Filmutstilling: moderne svart/hvitt-filmer!
Foto og tekst: Lars Junge
I disse dager har vi en ny filmutstilling oppe i gul sone på Hovedbiblioteket. Denne gangen har vi tatt tak i moderne svart/hvitt-filmer. Altså filmer som er filmet i sort/hvitt av estetiske årsaker, ikke av tekniske. Med fare for å høres ut som en gretten, gammel gubbe: å gå på kino i dag føles mer som et audiovisuelt overgrep enn noe annet.
Men av og til dukker det opp en liten oase i gråtoner, som for eksempel den polske oscarvinneren «Ida». Etter at man har sett den filmen tenker man ikke: søren, skulle ønske den var i farger. «Ida»er en av de vakreste filmene som er skutt på denne siden av 2000-tallet.
Farge, dataeffekter og 3D er, som alle vet, bare distraksjoner for å få deg til å glemme elefanten i rommet: det elendige plottet. Man kan ta leppestift på en gris, men det er stadig en gris.
Lavbudsjettsfilmen «Clerks» satte Kevin Smith på kartet som filmskaper. Han visste knapt nok opp og ned på et kamera, men han visste hva han ville ha. Svart/hvitt og mye dialog. Morsom dialog. Mer skulle det ikke til.
Ingen lager kulere filmer enn Jim Jarmusch. Han tyr ofte til svart/hvitt-grepet. Det gir filmene et litt mer tidløst preg. En fargefilm i disse dager er ofte preget tidens palett, dermed låses den også til perioden den er skutt i. Om tema er eksistensielt og skuespillerne ikke er kledd i alt for prangende og kontemporære klær – ja da har du en tidløs film.
Woody Allen forstod det for lenge siden. Hans filmer fra sent 70-tall og tidlig 80-tall står seg forbløffende godt. «Manhattan» ser forbasket godt ut, men det henger også sammen med at filmen faktisk er skutt på ekte svart/hvitt råfilm. Woody fikk kjøpt opp siste rest fra et lager, og ikke nok med det: han fikk også filmen fremkalt av en av formatets siste eksperter. Fagfolk som virkelig kunne fremkalle svart/hvitt-film er en utdødd rase. Woody fikk altså tak i en av de siste før det var for sent.
Dagens svart/hvitt er ikke skutt i svart/hvitt, men det er jo strengt tatt så godt som umulig å se forskjell med det blotte øye.
Med unntak av Arild Østin Ommundsens debutfilm, Mongoland (2001), er det ingen andre norske filmer med i dette utvalget. Mulig det er flere, men på stående fot kommer vi ikke på flere.
Den amerikanske regissøren Noah Baumbach beviste med «Frances Ha» i 2013 at svart-hvitt film er like hipt nå som det alltid har vært.
Her kan du søke etter og låne filmer av disse og andre i Deichmans katalog.
Mutual appreciation
A field in England
The man who wasn’t there
Europa
Even dwarfes started small
Stranger than paradise
Manhattan
Sin city
Tabu
Mala Noche
Det hvite båndet
Pleasantville
Man bites dog
Wings of desire
Down by law
Dead man
Coffee and cigarettes
Stardust memories
Zelig
Clerks
Pi
The elephant man
Ed Wood
Frances Ha
Persepolis
Ida
Rumble fish
Control
Broadway Danny Rose
Schindler’s list
Shadows and fog
Paper Moon
Killer of sheep
Mongoland
Raging bull
300
The artist
Kings of the road
