Plateanmeldelse: Espen Reinertsen – «Nattsyntese»
Artist: Espen Reinertsen
Album: «Nattsyntese» (2017)
Plateselskap: SusannaSonata
4+
For noen uker siden anmeldte vi Espen Reinertsens snurrige og finfine singel, «Spioneringsvise». Den gikk rett hjem hos oss. Nå er albumet her. Den vanskelige andreplaten, eller det vil si, den var kanskje ikke så vanskelig ettersom førsteplaten ble gitt ut i hemmelighet?
Denne gangen er det, om ikke brask og bram med TV-reklame, så i alle fall en lanseringsplan – komplett med lyttekopi på vinyl og alt.
Vinylen låter sublimt. Analog elektronisk musikk låter selvfølgelig best på analogt lydutstyr. Bunn, varme og endeløs oppløsning. To tomler opp.
Nå er det slik at den popige «Spioneringsvise» strengt tatt ikke er superrepresentativ for platen, innimellom låtene med noenlunde streit komposisjon, er det flere slags rene lydkollasjer, typ Arne Nordheim godt over i den abstrakte samtidsmusikkens lite folkelige verden. Lydopptak av fikling med fyrstikkeske? Elektronisk knitring og skrapelyder.
Reinertsens spede stemme kan til tider minne om Lars Lillo-Stenbergs, spesielt når tekstene blir morsomme og hverdagstrivielle i tillegg.
Apropos morsomt, platens åpningskutt, «Betenkningstid med trommesolo», der den programmerte trommesoloen går over stokk og stein – er vittig i mine øre. Men det låter såpass snublende at man lurer på om det er noe galt med innspillingen. Samme med den påfølgende låten «Tvilepause», der går heller ikke trommene opp i en slags forutsigbar rytme/taktart. Nå er jeg på tynn is her, men jeg tror Reinertsen lefler med polyrytmer? (rødmesmiley).
Uansett, innimellom disse smalere musikkstykkene dukker det opp esoterisk pop av fineste sort, som «Gjensyn med enkelte rim». Når Reinertsen treffer enkelte lysere toner med sin stemme får jeg assosiasjoner til en aldrende sølvgutt, at midt blant tiåringene i hvit kjole står det en voksen mann og synger med, prøver å passe inn med de andre. Sånn høres Reinertsen ut. Uskyldsren. Månebedotten eller himmelfallen, på en måte. Diametralt motsatt vokal av black metal-brøling.
Når det er sagt, så er likevel Reinertsens uttrykk like begrenset i kommersiell sammenheng. Dette er ikke musikk for hvermansen. Nødvendigvis. Kall meg gjerne fordomsfull, men jeg klarer ikke se for meg at noen på for eksempel BI kommer til å lytte til dette mens de jobber med Excel-skjema over mersalgsanalyser.
Espen Reinertsens tekster holder en høy poetisk kvalitet, våger jeg å påstå.
Fra låten «Alene med arvestoffet»:
Finnes det noen her som kan omfavne
skjevhet i karbon
jeg skapte nettopp turbulens
med signalstoff mot
forførende arkaisk syntese
espen har en enkel struktur
Linjer som dette er som revet ut fra en utgivelse fra Flamme Forlag, tenker jeg.
På dette albumet har Reinertsen fått hjelp fra musikerne Eivind Lønning (trumpet, mellophone, electronics, church organ), Erik Nylander (acoustic drums, percussion and objects) og Martin Taxt (tuba).
Her kan du søke etter og låne utgivelser og bøker i Deichmans katalog
