T. Rex versus Tyrannosaurus Rex

tyrannosaurus-rex-my-people-were-fair-and-had-sky-in-their-hair

Med hits som Get It On, Children of the Revolution, Metal Guru og 20th Century Boy, ble T. Rex et av Storbritannias mest populære band på 70-tallet. Men før T. Rex ble T. Rex var de Tyrannosaurus Rex. Ett fett, vil du kanskje si. Men om man ser bort fra Marc Bolans svært karakteristiske stemme låter de to Rex’ene som ganske forskjellige band.

Et øgleaktig rovdyr på sirkus

Om man legger godviljen til, og overdriver betydningen av at høna er en slektning av tyrannosauren, levde T. Rex til en viss grad opp til sitt navn. Og til og med til forkortelsen av navnet. For de hadde generelt sett et mye strammere estetisk uttrykk enn Tyrannosaurus Rex. T. Rex var pop, glamrock, boogie, protopunk, og kunne på sitt råeste låte som et øgleaktig rovdyr på sirkus med en evigvarende joint i et glis av nedslipte tenner.

 

Det var T. Rex. Og nå tenker du kanskje at Tyrannosaurus Rex var den ekte dinosauren? At de var et monster av et band som ga ut fire plater mellom ’68 og ’70 som er klart preget av kritt-tiden (66-146 millioner år siden)? Men det er overhodet ikke tilfelle. Snarere tvert imot.

 

Dedicated to Aslan and the old Narnians

Bolan dedikerte debutalbumet til et vesen som er lysår vekk fra det mest fryktinngytende rovdyret som noensinne har levd. Aslan! Aslan, ja. Altså løven Aslan fra Narniabøkene til C.S. Lewis. Og for all del, jeg har ikke mye å utsette på Aslan. Han er jo litt av en løve, og uten tvil verdig en dedikasjon. Men et overraskende valg, tatt bandnavnet i betraktning. Til og med i de minst kule rollespillmiljøene ville et slikt utsagn enten resultert i latterbrøl eller pinlig stillhet.

Men Bolan var en mystiker. En populærkulturell, utøyla og relativt ukritisk mystiker, som ble inspirert av alt fra barnebøker, folkeeventyr, gresk mytologi og de profetiske diktene til William Blake. Allikevel var han så fordypet i mystikken at dørene mellom virkelighet og fiksjon stod på vidt gap – jamfør dedikasjonen, og f.eks. artistnavnet til andre halvdel av bandet: Steve Peregrine Took – et navn du sikkert har hørt før. Og om du roter litt i hukommelsen finner du kanskje noe som ligner på dette:

peregrin took

– som er etlangt bedre bilde på bandet enn dette:

T-Rex

Den litt ufokuserte holdningen til fantasi og myter gjør at sangtekstene som regel er helt uforståelige (og trolig ikke har et dypere meningsinnhold for andre enn Bolan). F.eks. heter debutalbumet: My people were fair and had sky in their hair… But now they’re content to wear stars on their brows. Og det er bare en tittel… Allikevel funker det. Trolig fordi han mer enn noe trodde på musikken, som er en perfekt kombinasjon av pop, psykedelia og folk. I tillegg var han en fantastisk dyktig låtskriver. Svært få har fått det utrolige, underlige, idiotiske og latterlige til å låte så naturlig og meningsfylt. For psykedelisk musikk kan ofte låte tilgjort (som om noen prøver veldig hardt å frike ut), eller mer eller mindre sinnssykt. Hos Syd Barrett kan man likesom høre det syke i det avvikende – særlig på soloplatene (som for øvrig fungerer rystende og hjerteskjærende bra) – men Bolan var tilørelatende i vater i en helt fremmed verden.

 

10% sau?
Det beste med både T. Rex og Tyrannosaurus Rex er Marc Bolans stemme – en av populærmusikkens mest eiendommelige. Med årene ble stemmen mer sleazy, og kunne til tider tilhørt en animert øgle eller slange. Men på de fire platene til Tyrannosaurus Rex er det noe utpreget uskyldig ved vokalen. Bolan synger som om han er 10% sau, eller som om noen rister ham forsiktig og kjærlig foran mikrofonen. Og likesom svarttrosten beveger stemmen seg gjerne på komisk uventede måter. Hør f.eks. Great Horse (fra A Beard of Stars) og Iscariot (fra Unicorn) – to av mine favoritter:

 

 

 

Denne vokalteknikken kan få de mest banale populærmusikalske element til å låte som helt nye oppfinnelser, og til tider så underlige og «off» at de får meg i like godt humør som en hardcore yodel. Man kunne f.eks. gitt ut et helt album med Bolans fantastiske «la-la-la»er og «dum-di-dum-dum»s. Her er noen av de mest fantasifulle partiene:

  • Fra 1.13 i The Travelling Tragition (fra Prophets, Seers & Sages. The Angels of the Ages)

 

 

De fire platene

Tyrannosaurus Rex ga altså ut fire album:

  • My people were fair and had sky in their hair… But now they’re content to wear stars on their brows (1968)
  • Prophets, Seers & Sages. The Angels of the Ages (1968)
  • Unicorn (1969)
  • A Beard of Stars (1970)

Alle de fire platene er fantastiske, og låter overraskende moderne i forhold til andre britiske band som blandet psykedelia og folkemusikk. Men det er Unicorn jeg vender oftest tilbake til. Den har nok de beste melodiene og er utrolig rik på disse underlige stemningene Bolan var en mester i mane frem.

 

 

Her er en liste med noen av favorittene fra de andre tre platene.

 

Tekst: Christian Tønnessen

Dette er en småredigert versjon av saken som ble publisert på Stavanger Musikk- og filmbiblioteket sin blogg M&F-bloggen

 

Her kan du søke etter og låne bøker av disse og andre artister i Deichmans katalog

Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!