Klubbøya 2017 – vi anbefaler disse utøverne

I ettermiddag og kveld forvandler hele Oslo seg til en pulserende og herlig konsertscene; det er tid for Klubbøya igjen. Vi anbefaler at du sjekker ut noen av disse utøverne.

 

Sturle Dagsland

Det lages mye bra musikk i Norge for tiden, men ofte vet man liksom hva man får innen så å si alle sjangre, uten at det er negativt, så lenge musikken er bra, er det mer enn nok. Det finnes riktignok en del unntak fra regelen, og Sturle Dagsland er definitivt ett unntak. Uttrykket på singelen Blossoming (2017) er komplisert, men tilgjengelig. Komposisjonen er behagelig og intens – med vokal og toner som kan skremme vannet av noen og enhver. Blossoming skifter ham relativt hyppig gjennom de minneverdige minuttene kuttet varer. Sturle Dagsland beveger seg over en bred musikalsk skala, uten å bli dratt inn i et katosisk sammensurium av ulike stilarter. Vi blir sittende som fjetret av det altsopplukende soundet. Han berører både moderne, folketradisjonelle og primale vokalutrykk i en rå fusjon av frenetiske skrik, englesang, hymner, joik og strupesang, som river vekk referanser og drar deg med på en reise inn i en annen verden. Bli med på denne reisen på Klubbøya.

 

 

Kim Myhr

Gitarist Kim Myhr er på improlabelen Sofa i godt selskap med Ivar Grydeland, Derek Bailey, Ingar Zach mfl. I 2012 spilte Kim Myhr en meget bra konsert sammen med pianist Magda Mayas og perkusjonist Tony Buck, kanskje best kjent fra ambientjazz-trioen og kultbandet The Necks, på Deichman. Til MetaMorf-festivalen slo Kim Myhr seg sammen med Lasse Marhaug for å lage On The Silver Globe – et bestillingsverk for 8-kanalers surround-PA. Utgitt på plate. Forvent improkonsert fra øverste hylle på Klubbdagen. Les intervju med Kim Myhr der han forteller om konserter i Japan og det kunnskapsrike publikummmet der.

 

 

Stein & The Fury

Vi så Stein and the Fury på Ingensteds tidligere i år, som oppvarming for Hilma Nikolaisen. Det er det nye bandet til Morten Øby (The Lionheart Brothers, Pirate Love) og Stein Bjercke (Lorenzo, The New Virginity). De er sortkledde og spiller en ærlig form for rock. Soundet deres kan minne litt om Black Rebel Motorcycle Club (førsteplaten fra 2001, B.R.M.C). Stein and the Fury hadde singelrelease for Don’t Leave Me Here på Ingensteds, bandets klart sterkeste låt. Den, og andre låter, kan du høre på Klubbøya.

 

 

Dark Times

Dark Times’ siste låt Dirt er intens og støyet. Det er egentlig lite annet å si enn at de klinker til med en låt som sparker fra seg og fenger som fy. Dark Times vil garantert sparke godt fra seg på Klubbøya også.

 

 

Curvs

Debutalbumet til dette bandet er et verk som ikke lett kan sjangerdefineres. Hauntropics er navnet, og hvis vi skal prøve oss på en beskrivelse av musikken, lander vi på dette: electropicarock. Basstungt og elektronisk, men også med en betydelig mengde rockegrep. Sitar og indiske fløyter blandes med trommemaskiner og analoge synther, samt en rekke andre elementer, som til sammen danner et originalt og interessant musikalsk verk. En beskrivelse som lover bra til Klubbøya.

 

 

Verdensrommet

Verdensrommet begynte for alvor å bli interessante da de slapp låta Nytt for en del år siden, og på Alt Det Du Sier (Til Deg Selv) fortsetter de å legge til poeng på lovende-kontoen. Det er shoegazy, upbeat og en smule atypisk pop det de presenterer her, og selv om de ennå høres litt uferdig ut, tegner dette riktig så bra for fortsettelse, rapporterte vi i 2013. Og fortsettelsen ble mer en bra, både med debutalbumet for to år siden og EP’en som ble sluppet i år. Vi ser frem til å oppleve dem live.

