Søk Meny Lukk
Lukk
Av: larsjunge Anbefalinger 13. august 2017

Oslo Jazzfestival 2017: Gregory Porter

Gregory Porter

 Av: Lars Junge

Karpedammen på Akershus festning er en litt merkelig scene. Det er ganske sjelden den er i bruk. En kamerat mente det stort sett er artister som Didrik Solli-Tangen og andre Barrat-Due elever som normalt sett opptrer der.

Men i kveld er det altså Gregory Porter. Denne amerikanske superstjernen hvis tredje utgivelse, “Liquid spirit” fra 2013, hans første for Blue Note, vant Grammy for beste vokaljazz-plate og samtidig ble tidenes mest strømmede jazzplate med over 20 millioner strømminger. Man kan skjønne det, Porters silkemyke baryton funker like bra til standardlåter som til mer blues/soul/gospel-låtmateriale. Porters uttrykk ligger i dette grenselandet. Platene hans er også vanvittig godt produsert og blir mye brukt til å demonstrere hifi-anlegg.

Gregory Porter har gjort flere konserter i Oslo tidligere, men nå er det Karpedammen altså som gjelder.

Amfiet, i den grad man kan kalle det for et amfi, er stappfullt. Folk løper skyttel med favnen full av søtpotetfries og øl. Konstant. Vi trodde kanskje de skulle dempe seg så snart konserten begynte, men den gang ei. Det må ha vært særs gode søtpotetfries.

Klokken er 18.00 og vi får kveldssolen i øynene gjennom trærne på toppen bak scenen. Bandet går på. Porter kommer ut som sistemann og har på seg sin trademark lue med øreklaffer, som minner litt om en en slags fancy BF (militær-lingo). Han har fem mann i ryggen. En trommis, en bassist, en pianist, en på orgel og en saksofonist.

De setter i gang med åpningssporet “Holding on” fra den nye platen “Take me to the alley” fra 2016 – luftig og deilig storbyjazz med et hint av noir.

Etter førstesangen påpeker Porter at det er ender i Karpedammen mellom oss og scenen: “ There are live ducks there! Wow, that´s a first. There are no alligators there I hope, but if there are – I´m ready”. Bandet setter i gang med en ny låt, lydtekniker får skrudd seg bedre inn og nå kommer frysningene på løpende bånd.

Gregory Porter er en stor fyr, en brande, sikkert to meter høy og over hundre kilo. Det er trøkk i stemmen hans og den bærer langt uten at han trenger å ta i. Og stemmen hans er virkelig smørmyk, det kan nesten ikke understrekes nok. Nat King Cole har vært hans store forbilde, men vi hører mye Marvin Gaye her også. Han står i det hele tatt på skuldrene til hele den amerikanske sangboken med Aretha Franklin, Miles Davis, Otis Redding, Louis Armstrong, Billie Holiday, Horace Silver, Nina Simone, Stevi Wonder, Ella Fitzgerald, Cole Porter, Curtis Mayfield mfl. 

Da bandet trår i gang den blytunge “Dont´t loose your steam” løfter de taket som ikke er der.
På enkelte av låtene blir han kun akkompagnert av piano. Stemmen hans har så mye varme, fylde og følelse i seg at den nesten er mer enn nok i seg selv. Tidvis toner han ned soul-måten å synge på og jazzer opp fraseringen i stedet. Porter har en enorm rekkevidde og et helsikes repertoar som han vet å benytte seg av.         

Bandet drar i gang en coverlåt, “Papa was a rolling stone”. Det funker, ikke overraskende, som en kule. Men publikum synger, overraskende, med på Porters egne låter i større grad. De oppmøtte er skikkelig fans. I et tilfelle var det nærmest som et slags vekkelsesmøte i Karpedammen. Stemningen var virkelig god. 

Konserten er prikkfritt gjennomført og det eneste vi, eller undertegnede, hadde satt pris på å bli spart for, var bassistens grufulle medley av “Smoke on the water» og det som verre er, samt hans enda mer pinefulle slap/funkbass-solo på tampen av konserten.  

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 64 andre abonnenter