som vokste frem av asken etter Liket Lever. Her ble lydbildet gradvis mykere, og musikken til Cortex beskrives i dag mer som post-punk eller indierock. Delvis parallelt med Cortex var han også den ene halvparten av duoen Blue for Two, som gjorde seg gjeldende på den svenske alternativscenen på 80-tallet. Han har også gjentatte ganger samarbeidet med Fläskkvartetten. I 1989 kom hans første album som soloartist, og siden har han konsentrert seg mest om egen musikk. Helt på egen hånd har han likevel sjelden vært. I tillegg til å skrive musikk selv, har han brukt mye av karrieren til å tolke andre. Duettene med andre svenske artister har også blitt mange med årene, inkludert en rekke låter på «Efter regnet». Freddie Wadling hadde en stemme som stod godt til de fleste; registeret hans var stort, selv om det ofte var mørket som slo gjennom i stemningene.
Nettopp stemmen hans ble trukket frem av de fleste kritikerne som anmeldte hans siste album. Mottakelsen var blandet, men gjennomgangstonen var at ingen synger som Freddie Wadling. Når svensk presse har skrevet sine hyllester etter hans død, har det blant annet blitt skrevet at han kunne sunget telefonkatalogen og få folk til å gråte (Aftonbladet).
Til det siste sang han med en sårhet som krever at du lytter. Livet lærte ham tidlig å uttrykke seg gjennom kunsten; det ble hans måte å takle mobbingen han ble utsatt for som ung. Gjennom musikken lever han videre, og jeg innser at det ennå er mye å oppdage. I dette ligger mye av musikkens magi; det er så mye vi ikke kjenner til, som gjør så sterkt inntrykk på deg når du tilfeldig kommer over en ny stemme. Artistene dør, men musikken lever evig.
Sjekk også:
Svenske The Leather Nun gjør comeback etter 20 år
