En behagelig Piknik i Parken

2086_The Switch_foto_Stian_24062017

Solange Piaget Knowles var et etterlengtet høydepunkt på festivalens andre dag. Foto: Stian Schløsser Møller

Solange sto frem som den sterkest lysende stjernen i en variert musikalsk coctail på finere Frognertrakter. For den lidenskapelige musikkvenn var det nok av innbydende, finstemt musikk de tre dagene på Oslo Vest & Piknik i Parken.

 Tekst: Jan-Olav Glette
Foto: Stian Schløsser Møller

På grunn av flere år i utlandet var dette mitt første møte med Piknik i Parken, festivalens fjerde utgave. Piknik i Parken er en stillfaren, sindig og lavmælt festival, befriende fri for skandaler. Samtidig en smule tannløs, kanskje. Det er uansett en hyggelig, imøtekommende og varm atmosfære på Piknik i Parken, med et program som har vist seg å ha en spesiell appell til unge damer, men her er det også plass for alle aldre som kan verdsette moderne pop litt på siden av topplistene. Lillesøster Knowles viste at hun hadde personlighet med nok karisma til å gjøre det bedagelige selskapet om til en fest. Flere av mine favoritter, som Spoon, Real Estate og First Aid Kit, gjorde også gode opptredener, uten å skape de store overskriftene. RY X fikk jeg et sterkere forhold til etter å ha møtt bandet i levende live på en konsertscene. En pirrende flørt som kan bli til noe mer etter noen flere runder på platespilleren hjemme.

 

Father John Misty, Piknik i Parken 2017 Foto. Stian Schløssr Møller

Father John Mistys opptreden på Piknik i Parken viste seg å ikke være den vitamininnsprøytningen vi hadde håpet på. Foto: Stian Schløsser Møller

 

Father John Mistys nyeste album har tross massiv medieoppmerksomhet floppet, eller i det minste ikke blitt den salgssuksessen mange hadde håpet på. Joshua Tillmanns opptreden viste seg heller ikke å være den vitamininnsprøytningen vi hadde håpet på. Det var en overraskende fåmælt og ektefølt mann fra Rockville, Maryland som møtte oss i starten på festivalens første dag. Den rabulistiske, vittige figuren vi har lært å kjenne og verdsette på ”Fear Fun” (2012) og ”I Love You, Honeybear”(2015) var ganske så fraværende ser man bort fra bakoversveis, hipster skjegg og den bohemske dressen han var kledd opp i. Snarere var det den misjonærende evangelisten som møtte oss på en ikke altfor opplagt dag. Forstyrrende og alvorstung lyktes han vel aldri riktig å gripe tak i og engasjere oss like sterkt som han ønsket.

I konsertens andre halvdel løsner det hele opp med flere gamle, mer dynamiske låter. Før dette er det noe søvndyssende over det hele. Som på ”Pure Comedy”-albumet tar jeg meg selv i å savne den rabulistiske satirikeren med et godt øre for Randy Newman, Elton John og Harry Nilsson, som preget de to første albumene. Ambisiøsiteten i tekster og melodier på den nye skiva bør vel strengt tatt egentlig premieres og bejubles, men i stedet tar jeg meg selv i å kjede meg noe, skru av og heller høre noe annet; enten fra artistens egen backkatalog eller noe helt annet. Kompisen min drar hjem, betegnende nok fordi han føler seg søvnig. Formodentlig blir det for mye å svelge for oss i en munnfull. Avgrensingens kunst og tilbakeholdenheten kan noen ganger være å foretrekke. Mistys lange opprivende låter om tilstandene i underholdningsindustrien og verden anno 2017 blir like vanskelig å svelge som mandellikør sammen med marsipankake. For mye av det gode på en gang, ganske enkelt oppsummert. Hva det er det som gjør inspiratoren Todd Rundgren inspirerende mens Tillmann suger deg tom for energi, er vanskelig å riktig sette fingeren på. Men det fungerer bedre da en mer leken, vittig Father John Misty finner plass og låtutvalget veksler over til de mer rocka og dynamiske låtene. Låter som publikum også var mer familiære med. Korte og fokuserte ”Total Entertainment Forever” er også min åpenbare favoritt på den nye skiva.

