Søk Meny Lukk
Lukk
Av: larsjunge Anbefalinger 2. desember 2016

Julesang med Radka Toneff

To bergensere på Torshov i Oslo driver det lille plateselskapet Nordpolen musikklubb. De har holdt det gående i tre år, og gitt ut tre 7″ singler. Konseptet er julelåter. Helt enkelt.
Av: Lars Junge / Cover art: Bjørn K. Johansen

Den første singelen de ga ut var Sonja med «Jeg gleder meg ikke til jul i år» fra 1963. I fjor kom Hvitmalt Gjerde med «Dine lepper smaker av jul».
Under er platenotatene til årets utgivelse, ført i pennen av Nordpolen musikklubbs Jan Thomas Hasselgreen. Normalt sett redigerer vi (leser med et halvt øye) ned presseskriv ganske så aggressivt, men ikke av denne typen. Dette er ikke panegyrisk omtale for å generere pallesalg. Singelen gis kun ut 300 eksemplar, så økonomisk vinning er åpenbart ikke målet med denne utgivelsen. Dette er mer som historisk dokument å regne.
Bare så det er sagt: Deichmans musikkblogg har ikke blitt et passivt mikrofonstativ for de kapitalistiske markedskreftene selv om vi gjengir notatene i sin helhet! Les og du vil forstå.