 

 

Rytmeklubben

Bassen slår ut mot publikum fra første sekund, og det pumpes ut bangers i ett eneste kjør. Et mer eller mindre fullsatt telt responderer velvellig. Det danses fra første rad, og bølgene sprer seg langt bakover i teltet. Kanskje ikke så rart, for du har i bunn og grunn to valg her: Bli slått i bakken av bassen eller la deg rive med, slik beskriver vår skribent Rytmeklubbens konsert på by:Larm i 2015. Med andre ord, få med deg Rytemklubben på Klubbøya.

 

 

Level & Tyson

Norsk Level & Tyson varmet opp for spanske Hinds på Parkteatret i fjor. Vi anmeldte konserten: Level & Tyson er et navn du bør lære deg som fort som mulig. De spiller indie for 2016, eller for hvilken som helst tidsperiode, og det gjør de bra. På Parkteatret utfolder den intense vokalen til Richard Noir Lorentz Johansen over et Pavement-aktig øs i begynnelsen av konserten, og øset fortsetter med den nye Level & Tyson-låta Free Guys. Level & Tyson viser på scenen at de innehar den samme hjerteskjærende attituden og nerven ‘a la låter som Pavements Coolin’ By Sound, Arcade Fires Neighborhood #2 (Laika), Blood on the Walls Mary Susan, Superchunks Slack Motherfucker osv.

I intervjuet vi gjorde med Level & Tyson i 2015 sier vokalist Richard Noir Lorentz Johansen: «Å spille live er herlig. Kanskje det herligste». Det er også herlig å være publikummer på en Level & Tyson konsert.

 

 

Iris Waves

Debutalbumet til Iris Waves mottok varierende kritikk fra oss. Dog, når Iris Waves er gode, er de helt sublime, slår vi også fast i anmeldelsen. Iris Waves består av Ida og Fred. Fred har spilt trommer for The Lionheart Brothers og Bror Forsgren. Dessuten er turnébandet er satt sammen av durkdrevne folk fra The Loch Ness Mouse og Humming People. Det lyder som en spennede gjeng live.

 

 

Mokri (tidligere Signal)

26. januar 2015 dukket den norske Kjelsås-duoen Signal og singelen An Eternal Recurrence opp. Det er andre singel fra EP’en Echoes, som ble sluppet på vinyl på Handmade Records, labelen med utgivelser fra f.eks. Izakaya Heartbeat og Burning Motherfuckers på samvittigheten. An Eternal Recurrence er instumental, og i likhet med Godspeed You! Black Emperors uttrykk (ofte instrumental) kommer låta til sin fulle rett i det store lydrommet Signal puster i, med andre ord, yppelig produksjon av Ådne Meisfjord.

EP’en Echoes er som helhet like bra. Nå er duoen blitt en trio og har skiftet navn til Mokri.Til høsten slipper de sin debutskive. Vi gleder oss både til den og konserten på Klubbøya.

 

 

Caper Parade

I 2016 ga Caper Parade ut singelen Mr. Something. Her får du spretne trommer, groovy basslinjer og en god, gammeldags fuzzy gitarsolo. Pakket inn i funky og rocka psykedelia. Fra før har Caper Parade en EP på samvittigheten. Bandet har base i London, med medlemmer fra Oslo og Birmingham. Tidligere i år anmeldte vi deres andre singel People in Pools: Caper Parade er en av disse ubeskrevne bandene som besitter X-faktoren som gjør at man stopper opp midt i en endeløs rekke av middelmådig musikk. People in Pools, er en sjeldent medrivende og kul hyllest til 70-talls boogie rock. Det svinger som f… og er mer enn sjarmerende. Blues i svingene, kødden tone, hint av Hendrix, C.C.R. og Status Quo. Kule detaljer og riktig produksjon. Gutta har fingerspitzengefühl. Det er nemlig fort gjort å låte håpløst harry når man prøver seg på boogie rock. De fleste ender opp med å høres ut som DDE. Caper Parade på sin side låter helt korrekt i forhold til sjangeren. Tankene går av en eller annen grunn hen mot Isle of Wight-bandet The Bees, og kanskje spesielt deres eminente album Free the Bees fra 2004.