 

Piknik i Parken 2017 Foto. Stian Schløssr Møller

En alvorstung Father John Misty lyktes vel aldri å riktig å gripe tak i og engasjere publikum. Foto: Stian Schløssr Møller

 

 

Solange Knowles på Piknik i Parken. Foto. Stian Schløsser Møller

Fylt av humor og lekenhet traff Solange nerven på Piknik i Parken. Foto: Stian Schløsser Møller

31-åringen Solange Piaget Knowles var et etterlengtet høydepunkt på festivalens andre dag. En artist som lyktes med å løfte publikum ut av den trivelige, gemyttelige, men også noe likegyldige stemningen som hadde preget festivalen før dette. Endelig reiste publikum seg, danset, lo og sang med. Her var det endelig noe de kjente til, men like mye var det soulstjernens egen upretensiøse forløsende kraft som innbød til denne musikalske festen. Fylt av humor og lekenhet traff hun nerven vår med sin eksperimentelle, introverte og alvorlige soul. Med mellomtempo-låter stinne av frustrasjon, angst og sinne preget av den tøffe amerikanske virkeligheten fra de senere årene. Følsomt og emosjonelt, fylt av stolthet styrke og samhold. Noe av det samme kan vi også si om scenefremtoningen til Solange og hennes trupp. Alle i røde klær mot hvit bakgrunn med unntak av en blendende rød sirkel eller sol i midten à la det japanske flagget. Eneste forskjellen mellom midtpunktet selv og de andre var at hun hadde ikledd seg skinnbukser. Synkronisert dans, men aldri kjønnsløst eller feilfritt. Koreografert og gjennomført uten å tippe over i det spekulative eller upersonlige. Snarere fylt av en subtil eleganse, og med kun noen få ironiske nikk mot den gjennomseksualiserte urban/r’n’b-scenen anno 2017 i form av noen korte twerk-aktige rumpevrikk fikk hun oss alle bondefanget i sitt univers. Grasiøse sprell, samkjørte danseelementer med rom for små individuelle variasjoner var det det handlet om.

Solange er stjernen og fokuspunktet, men er aldri redd for å være inkluderende og slippe de andre til. Hennes sterke og rasjonelt ladede tilnærming til besteforeldrenes skjebne og Black Power Movement gjør hennes musikk og tekster til noe langt mer og viktigere enn ren underholdning, og treffer oss derfor sterkere. Backing vokalistene Franchelle Lucas og Isadora Mendez-Scott stemmer står også frem med sin kraft og fylde på for eksempel ”Cranes in the Sky”. Samtidig beveger de seg nesten som de var en person, uten å falle ut av rytmen av den grunn. Bandet viser noe av samme lekenhet med spenstig dans samtidig som de klarer å spille taktfast og fint. Solange og hennes trupp lykkes med å forvandle det hele til ett tverrkulturelt performance-stykke som innbefatter dans, sang, musikk og visuelle effekter. På beste vis dramatiserer hun sitt eget sinne og begjær. Forløsning og katarsis er nøkkel og den freidige, lekenheten er nøkkelen til at festivalens ellers statueliknende gjester (oss publikum) kaster seg ut i dans med oppriktige smil om munnen denne aftenen.

Hva så med det musikalske? Her og der er det plass til litt improvisasjon, men aldri veldig mye avvik fra låtene slik vi kjenner de fra platene hennes. Musikalsk uangripelig understreker de temaer som vishet, avslapning, samfunn/politikk, frihet, lidelse eller hverdagsliv. En urpremiere ble det også plass til med låten ”Borderline” som ble spilt live for aller første gang. Angivelig en takknemlighets gest til et svært mottakelig publikum. En fin bekreftelse på at Solange ikke har blitt blasert. Det går sikkert an å spørre seg hvor mye av staffasjen som var nødvendig, men at det var vellykket hersker det ingen tvil om. Mote, dans og koreografi er like naturlige deler av Solanges univers som den personlige musikken og de utleverende tekstene.

 

Solange Knowles på Piknik i Parken. Foto. Stian Schløsser Møller

Solanges upretensiøse forløsende kraft innbød til musikalske fest på Piknik i Parken. Foto: Stian Schløsser Møller

 

 

På samme måte er lørdagens store høyde- og midtpunkt First Aid Kit og Ane Brun levende engasjert i sin samtid med et sterkt politisk og mellommenneskelig engasjement. Fellestrekket er denne gangen at Ane løfter frem feminismens frontkjempere og søstrene Söderbergs viktige problemstillinger rundt voldtekt i deres hissige kommentar til Stanfordsvoldtektssaken og gjerningsmannen Brock Turner, ”You are the Problem Here”. Låten, som var et enkeltstående slipp i mars, blir også et av de fineste øyeblikkene under avslutningssettet på festivalen. Innlevelsen og det ektefølte sinnet kler bandet. Det mørkere og mer bråkete uttrykket gir et velkomment avbrekk fra de mer lavmælte og hjertegode sangene som settet ellers består av (og bandets album).

