Av: aslaugok Anmeldelser 13. august 2016

Øya 2016 – Chvrches

Den skotske trioen Chvrches dukket opp på elektro-pop himmelen i 2013. Først med Ep’en «Recover», deretter debutskiva «The Bones of What You Believe», i fjor kom «Every Open Eye», som nylig også fikk sin deluxutgave. Fredag kveld fylte de Øyas Sirkustelt med sin synth-baserte, semi-organiske pop.

Tekst: Aslaug Olette Klausen
Foto: Stian Schløsser Møller

Det hele begynte med forhåndsinnspilte toner, før først Ian Cook og Martin Doherty kom løpende inn. Deretter mer hoppet enn danset vokalist Lauren Mayberry seg inn, og tok like godt hele scenen til eie, med en gang. Det er ikke til å unngå å allerede notere seg ordet fest. Spørsmålet er egentlig bare om hvor festlig det kan bli, og om materialet faktisk holder.

Låtene er bygget over en lest av enkle anthem-grep. Maskinene pøser ut mooves over et publikum som det likevel skal ta tid før matcher bevegelsene til dem på scenen. Det er ikke alltid det enkle er det beste. Men her er selv enkelheten en del av en nesten naiv sjarme. Under «Leave a Trace» kjennes det som det hele også har et formål – og et mål – utover det åpenbare. Det handler om at både vi, og de, skal føle oss vel. Det føles godt.

Godt gjort er det også når bandmedlemmene skifter roller og holder stemningen også i fremføringen av «High Enough to Carry You Over». Den fikk også et uventet humoristisk tilsnitt. Intendert eller ikke, 80-talls referansene i lydbildet gjør at linjene «Never would’ve given you up,/ you up» til forveksling kan feiltolkes som en slags «Rick Rolling» av eget melodramatisk mettede uttrykk. Og det uten forkleinelse for noen parter.

I påfølgende «ZVVL» fra debut-EP’en står det heller ikke på hverken innlevelse eller intensitet. Chvrches vil. Og får det i stor grad også til. Mayberry førte stemningen videre, og opp, da hun tok over igjen med gjennombruddshiten «Recover», for øvrig en vemodig gladlåt. En slik som sier det helst blir bedre. Snart. Og i mellomtiden kan man uansett danse litt.

Det er et snev av tristesse i denne insisterende oppstemtheten. Samtidig hintes det til et «ikke bry deg», heller, dans, dans, dans, hva nå enn det er, bort. Eventuelt bang litt med hodet, som den sublime effekten «Bury It» like etter har på publikummet, som da virkelig også har livnet til.

Avslutningen var med kanskje deres største hit; ««The Mother We Share». Første vers sterkt formidlet uten annet enn en enkelt tone som backing. Det låt nesten like mektig med full instrumentering.