Det vil sikker svinge som f.., av Caper Parade på Klubbøya også. PS Sjekk også ut Caper Parades siste singel Feel Like Alladin. Sommerfeeling garantert.

 

 

Living

I fjor kom Living med sin selvtitulerte EP: Living spiller er luftig og esoterisk form for psykedelisk pop som er veldig vanskelig å mislike. Panorerernde synthesizere svinger inn og ut av høytalerne, perkusjonen rasler avgårde. Mye klang, messende vokal som tidvis høres har en slags indisk frasering i våre ører. På åpningskuttet Risen er da vitterlig noen indiske trommer også. Leken sjangerblanding. Kreativt og kult. Nok en spennende utgivelse fra Bergen vestlandet som sniker seg inn på listen vår på tampen av året!

Blir spennende å oppleve Living live også.

 

 

Tusmørke

Tusmørke er stor favoritt blant flere Deichman-folk. Her beskriver to av dem kort fjorårsalbumet Fort Bak Lyset:

Oslo-prog fra mørkeste marka. Tekstene formidler løgnaktig lokalhistorie om kjente steder i byen. For å være humbug er dette ekstremt troverdig. Ønske for 2017: synge med på Tusmørkekonsert til refrenget som lyder «alle byttinger i Oslo er barn av Ekebergkongeeeen».

Musikalsk oslopoesi som beskriver den mytiske hovedstaden slik vi vet den egentlig er. Progressiv folkedisco for urbane fantaster. Jeg klarer ikke skrive om skiva uten å ty til frodig språk med i overkant klisjefylte bilder. Kvalitet!

I år slapp Tusmørke plata Hinsides.

Vi har også sett dem live flere ganger. Må oppleves.

 

 

Skalla

Vi sakser fra vår Skalla-anmeldelse fra Øya i fjor, det kan ses på som Klubbløya konsertanbefaling: Skalla var et nytt bekjentskap for vår del. Men etter flere positive opplevelser på Biblioteket-scenen var vi ikke vanskelig å be når norskspråklig punk skulle runde av Biblioteket lørdagskvelden. Forholdsvis mange hadde tenkt det samme som oss og det koselige lille festivalområdet rundt Biblioteket-scenen ble fylt opp av øldunst, rockere og tre greps punkrock. Skalla hadde 20 minutter til rådighet og den tiden brukte de godt. Her er det ikke snakk om intrikat komplisert musikk. Her er det rett i tryne, rett på sak punk. Skalla låter beinhardt. De tunge gitarene kombinert med den litt monotone rytmiske vokalen gir et rått og organisk lydbilde som gir meg assosiasjoner til band som Autopsy og The Exploited. Det at bandet ser ut som de er tatt rett ut av en college film fra 90-tallet gir bare en morsom kontrast til den tunge skitne punken som spys ut av instrumentene. Skalla låter tøft og det at de synger på morsmålet er absolutt positivt.

 

 

Label

Labels Oslo So Slow er nok en knallsterk utgivelse i et usedvanlig sterkt norsk plateår, skriver vår anmelder, og fortsetter: Når releasekonserten finner sted skal jeg finstusse skjegget mitt, spise en Heston Blumenthal-burger med hjemmelagd brioche, drikke et par fancy-øl (kanskje en Rye Saison og en Kölsch?), finne frem en pen japansk arbeidsskjorte i tykk flanell og gå ned til konsertscenen i god tid og sikre meg en bra plass. Dette er altså ikke ironisk ment. Dette er 4reals, som det heter. Skulle ønske jeg ikke var slik en klisje, men det er jeg altså. Det eneste som forundrer meg med denne utgivelsen er at de slipper den nå på sensommeren/tidlig høst. Oslo So Slow slår meg som en uvanlig henførende sommerplate. Når det er sagt så kunne jeg godt tenke meg å se Label fremføre dette låtmaterialet på for eksempel Vindfruen på Øya til neste år.

Label fremfører låtmaterialet på Klubbøya i år.