 

First Aid Kit På Piknik i Parken. Foto: Stian Schløsser Møller

First Aid Kit-høydepunktene kom som perler på en snor. Foto: Stian Schløsser Møller

 

Det er umulig å ikke bli bergtatt av First Aid Kits sukkersøte finstemte harmonier. Måten de to søstrene Klara og Johanna Söderbergs stemmer omslutter og utfyller hverandre er bare strålende vakkert å lytte til, og bandet bestående av Melvin Duffy, Scott Simpson og Steve Moore yter i høyeste grad melodiene rettferdighet med sine delikate detaljer fra steelgitar, trommer, perkusjon, keyboard og trombone. Både Klara og Johanna utstråler selvsikkerhet og karismatisk varme settet igjennom, selv om de stort sett konsentrerer seg om låtfremføringen; med et unntak av en kjapp introduksjon av backing-musikerne og deres ”Tinder-profiler”.

De jordnære alternativ country sviskene gjør en mør og varm om hjertet. Elegisk, eterisk, melankolsk, sentimentalt og drømsk, særdeles behagelig fyll for øregangene. Aller best er ”Emmylou” hvor også publikum får bidra til låtens smektende lavmælte harmonirekkke og ”Tangerine” og ”My Silver Lining” som får avslutte ballet. Men her kom høydepunktene som perler på en snor. Kenny Rogers ”The Gambler” er et morsomt innslag midtveis som løser opp stemningen og sørger for dans og god stemning langt oppover gressletten foran hovedscenen. Dette med coverlåter er blant det bandet mestrer aller best, og skulle man komme med noen innvendinger til denne finfine drøye timen i kvintettens selskap lørdag, er det vel at vi kanskje kunne fått en eller to til av disse. Elllers var det trivelig å få bli kjent med noen av låtene fra det kommende albumet som er ventet senere i år.

 

First Aid Kit På Piknik i Parken. Foto: Stian Schløsser Møller

Både Klara og Johanna i First Aid Kit utstråler selvsikkerhet og karismatisk varme settet igjennom. Foto: Stian Schløsser Møller

 

 

Ane Brun på Piknik i Pakren. Foto: stian Schløsser Møller

Ane Brun bød også på musikalsk varme og musikalsk driv. Foto: Stian Schløsser Møller

Ane Brun bød også på musikalsk varme og musikalsk driv lørdag. Det perkussive drivet som har preget hennes seneste turneer opplevdes noe tonet ned lørdag med unntak av en heftig versjon av ”Can`t Stop Playing (Makes Me High)”, som hun opprinnelig gjorde sammen med Dr Kucho! Den fikk avslutte konserten. Det finstemte, mer lavmælte hadde erstattet Martin Hederos intense pianomagi, og rytmeleken var litt mer tilbakeholden. Den var fremdeles eiendommelig og et viktig grunnelement, bare en anelse mer i bakgrunnen for å gi plass til mer meditativ musikalsk refleksjon. Noen små utskiftninger i bandet var det, og at dette var starten på sommerturneen er nok grunnen til at denne opptredenen ikke var Brun på sitt alller ypperste. Likevel er hun og musikerne alt for rutinerte og dyktige til å falle igjennom. Brun og co. har et sterkt grep om publikum og klarer i større grad en de fleste andre gjestene på scenen denne helgen å få i gang en dialog med tilhørerne. Det skal de ha honnør for.

 

Ane Brun på Piknik i Pakren. Foto: stian Schløsser Møller

Ane Brun klarer å få i gang en dialog med tilhørerne. Foto: Stian Schløsser Møller

 

 

Thomas Sagbråten og The Switch på Piknik i Parken 2017. Foto: Stian Schløsser Møller

Thomas Sagbråtens forsøkte oppriktig på kommunikasjon og folkelighet i starten. Foto: Stian Schløsser Møller

