Øya 2016 – Floating Points
Tekst: Lars junge Foto: Steffen Rikenberg
Britiske Floating Points er egentlig et enkeltpersonsforetak av Sam Sheperd (som også er forsker). Hans album, “Elaenia”, fikk vel en slags maxi-yatzy da terningene skulle trilles i fjor. Platen havnet på en røys årslister, undertegnedes også. I USA distribueres platen av det herlige labelet Luaka Bop, som ble grunnlagt av David Byrne og som har gitt ut ekstremt mye interessant. Floating Points uttrykk er elektronisk, men med en del akustiske elementer. Det er klubbmusikk, men ikke fortrinnsvis dansemusikk, derfor ble vi litt overrasket av at de skulle spille i det enorme Sirkus-teltet. Smal musikk eller ei, teltet var ikke glissent og folk møtte mannsterkt opp. Det var dog lite tilløp til dansing. Det var mest unge, bleke menn som sto og talte takter fremfor å danse tribal liksom.
Jazz- og prog-elementer ligger og lurer under programmerte beats, som også krydres med livetrommer og perkusjon. Man kan kanskje si at Floating Points er en videreføring av det Red Snapper holdt på med på 90-tallet. Andre vil kanskje hevde at de ikke er det, at Floating Points er MYE smartere. Vel, Stephen Hawking it aint, sier nå jeg. Sheperd har med seg to gitarister, en bassist og en trommis på scenen. Selv står han bak et arsenal av synthesizere og laptoper og what not.
Gitaristene jobber ikke med riffing, eller vanlig gitarspill per se, det handler mer om teksturer. Det samme gjelder bassisten, han drukner fullstendig i den enorme veggen av lyd som bandet gradvis bygger opp gjennom de (i snitt) ti minutter lange låtene spiller. Tidvis låter det ganske så kakafonisk i livesammenheng, og man skal konsentrere seg som når man hører på prog når man lytter. Mister man konsentrasjonen er hodepinen ikke langt unna.
Det er mørkt og kaldt i det store teltet. Bassen hamrer mot trommehinnene. Ute skinner solen.