 

 

Sweden

Her følger utdrag fra anmeldelsen av Sweden – Sixes & Sevens: Sverige produsererte glimrende pop-band på rekke og rad, med hektende riff og superfengende låter. På 90-tallet okkuperte Wannadies MTV og tittet ned fra gigantiske H&M-plakater, This Perfect Day solgte bra i hjemlandet, mens Space Age Baby Jane, Pixies-influerte Melony og ikke minst A West Side Fabrication-banda vaket i vidunderpop-undergrunnen: Carpe Wade, Popunderet, eindommelige Bear Quartet, The Drowners og Teenage Fanclub-tilhengerne Tommy 16.

I likhet med Sweden (i Barefoot Summer), svipper også vi tilbake til 90-tallet. Sweden sender i tillegg tankene tilbake til norske favorittband, som Astroburger, The Yum Yums, The Chairs og Kung Fu Girls (sjekk den underkjente andreskiva Puzzle, vår favoritt).

Øyafestivalen våknet fra dvalen med Sweden & Co. Vil det samme skje på Klubbøya i år?

 

 

Posterboys

Tidligere i år slapp Posterboys låten Best Friends. Låta gir klare assosiasjoner til tidligere Teenage Fanclub og Dinosaur Jr., to band de selv nevner som inspirasjonskilder i presseskrivet, naturlig nok. Teenage Fanclub-harmonier blir tatt med på en rundtur i Dinosaur Jr.s bittersøte verden via de gnistrende gitarene, filtrert gjennom en god produkjon. God vokalføring også. Posterboys singel Best Friends er en lovende forsmak på albumet som kommer i september. Og en god låt. Sjekk også Hopeless Case og sjekk konserten på Klubbøya.

 

 

Kyrre Bjørkås

Anmeldelse-utdrag av Kyrre Bjørkås’ plate The Big Blot: Kyrre Bjørkås er en spennende type med eget uttrykk og en særegen stemme – bokstavelig talt og i overført betydning. Vi er helt klart over i kunstsegmentet her, musikken er vesentlig smartere enn listepop, selv om den tidvis tenderer over i nettopp det landskapet. Av og til går melodilinjen på bekostning av låtens kompleksitet og andre ganger er det motsatt. Men når Bjørkås evner å vekte disse to faktorene – flyter det skikkelig. Balanse er gull. Men vanskelig. Akkurat som i livet generelt.

Vi er sikker på at Kyrre Bjørkås evner å vekte de to nevnte faktorene på Klubbøya.

 

 

EuroTrash

EuroTrash ga i fjor ut splitsingelen Carpool sammen med Les Punx. Les Punx har med låten Mind Your Manners, EuroTrash stiller med Lights On. Felles for disse er at de minner litt om 90-tallets punk, den som var nærmere pop enn de frådende samfunnskritikerne fra sent 70-tall. EuroTrash treffer blant annet godt på Blink-182-radaren. Begge låtene scorer med andre ord høyt på raskt og fengende-radaren.

Fengende blir det nok også på Klubbøya.

 

 

Hvitmalt Gjerde

Hvitmalt Gjerde kom med albumet Våken tidligere i år. De stadig purunge bergenserne i Hvitmalt Gjerde slentrer videre på sin sedvanlige elegante manér. Sjangermessig er de kanskje mer all over the place enn noesinne. De kødder rundt med 60-talls rock, surf, indiepop, vanlig pop osv.
I det ene øyeblikket høres de ut som Bob Hund (Lys), for deretter å høres ut som The Cure på neste låt (Våken nå). Slått ut eller Røyk i øynene kunne vært Greg Cartwright-låter liksom. Lett som en lek. Utenfor kunne vært en Pavement-lå, og står egentlig ikke tilbake for noe Malkmus har begått. Låtene høres ut som noe disse bandene kunne laget, men minner likevel ikke om spesifikke låter. Der ligger det en stor forskjell. På en måte høres alt ut som Kinks-låter tolket av alle disse andre bandene jeg namedroppet. Dette er sånn rock skal være. Livsbejaende og ektefølt. Man hører at det er et band som spiller – på godt og vondt. Det er litt lite luft i det ene bakhjulet, men det funker, om du skjønner. For øvrig: knallsterk start for det nye plateselskapet Tik record.

Se fram til knallsterk konsert på Klubbøya.