The Switch er kanskje landets mest misforståtte band. Musikalsk er de mest opplagt en etterfølger av Bigbang, og ikke noe indieband, slik de blander Tom Petty, Traveling Willburys, The Allman Brothers Band, Lynyrd Skynyrd og Crosby, Stills Nash & Young. Det er vanskelig å bestride musikaliteten eller gehøret til noen av de involverte. De kan sin musikkhistorie og har det morsomt sammen på scenen. Lekre arrangementer og et fint øre for harmonier har de også. Allikevel blir deres fremtoning denne kvelden en tanke anonym og de klarer ikke riktig å feste grepet på publikumsmassen. Kanskje fordi det tidvis blir noe ufokusert og at enkelte av låtene ikke fremstår som karaktersterke nok i en slik sammenheng som dette. Der Ane Brun og hennes musikere fremstår som uanstrengte, oppleves The Switch som noe anstrengt og introvert. Til tider blir musikerne mer opptatt av hverandre og jammen enn oss tilhørere. I noen tilfeller glemmer de vel også låtkjernene i en slags jam. Jeg savner vel også en dose sjarm tross vokalist Thomas Sagbråtens oppriktige forsøk på kommunikasjon og folkelighet i starten. Best fungerer hiten “She`s The One”. Erfaring gagner de fleste, har jeg hørt. Neste gang løsner det nok.

 

Publikum koser seg på The Switch konsert på Piknik i Parken. Foto: Stian Schløsser Møller

The switch klarer ikke riktig å feste grepet på publikum. Foto: Stian Schløsser Møller

 

 

Britt Daniel i Spoon på Piknik i Parken. Foto. Stian Schløsser Møller.

Britt Daniel i Spoon gjør alt han kan for å vinne oss over på Piknik i Parken. Foto: Stian Schløsser Møller

 

Festivalens fremste trekklaster for denne anmelderen må være amerikanske Spoon som spilte på åpningsdagen. Brett Daniels og hans kumpaner har vært store favoritter helt siden debutplaten ”Telephono” fra 1996 for 21 år siden. Likevel har jeg aldri sett dem live tidligere. Bandet har på forunderlig vis konstant fornyet seg musikalsk og på den måten gjort seg relevant for nye tider og nye generasjoner. Det siste albumet festet seg først etter ganske mange spillinger noen dager i forkant av festivalen, men viser at de fremdeles er vitale. Den spenner fra dansepop til mer nedstemte ballader, men har røtter i bandets karakteristiske uttrykk. En slags minimalistisk new wave pop som stadig fremtrer i nye drakter.

På Piknik i Parken må bandet jobbe i bokstavelig talt oppoverbakke. Ikke bare har de noe lydproblemer i starten. De må også spille for et dvask, dorsk publikum som ikke kjenner låtene deres. Men Spoon gir aldri opp. Brett Daniels danser, flørter og gjør alt han kan for å vinne oss over liggende, hvelvende eller løpende. Like fullt er jeg usikker på hvor mange nye fans de skaffet seg denne åpningskvelden i Frognerparken. Muligens var ikke stakkatopop, hookbaserte låter fundert på new wave og 80s indie med innfallsrike påfunn det majoriteten hadde ønsket seg aller mest. Trist var det nå uansett, hvis de ikke klarte å nå frem til andre enn oss allerede overbeviste fans. Sistealbumet “Hot Thoughs er fokuspunktet, men vi får en rekke gamle favoritter også. “I Turn My Camera On” er også et åpenbart fokuspunkt midtveis i settet og som løfter stemningen en del etter en trå start. I etterkant forlater fansen konserten fornøyde og overbeviste, lystne på å oppleve Spoon på klubb neste gang. Flere av oss syntes dette var det absolutte høydepunktet alle de tre dagene

 

Spoon på Piknik i Parken 2017, Foto: Stian Schløsser Møller

Flere av publikummerne syntes at Spoons konsert var det absolutte høydepunktet på Piknik I Parken 2017. Foto: Stian Schløsser Møller

 

 

Real Estate på Piknik i Parken 2017. Foto. stian Schløsser Møller

Real Estate utgjør på mange måter en behagelig kontrast til en stadig mer stressende verden. Foto: Stian Schløsser Møller

 

Et annet band i samme kategori er Real Estate som spilte sånn midtveis den regnfulle fredagen. I hvert fall nok et band for de mest interesserte, og som flesteparten av publikum stilte seg forholdsvis likegyldige overfor. Real Estate står for drømmende jangle-pop eller neo-psykedelisk pop. Det er finstemt og ganske så avslappende å høre på. Musikken har røtter i 80-tallsartister som The Feelies og The dB’s, men har også mange linjer til vestkystens surfmusikk, både av eldre (tenk The Beach Boys eller The Byrds) og nyere art (Beach Fossils , DIIV, Deerhunter med flere). Avskjeden med Matt mondanile, som dro for å fokusere på Ducktails i forkant av den nye skiva ”In Mind”, en ikke like umiddelbare plate, gjorde flere av oss noe skeptiske. Men etter noen flere runder på spilleren fester også denne seg. Uansett, barndomsvennen Julian Lynch som fikk gå inn og erstatte han gjør en fin jobb.