Platenotater
Lille julaften 1971 var blant de bedre TV-kveldene det året. Den som var i rute (eller likeglad) med forberedelsene, kunne se juleshowet til kunstløpersken Peggy Fleming, der Gene Kelly og José Feliciano var gjester. Detektimen viste deretter «Gullguttene» med Roger Moore og Tony Curtis. De 20 000 som allerede hadde skaffet seg farge-TV, kunne til og med se de innkjøpte programmene med kulør – vanligvis fikk de kun prøvebildet i farger (alle hverdager unntatt tirsdag).
– Hvis mennesker uten holdning skulle slippes løs på fargefjernsynet, tror jeg en virkelig ulykke kunne skje, hadde NRKs dekorkonsulent Bjørn Næss nylig uttalt til Programbladet. Derfor ble nok noen lettet over at verden var tilbake i svart-hvitt i programmet før Kveldsnytt.
«Mitt bidrag til julen» het programmet, som ble sendt som en del av ungdomsserien «Flimra». I Programbladets julenummer fortalte regissør Svein Erik Børja svært nøkternt om programmet: – Det ligger ikke noe slags syn bak dette, i retning av «alternativ jul» eller noe lignende. Vi har ønsket å stille de medvirkende helt fritt – noen annen idé har programmet ikke. De som ga sitt bidrag til julen var Øystein Sunde, Jan Schwarzott, Sissel Benneche Osvold, Terje Mosnes og Erik Foseid – i tillegg til 19-åringen Radka Toneff fra Kolbotn. Hun sang sin egen komposisjon, «Julesang».
Heldigvis ble programmet ikke slettet, slik NRK ofte gjorde, og dermed er Radka Toneffs musikk dokumentert fra denne tiden, seks år før hun platedebuterte. Vi i Nordpolen musikklubb oppdaget denne skatten over 40 år etter. Det skjedde da vi, i et anfall av tomhet etter overstått jul i 2014, sjekket alt som hadde med jul å gjøre i det digitaliserte NRK-arkivet. Programmet i seg selv var ikke verdt å se mer enn en gang, men vi ble umiddelbart vilt begeistret for Radka Toneffs bidrag. Vi ble revet med av den insisterende rytmen. Det låter tøft og tight, Radka Toneff synger utrolig kraftfullt og teksten styrer unna juleklisjeene. Angivelig satt opptaket på første forsøk. Noen av musikere skulle kanskje i ettertid ønsket at de fikk perfeksjonere innspillingen, men det rå og upolerte er noe av styrken ved det. «Julesang» viser en annen Radka Toneff enn den vi kjenner fra hennes tre album.
I TV-programmet er bare Radka Toneff kreditert, ingen av musikerne. Med hjelp fra Bjørn Stendahl, Knut Riisnæs og Jana Toneff fikk vi identifisert de medvirkende: Ditlef Eckhoff (trompet), Øivind Westby (trombone), Calle Neumann (altsaksofon), Knut Riisnæs (tenorsaksofon), Paul Austad (fløyte), Nils Petter «Nipe» Nyrén, (gitar), Terje Venaas (bass) og Ole Jacob Hansen (perkusjon).
De fleste av dem var veteraner fra Club 7, kulturstedet som samme år hadde nyåpnet i konserthuskjelleren. Radka Toneff hadde øvd på Club 7 sammen med blant andre Calle Neumann tidligere. – Når Radka kom på øvelse, var det meste ferdig allerede, for hun hadde forberedt seg så godt hjemme. Ofte hadde hun med seg egenskrevne låter, forteller Neumann i Marta Breens bok om Radka Toneff.
Det var nettopp en egenskrevet låt regissør Svein Erik Børja inviterte henne til å fremføre i Flimra. Sannsynligvis var det han som valgte de fleste musikerne, siden flere av dem også backer Øystein Sunde i programmet. For de garvede musikerne var det ikke noe bemerkelsesverdig ved dette TV-opptaket julen 1971. Dette var en spillejobb av mange. Anekdotene sitter ikke løst 45 år etter. Men for en av de medvirkende, fløytisten Paul Austad, var kvelden mer minneverdig. Han var ikke en del av Club 7-miljøet, og han kom ikke til å satse på en karriere som musiker. Austad hadde kjent Radka Toneff siden barndommen, men dette var første og siste gang han spilte sammen med henne.
– Jeg husker innspillingen ganske godt, blant annet fordi Radka introduserte 7/8-takt og det var det ikke så mange som var vant til. Calle Neumann sto inne på dassen og øvde litt ekstra på det. Og jeg husker at mange av musikerne småøvde på «Mwandishi» (av Herbie Hancock) som akkurat hadde kommet ut. Også det albumet hadde en uvanlig rytme, sier Austad.
De møttes i et øvingstudio i kjelleren på NRK en uke tid før innspilling. Deretter var det en øving til, der Børja også drillet dem i passende bekledning for sort/hvitt-tv. Man skulle tro at det å komme på TV var veldig stort i en-kanal-staten Norge. Austad fikk riktignok høre på skøytetrening at han var observert på TV, men hverken Toneff-familien eller musikerne har noen minner om å ha sett programmet lille julaften.
Marta Breen nevner TV-opptaket i sin bok om Radka Toneff, og hun får assosiasjoner til Jethro Tull, utvilsomt på grunn av fløytespillet. Andre lyttere har nevnt «The Canterbury Scene». Er det jazz, folk, prog eller kanskje soul?
– Jeg tenker på det som jazz, men det er kanskje fordi det var jazzmusikere som medvirket. Og taktarten er typisk for Balkan og Bulgaria, sier Austad.
Radka Toneff fortalte selv at hun var inspirert av folkemusikk da hun ble intervjuet av NRKs Erling Wicklund 4. november samme år. Det var i radioprogrammet «Åpent hus», der hun i tillegg til en coverlåt sang sin egen «When I Am Alone», som er b-side på årets singelutgivelse. Wicklund oppfordret henne til å fortsette med å krysse soulmusikken med folkloristiske særtrekk.
Bandet bak henne ble ofte kalt The Band No Name, og også her finner vi Calle Neumann (altsaksofon), Knut Riisnæs (tenorsaksofon), Terje Venaas (bass) og Nils Petter «Nipe» Nyrén (gitar), i tillegg til Pjokken Eide (fløyte), Fred Nøddelund (trompet), Ingar Nordberg (slagverk), mens Geir Wentzel eller Jan Lie spiller klaver. Angivelig vakte det en viss munterhet blant musikerne at Radka Toneff hadde laget et arrangement til blåserne uten å tilpasse tonearten til de forskjellige instrumentene.
Erling Wicklund hadde ledet dette programmet annenhver søndag siden februar, og programideen beskrev han slik overfor Programbladet: – Trivelig låt kort og godt. Og småprat med åpne mennesker, gjerne mennesker som går litt «på tvers».
Det var et program Radka Toneff hørte hjemme i. Som nevnt finnes det ikke mange detaljer om disse innspillingene 45 år etter. Men de minnene som finnes, er gode. Pjokken Eide husker det gode samarbeidet med flinke og greie folk. Øyvind Westby merket seg Toneffs helt egne utstråling: både beskjeden og sterk. Og han legger til: – Det var bestandig spennende og inspirerende for musikere å spille sammen med henne.

Jan Thomas Hasselgreen (Nordpolen musikklubb)

 
Her kan du søke etter og låne album, bøker og noter i Deichmans katalog.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 62 andre abonnenter