 

 

Panda Panda

“På høyde med det beste fra utlandet” er ikke lenger en gangbar term i dagens musikk-Norge. “Bedre enn det meste fra utlandet” er min nye holdning. Vi ser det innen mange sjangre: elektronisk, jazz, metal og løsere indie-varianter som shoegaze i Panda Pandas tilfelle. Produksjonsteknikken har tatt sjumilssteg. Låtene er originale, smarte og frasering og diksjon er ikke lenger rødmende. Band og artister er inspirert av mer eklektiske ting enn tidligere, kanskje det er på grunn av at mer musikk er blitt tilgjengelig gjennom strømming? Band i dag er en fusjon av mer aparte stiler og uttrykk enn for en del år siden, da det var litt for tydelig hvem de var inspirert av. «Disse har åpenbart hørt mye på Pearl Jam», eller «Disse har hørt på *gulp* Red Hot Chili Peppers», og så videre. Panda Panda har vitterlig hørt på My Bloody Valentine og Yo La Tengo, MEN referansene er bakt inn på en mye mer subtil måte enn man gjorde i hine hårde dager. Smartnessen er en helt annen.

Rent teknisk er dagens unge band mye flinkere også, vågal påstand kanskje, men det mener vi. Instrument-trakteringen er rett og slett mye mer solid. Vi slipper forutsigbare chord-progresjoner og dørgende kjedelige skalaløp. Alt er bedre nå enn før i tiden, og Panda Panda er kroneksempelet på det, det kan du sjekke på Klubbøya.

Anmeldelse: Panda Panda – Millions EP

 

 

Mayflower Madame

Debutplata som kom i år, Observed In A Dream, er en miks av 80-tall post-punk og psykedelia. Musikken kan beskrives som seigere enn The Jesus and Mary Chain, mørkere enn Ride, tykkere i lydbildet enn Le Corbeau, mindre støyete enn A Place to Bury Strangers, mer komprimert i stemningsleiet enn Serena-Maneesh, dystrere enn Girls Names, mindre eksperimentelt enn Maribel, lysere enn Joy Division, mindre pop-influert enn Black Rebel Motorcycle Club, ikke like klassisk rock-preget som The Black Angels. Flere band kunne vært nevnt, men dette skal tross alt handle om Mayflower Madame, ikke være en namedropping av mulige referanser (noe det likevel ble), uansett, Mayflower Madame har rendyrket en stil som de mestrer godt. På Klubbøya kan du finne ut hvordan plata fungerer live. Les mer om Mayflower Madame.

 

 

Mats Wawa

Norsk indiepop har kanskje aldri vært i bedre forfatning enn den er i nå. Du trenger bare høre kollektivet Mats Wawas singel Smoke on the Water (nei, dette er heldigvis ikke en cover av Deep Purple-klassikeren) én gang for å skjønne at nivået ikke er noe å kimse av. Mats Wawa spiller iørefallende indiepop som man fort tar seg å spille luftgitar eller trommer til. Prima midtempo bunndrag, med tvin-gitarer som riffer avgårde på en smilende måte og herlige koringer på refrenget. Vokalisten har dog godt av litt hjelp, på egen hånd er kanskje ikke stemmen hans rock solid, men på den annen side er ikke kravet om Rod Stewart-røst like sterkt i denne sjangeren. Utrykket er en anelse Stephen Malkmus & the Jicks i svingene med et hint av tidlig Midlake. Sjarmerende, og catchy. Til tross for at Mats Wawa er relaltivt ferske, så er de ganske meritterte i konsertsammenheng, med spillejobber på festivaler som Trondheim Calling 2015 & 2017, by:Larm 2016, Øyafestivalen og Pstereo-festivalen. Dette er et utdrag fra singelanmeldelse: Mats Wawa – Smoke on the Water.

I dag spiller Mats Wawa på Klubbøya.