Martin Courtney, Alex Bleeker og kvintettens resterende medlemmer Jackson Pollis og Matt Kallman formidler et varmt og innbydende lydbilde spekket med skimrende, klangfylte gitarer over frodige melodier. Disse blir fremført like uanstrengt og tilforlatelig som bandmedlemmene selv ser ut. Det er vokalharmonisering, tilløp til passiv-aggressiv tilnærming , lykksalig solfylt bris, bare avbrudt av fiffige smådetaljer. Enten det handler om en enkeltstående wah wah eller distortion pedal som bryter opp eller kontrasterer den solfylte melodiske flyten. Det er noe veldig diskré, forsiktig ved Real Estate. På mange måter utgjør de en behagelig kontrast til en stadig mer stressende verden og virkelighet. Ridgwood, New Jerseys fineste popsnekkere gir et svært sympatisk inntrykk på scenen, men når først og fremst frem til de av oss som allerede hadde et sterkt forhold til bandet og deres forbilder. Låtmessige høyepunkter er ”Stained Glass”,” Green Aisles” og ”Darling”.

 

Regn nå Real Estat spilte i Piknik i Parke. Foto: Stian Schløsser Møller

Real Estate når først og fremst frem til de av oss som allerede har et sterkt forhold til bandet. Foto: Stian Schløsser Møller

 

 

Fyll

Bendik Baksaas’ solofremtreden er basert på en av pianisten Simon Ghraichys toner. Foto: Stian Schløsser Møller

 

Bendik Baksaas‘ solofremtreden basert på en av pianisten Simon Ghraichys toner var et dynamisk og lekent øyeblikk som inspirerte.

Whitney hadde problemer med å fylle den store scenen og den lange spilletiden, og virket til tider svært uengasjerte, men var ikke sjarmløse . Det var likevel lett å spørre seg om ikke i hvert fall de og Spoon burde byttet plassering tidsmessig. Da kunne vi fortsatt fått noen av deres beste låter, som også rangerer høyt fra fjorårets skivehaug, og mer tid og plass til et langt mer erfarent og spillesugent band.

 

 

Gundelach på Åiknik i parken. Foto. Stian Schløsser Møller

Gundelach gjorde definitivt positivt inntrykk med sine såre og gripende melankolske elementer. Foto: Stian Schløsser Møller

 

Positivt inntrykk gjorde definitivt Gundelach og RY X. Begge med såre og gripende melankolske elementer. Gundelach mer i retning av det luftige og slentrende uttrykket til Air og det svermeriske hos landsmennene M83 eller den nakne sårbarheten til James Blake.

 

Gundelach på Åiknik i parken. Foto. Stian Schløsser Møller

Gundelach serverte luftig og slentrende musikk til publikum. Foto: Stian Schløsser Møller

 

 

Ry X på Piknik I Parken. Foto. Stian Schløøser Møller

Ry X var mer sparsommelig og eterisk drømmende når han ikke hadde hjelp av finstemte strykere. Foto: Stian Schløsser Møller

Ry X var mer sparsommelig og eterisk drømmende når han ikke hadde hjelp av finstemte strykere. Ganske sikker på at han fant seg noen nye venner da han åpnet hovedscenen første dagen. Venner av for eksempel Bon Ivers musikk bør absolutt spandere noen timer i hans musikalske selskap foran stereo eller en scene.

 

Ry X på Piknik I Parken. Foto. Stian Schløøser Møller

Ry X fant noen nye venner da han åpnet hovedscenen første dagen. Foto: Stian Schløsser Møller

 

 

Flere bilder av Stian Schløsser Møller fra Piknik i Parken 2017

Father John Misty

Father John Misty

Father John Misty

Father John Misty

Father John Misty

Father John Misty

First Aid Kit

First Aid Kit

First Aid Kit

First Aid Kit

First Aid Kit

First Aid Kit

First Aid Kit

First Aid Kit

First Aid Kit

First Aid Kit

The Switch

The Switch

The Switch

The Switch

The Switch

The Switch

The Switch

The Switch

Spoon

Spoon

Spoon

Spoon

Spoon

Spoon

Spoon

Spoon

Spoon

Spoon

Real Estate

Real Estate

Real Estate

Real Estate

Real Estate

Real Estate

Real Estate

Real Estate

Real Estate

Real Estate

Real Estate

Real Estate

RY X

RY X

RY X

RY X

RY X

RY X

Gundelach er

Gundelach

Gundelach

Gundelach

Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!