Musikalske sidespor – uke 4/2017
Et av ukas musikalske sidespor: Rebekka Karijord har laget et sterkt og personlig album. Foto: Emilia Bergmark-Jiménez
Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:
Blood Command
Første singel ut fra det kommende albumet er tittelsporet «Cult Drugs». Bandet har ikke mistet evnen til å fyre løs siden sist. Dette er en mer synthdrevet rockelåt, med høyt tempo fra start til slutt. 28. april kommer albumet.
Jens Lekman
Svensken er ute med en ny singel. «What’s that Perfume that You Wear?» er en frisk danselåt. Allerede fra første tone fester den seg, via et funky åpningsriff. Et lite strykerparti får også plass midtveis. Tekstene til Lekman har aldri fulgt noe standardformular, ei heller her. Søndag 9. april kan han oppleves live på John Dee.
Baya
Høsten 2016 kom to låter med tilhørende video fra Andrew Murray, mannen bak artistnavnet Baya. «Loon» og «A Call to Say Hello» var rytmiske og dansbare elektroniske stykker. Nå er Baya klar med ytterligere to låter, «Gate 212» og «Give me that Dive». Førstnevnte er noe mer innadvendt enn sistnevnte, som har et trommebasert sound, med pulserende synther som flommer gjennom låten iblandet en minimalistisk tekst. 24. februar kommer en dobbel-EP-en, der disse fire låtene får selskap av hele ni nye spor. Oslo-Harlem inneholder flere spor der Murray har samplet farens stemme. Faren Somphoi Baya, er en afrikansk kunstner bosatt i New York. Dette prosjektet startet da Murray reiste dit for å møte faren for første gang.
Julie Byrne
Varme toner servert i en dempet setting. Not Even Happiness er bare hennes andre fulle album, men hun serverer musikken i en selvsikker innpakning. Den myke stemmen byr på en intim atmosfære, godt hjulpet av klimpringen på gitaren hun bærer med seg på det som er en reise gjennom ni låter, kun ved noen få anledninger trukket inn i et tykkere teppe av lyd.
Rebekka Karijord
Mother Tongue er navnet på hennes nye album. Mange av låtene tar utgangspunkt i en traumatisk opplevelse, da datteren ble født tre måneder for tidlig i 2014. Et sterkt og personlig album, formidlet på poetisk vis. Ærlig og intimt, men uten å bli påtrengende. Musikalsk er hun en slektning av Ane Brun, uten at jeg på noen måte skal sette Karijord innenfor andre rammer enn sine egne; hun har sin egen stemme og sin egen stil, som utfordrer lytteren både i tekst og toner. Men disse to artistene kan nok dele en stor del av fanskaren, da de begge lager musikk som lytteren må jobbe seg gjennom. På Mother Tongue varierer Karijord fint mellom det dype og messende, via lekre pianostykker, til mer krevende poplåter som «The Orbit». Elektronisk og organisk lever side om side, noe hun selv beskriver som et ønske å utforske et møte mellom det maskinelle og det menneskelige: «Kanskje hadde det noe å gjøre med den kunstige «livmoren», kuvøsen som holdt mitt barn i live utenfor meg», sier hun. Mother Tongue er et dokument bestående av en mengde detaljer som ikke lar seg fange ved første høring. Gleden ved det er at albumet selv ved gjentatte lyttinger, oppleves som en ny oppdagelse.
Will Courtney
Litt rock, litt pop, litt alternativcountry, litt powerpop. Courtney beskrives som en singer/songwriter, men han tilfører låtene ulike stiler på albumet som dukket opp i fjor sommer. Han behersker de fleste sidegrenene i sitt halvrocka univers, noe som gjør albumet til en frisk og variert opplevelse.
Oakland Rain
En duo bestående av to sørlandske tvillinger, som allerede før sin første offisielle utgivelse har spilt på seg mye erfaring på scener i Europa og USA. Singelen «Northern Lights» er den første smakebiten fra deres kommende debutalbum. En låt som åpner med en akustisk gitar som følger de harmoniske stemmene, før den lagvis bygges opp til en melankolsk poplåt. De sier selv dette om låten: ««Northern Lights» handler om ikke å finne tilhørighet i samfunnet i dag. Vi opplever at det er et ekstremt fokus på utseende, og at sosiale medier på mange måter skal definere oss som mennesker. Sangen handler om å føle at for å passe inn, så må man endre på hvem man er og hva man står for».
Allison Crutchfield
Den tidligere vokalisten i Swearin’, og tvillingsøsteren til Waxahatchee (Katie Crutchfield), har lagt bandlivet på hylla og gir nå ut musikk under eget navn. Musikken er ikke like skarp i kantene som i de fleste bandprosjektene hun har deltatt i, men hun har fortsatt indierockskoene på. Sammenlikningen med tvillingsøsteren er ikke til å unngå; de to stiller i samme musikalske gate, med en vokal som kan være vanskelig å skille fra hverandre. Fengende bassdrevet rock, denne gangen også med en lekende synth i det ene hjørnet. Det er lov å håpe på en gjenforening for de to søstrene en gang i fremtiden, for eksempel som tidligere omtalte P.S. Eliot.
Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.
Sjekk også:
Musikalske sidespor – uke 3/2017
Musikalske sidespor – uke 2/2017
Musikalske sidespor – uke 1/2017
Musikalske sidespor – uke 50/51
Musikalske sidespor. Deluxe edition med gjestetips – uke 33
Albumanbefaling: Blood Command – Funeral Beach
Suksess i utlandet for Rebekka Karijord
2 kommentarer til “Musikalske sidespor – uke 4/2017”