 

 

Sauropod

Sauropod spiller kompleks men catchy rock i samme gate som Pixies. Låtene er smarte, men likevel enkle nok til at de sitter umiddelbart. De tiltaler både hode og ryggmarg. Dette har ingenting med jammete, øs-pøs-rockenroll-fiskeboll-rock å gjøre. Dette er rock med vekttall. De beste låtene er alltid de enkleste, og for å skape en enkel låt trenger man smartness og oversikt for å se hva man kan skjære bort. Tenk Nirvana. Låtene deres sitter som hugget i stein, og de er enkle å plystre eller nynne til, på samme måte som en Beatles-låt. I likhet med Pixies, er Nirvana heller ikke en fjern referanse når man skal beskrive musikken til debutantene Sauropod, sjekk Winter Song. Inspirasjonen er ganske så glassklar. Samme 90-tallssjarme, samme høyt/lavt-dynamikk, catchy låter med popelementer i bunn. I det hele tatt: mange fellesnevnere. Det er store navn, men de er ikke til å komme unna. Utdraget er fra plateanmeldelse: Sauropod – Roaring At The Storm.

Vi gleder oss til neste konsert, skriver etter at vi så dem på by:larm i 2015. Det burde du gjøre også!

 

 

Howlin’ Sun

I presseskrivet til singelen Day to Day Blues står det: en låt om meningsløse dager, der man er blakk, bakfull og tom for varmtvann, mens man venter på livet. Howlin’ Sun spiller grepa riffbasert garasjeblues, med tekster som står godt til det musikalske uttrykket. Til høsten kommer debutalbumet fra bergensrockerne. I dag kan du sjekke dem ut på Klubbøya.

 

 

Closing Eyes

90-tallsvinden har ikke helt sluppet taket ennå. De siste par årene har 90-tallet igjen gjort seg gjeldende enten det har handlet om indierock, hiphop eller hva det skulle være. Det passer jo bra. Trender har en tendens til å repetere seg selv hvert tyvende år. (Vi så sågar en sølvjakke i den nyeste videoen til Maya Vik). Bambole er altså første singel ut fra det kommende albumet Soft Years. Deilig, sommerlig, kanskje ikke spesielt originalt, men godt gjennomført sjangerøvelse og tydelig popteft i melodilinjen. Korrekt lydbilde. Låten er veldig vanskelig å ikke like, i hvert fall om man er svak for krautpop. Utdrag fra singelanmeldelse: Closing Eyes – Bambole. I kveld skal Closing Eyes spille på KlubbØya. Det ser vi frem til.

 

 

WHALESHARKATTACKS

Et prosjekt fra Viviana Vega, en multiinstrumentalist som har erfaring fra flere Oslo-band. Gaslightin’ er navnet på debutsingelen hennes, og et debutalbum er ventet i løpet av året. På sin første låt serverer hun en mørk trip i et slags grenseland mellom blant annet rap og r’n’b. Eller, som hun selv beskriver det: 808-goth/dark RnB/MIDI-punk/nihilist-trap. I kveld kan du oppleve alt dette og mere til på Klubbøya.

 

 

Auden Prey

Låten har en enkel bossa nova-takt gående, piano, gitar og et slags klokkespill/vibrafon-greie. Stemmen hans minner tidvis litt om Sufjan Stevens, og vi får assosiasjoner til Sam Prekops to første soloplater her. Sjangeroverskridene, luftig, poppet, jazzet, nynnbart. Dødsbra. Det er så svimlende bra at vi vet liksom ikke helt hvor jeg skal gjøre av oss. Vi er gravalvorlig når vi sier at You Can’t Be Serious er den beste debutsingelen vi har hørt på denne siden av 2000-tallet. En 6er skal liksom være uoppnåelig, men Auden Prey klarer det på mest elegant vis med sin første singel. Klokkeklar 6er i vår bok. Utdrag fra Singelanmeldelse: Auden Prey – You Can’t Be Serious.

Vil Auden Prey også komme opp med årets konsert på Klubbøya?

 

 

Spielbergs

Spielbergs har landet Ghost Boy fortreffelig: Med dvelende, søkende stemninger, en dose av Arcade Fires widescreen indie (altså før de ble disco-frelst) og post-rock. Dette er «jamming» på toppnivå, og som på singelen Daisy! It’s the New Me er det kjemi og kommunikasjon Spielbergsene i mellom. Selv sier de i presseskrivet: Låten er spilt inn med drømmeteamet Tord Øverland Knudsen (The Wombats) og Marius D. Hagen (Team Me) og mikset av Andreas Westhagen (Carnival Kids). Spielbergs har ordene i behold. Gitar (herlig «twang»), trommer (perfekt anslag) og vokal (enda bedre enn på den forrige singelen) spiller virkelig på lag. Og produksjonen kan ikke gjøres bedre. Spielberg tar uttrykket et nytt steg videre med Ghost Boy. Utdrag fra singelanmeldelse: Spielbergs – Ghost Boy.

