Øya 2017 – Migos

Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen

Øya hadde virkelig slått på stortromma med hiphop-bookingene på onsdagen, man kunne gå rett fra Migos til Young Thug til Danny Brown på noen få timer. Egentlig litt for få timer faktisk, de kunne nok med fordel ha porsjonert det ut litt mer. Det begynner å bli noen år siden den typiske Øya-artisten var en mann med skjegg, gitar og flanellskjorte, og de har jo hatt mange store hiphop-navn på plakaten opp gjennom, men likevel, tre av de største navna i hiphop på en kveld er jo ikke helt dagligdags på Øyafestivalen, og absolutt ikke sørstats-trap av det slaget Migos leverer.

Atlanta-trioen gikk ikke på scenen før et kvarter på overtid, nesten som for å leve opp til klisjeen om rappere som dukker opp for seint eller uteblir fra konserter. Men DJen ble etter hvert klar oppe på scenen, og klarte å hause opp stemninga såpass at de fleste ikke så ut til å bry seg. Heldigvis hadde de flaks med været, jeg var forberedt på å komme opp med noen flaue ordspill på «raindrop, drop top», men det viste seg å være helt unødvendig da det på magisk vis slutta å regna akkurat den timen Migos skulle spille.

Hiphop-konserter på festival er gjerne litt jokere på programmet, uansett om man er fan av artisten eller ikke. Altfor ofte sklir det ut i en type ufokusert gauling oppå backingtrackinget, mens det andre ganger fremstår helt vanntett. Migos havna vel litt midt i mellom. Noen ganger glimta de virkelig til, andre ganger ble det så mumlete at man hørte vokalen på backingtracket bedre enn rappinga på scenen. Etter en litt ufokusert start ble de etter hvert varme i trøya, og så ut til å ha det riktig så gøy der oppe. Det smitta selvfølgelig over på publikum, som prøvde så godt de kunne å henge med på tekstene. Liberal bruk av autotune (autotune på småsnakket mellom låtene! fantastisk) og skamløst publikumsfrieri med norsk flagg skadet selvfølgelig heller ikke.

Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen

Migos slo gjennom med låta «Versace» og mixtapen Y.R.N. (Young Rich Niggas) i 2013, og etter det har det vært en stadig strøm av mixtapes, singler og features fra Quavo, Offset og Takeoff. Men ingenting har tatt turen fra Atlantas strippeklubber til hitlistene i USA helt på samme måte som vinterens monsterhit «Bad And Boujee».

Meningene om Migos er delte, som de gjerne er når hiphop ikke holder seg til et sett med tilfeldige regler basert på hvordan hiphop hørtes ut i New York i 1993. Donald Glover sammenlignet dem med Beatles og ga dem cameo-roller i sin (fantastiske) tv-serie Atlanta, andre går helt av skaftet fordi de våger å sammenligne seg selv med Outkast (også fra Atlanta). Det er uansett vanskelig å protestere på at de er et av verdens største hiphop-navn i 2017, «Bad And Boujee» lå på førsteplassen i USA i tre uker i vinter, og andrealbumet Culture kommer nok til å være på mange årets beste-lister når året skal oppsummeres.

Under konserten lå hovedvekten på låter fra det nye albumet, men de tok seg også tid til å spille noen gamle favoritter helt tilbake til Y.R.N. (Young Rich Niggas). Når de til slutt rulla gjennom trippel-knockouten «Call Casting», «T-Shirt» og «Bad And Boujee» var det vanskelig å ikke la seg rive med. Jeg kan vel ikke med hånda på hjertet påstå at det var noen fantastisk konsert akkurat, de gjorde det litt for lettvint for seg selv, men det var energisk, medrivende og gøy, og på festivalkonserter er det noen ganger mer enn nok.

Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen