Av: Victor Josefsen Anmeldelser 7. oktober 2016

EP-anmeldelse: Beezewax – «Out Of The Window»

Artist: Beezewax

EP: «Out of The Window» (2016)

Plateselskap: Sellout! Music

Beezewax kan ikke beskyldes for å ligge på latsiden. Gruppa har turnert hyppig i Storbritannia, Spania, Japan og Norge siden ”comeback” albumet «Tomorrrow» ble sluppet i 2014, og nå har de nylig sluppet fire spors EP’en «Out Of The Window. Selv om Beezewax har gitt ut seks album, flere split-utgivelser og noen 7”-singler så har de aldri i løpet av sine 20 år som band gitt ut en EP – før nå.

Beezewax har igjen rota i Teenage Fanclub, Buffalo Tom og Superchunk platene sine, og på mange måter lyder gruppa som en combo av disse, samtidig som de låter som seg selv. Kenneth Ishaks låter, og vokalføring, har helt siden 90-tallet hatt en egen twist.

«There’ll Come A Day» innledes med typisk Beezewax-stemning à la sistealbumet «Tomorrrow» før et kult (finner ikke andre ord her og nå) «tromme»break popper opp, etterfulgt av et effektivt, drivende og kult (finner fortsatt ikke andre ord) gitarriff. Låten utvides/utvikles også med støygitarer, uten at de tar overhånd, og smekre vokaleffekter. Det hele er dyktig produsert. Avslutningslåta «So Sorry» inneholder omtrent de samme ingrediensene, med mer pondus i støypartiene. To av EP’ens høydepunkter.

Åpningen på tittellåten «Out Of My Window» høres ut som et Teenage Fanclub-derivat, positivt ment. Beezewax lager på dette kuttet harmonisk pop, også her med støyslør. En like god låt som de to forannevnte. «Time Is Not An Eraser» heller mot singer/songwriter-tradisjonen. Fin låt det også, men i forhold til de tre andre, er den for enkel, selv om det nok var meningen, å lage en en enkel (og god) låt.

”Comebackabumet” «Tomorrrow» fra 2014 ble en aldri så liten sommerschläger, med låter som i «In The Dark», på musikkavdelingen/gul sone i år, iallfall når jeg styrte skuta og var «Deichman-house DJ». På den nye EP’en er Beezewaxs karakteristiske pop til stede, i samklang med den støy-drivende gitar-feedbacken vi ble kjent med på 90-tallet. Og kanskje denne EP’en er hyllest til 90-tallet? Helt 90-talls blir det allikevel ikke. Som alltid i Beezewax-sammenheng handler det om å gjøre fortid til nåtid, eller rettere sagt, smelte sammen fortid og nåtid. Det har de klart, igjen.

I denne bloggen «hauser» vi stadig opp» nye utøvere der superlativene noen ganger løper løpsk, med rette, for så langt har 2016 vært et særdeles sterkt år for ny norsk musikk. Midt oppi alt det nye må vi også å ikke glemme «gamle travere» som f.eks. Beezewax, The Loch Ness Mouse, eller Astroburger for den saks skyld. Erfaring er ofte underkjent innen pop/rock, noe utøvere som Beezewax gjør noe med. De holder formen ved like.