Tar Spielbergs uttrykket enda et steg videre på Klubbøya i kveld?

 

 

Misty Coast

Misty Coast er et nytt bandkonsept med Richard Myklebust og Linn Frøkedal fra det Spellemannprisvinnende rockeorkesteret The Megaphonic Thrift. For de av oss med noen år på baken så husker vi også Myklebust fra det finfine indiepopbandet Stereo 21 fra tidlig 2000-tall. Uansett, Misty Coast er da mer en slags popduo enn noe band-band. Frøkedal synger og Myklebust korer. Det kan kanskje minne om Medicine anno The Buried Life (1993), drømmepop à la Joy Zipper eller Beach House, men med smakfull distortion, ekte trommer fremfor enkel trommemaskin og kanskje litt mer gitar enn synth. Funny World er et skikkelig gullkutt som bør og kommer til å A-listes på indie- og studentradioer verden over.Geniet Matias Tellez har produsert herligheten. Han kan virkelig dette med lushe og deilige lydbilder. Utdrag fra singelanmeldelse: Misty Coast – Funny World. Misty Coast har sluppet flere fine singler siden. Blir spennende å se hvordan dette funker live.

 

 

Short Skirts

Når vi hører på Short Skirts sin låt Blue Eyed Baby må klisjéen om californisk sommer hentes frem igjen; her er det varm lyd, behagelig fremdrift og vinden i håret. Musikkvideoen bidrar også til å skape den stemningen. En surfrockelåt som gjør deg glad til sinns. Konserten på Klubbøya i kveld vil sikkert også gjøre deg glad til sinns.

 

 

Astrosaur

Astrosaur bør absolutt tiltale fans av Motorpsycho. Det er også elementer av Explosions in the Sky her, som på låten Fishing for Kraken. Noxagt er også et band som dukker opp i vårt  indre når vi lytter til denne spennende trioen. Det Oslo-baserte bandet består av Eirik Kråkenes (26, gitar), Steinar Glas (26, bass) og Jonatan Eikum (25, trommer). Som alle andre spiller disse i ørten andre band, som Einar Stray Orchestra, Leprous, Heigh Chief, Mhoo og Mads With. I likhet med 90 prosent av det vi anmelder i denne bloggen, er fader meg også denne platen mastret av Jørgen Træen i Bergen. Det er et lite land vi bor i. Men med stadig smartere musikk – uansett sjanger. Utdrag fra Plateanmeldelse: Astrosaur – Fade In // Space Out.

Astrosaurs musikk vil garantert nå nye høyder live.

 

 

Dreamarcher

Det selvtitulerte debutalbumet er en rockehybrid fra Vestlandet med stor sprengkraft. Albumet spenner fra et reint lydbilde med strøkne gitarer og koring, til tunge, nærmest dommedagsbefengte partier. Selv med så stor variasjon, lykkes Dreamarcher i å holde en tråd gjennom alle de fem låtene. En kruttsterk debut. Dreamarcher vil sikkert være like kruttsterke live.

 

 

Pikekyss

Pikekyss har bare spilt sammen siden begynnelsen av 2015, men har allerede rukket å gjøre seg kjent med mange scenekanter. De gjorde blant annet en god jobb på Uhørt, Strøgetpassasjen under Musikkfest Oslo 2016. På scenen håndterte vokalisten brillefint rusk-i-halsen-trøbbel, og gruppa sto for en av de mest sjarmerende konsertene under årets Musikkfest, en konsert som begeistret det unge publikummet (pluss de ikke fullt så unge, som oss). Bra trommis, forresten. Vi anbefaler Pikekyss på det varmeste.

 

 

Vi anbefaler også disse: Einar Stray Orchestra, Band of Gold, Rick Ashtray, Imitating Aeroplanes, Country Heroes, Twintoulouse, Upstrokes, CCTV, Marius Ergo, Simen Mitlid, Fight The Fight, Ondt Blod, MoE.