Av: Bent Inge Hvitstein Anbefalinger 9. oktober 2017

Musikalske sidespor – uke 40/2017

Et av ukas musikalske sidespor: Viktor Wilhelmsen leverer syv sterke låter om hav og natur. Vil du vite hva som ellers finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips.

Tekst: Bent Inge Hvitstein & Victor Josefsen / Foto: Magnus Ressem

Viktor Wilhelmsen – Album: Stjolne Mea
Fra en liten bygd i Finnmark, kommer en rutinert artist som nå albumdebuterer på egen dialekt, etter en EP og ett album på engelsk, og en rekke bidrag til andre utgivelser. Naturlig nok er det mye hav og natur, og Wilhelmsen skildrer både små detaljer og stort alvor i sine tekster. Musikken bærer preg av inspirasjon fra både blues og visesang, men dette er en artist som ikke forsøker å fylle noen andre enn sine egne sko, og han står støtt på morsmålet. Tittelen får også en forklaring fra artisten selv, for de av oss som ikke er vokst opp i en fiskerfamilie: «Personlig mener jeg at det er mange paralleller mellom fisker- og musiker-livsstilen, selv om de på overflaten er veldig forskjellige. «Mea» betyr noe sånt som «siktepunkt eller koordinater i naturen hvor man finner fiskeplasser». Det er rett og slett den gamle måten å orientere seg på havet på. Fiskere hadde bøker, kalt «medboka» eller «skallboka» hvor de skrev ned disse punktene. Mean kunne være svært hemmelige, og noen gikk også gjerne i arv. Enkelte gikk så langt som å sy medboka inn i likskjorta. Ordtaket «medlaus mann e matlaus» sier litt om hvor viktige mean var. Det å fiske med «stjolne mea» er et bilde jeg synes er ganske beskrivende. Man kan kanskje klare å stjele mean, men man må fortsatt fiske fisken selv – og man kan stjele mye fra andre låtskrivere, men man må skrive låta selv». (B.I.H.)

Wolf Parade – Album: Cry Cry Cry
Det første albumet siden 2010 fra denne kanadiske gjengen, som er å betrakte som en supergruppe i indiekretser. Medlemmene har en fortid i blant andre Sunset Rubdown, Frog Eyes, Divine Fits, Hot Hot Heat og Swan Lake. De er tilbake med sitt velkjente sound, der det trykkes til med hektiske toner og energiske gitarer, og tekstlinjer som får deg til å grøsse av fryd. Den skingrende vokalen er også et varemerke som du enten kan elske eller hate. De beveger seg i ytterkantene av powerpop, med et dramatisk uttrykk som skiller bandet fra de fleste andre. (B.I.H.)

Flunk – Album: Chemistry and Math
Flunk er det beste bandet fra Tigerstaden som du kanskje aldri har hørt om, fordi få skriver om dem i Norge. I utlandet er ståa helt annerledes. Flunk holdt releaseparty for albumet i Istanbul og har store fanskarer i mange land på flere kontinenter. Flunk debuterte i 2002, «Chemistry and Math» er Flunk sitt sjette ordinære album, alle platene er utgitt på den legendariske Tromsø-labelen Beatservice Records. «Chemistry and Math» er et gjennomført album, med estetisk betagende låter, som «Petrified», «Chemistry And Math» (bra tekst) og «Outsider», som vi tidligere har anbefalt i denne spalten. Uttrykket er filmatisk stemningsfull pop, alltid innenfor hvilepuslnivå, med innlevelse og fantastisk stemmeprakt fra Anja Øyen Vister. Soundet er åpent, uten å bli for cleant, med referanser til trip hop produksjonene for en del år siden. (V.J.)

Halo Maud – EP: Du pouvoir
Fransk pop fra gitaristen i Melody’s Echo Chamber. Tre låter med et stort spenn, fra lett og luftig til mørkt og skranglete, den siste låten kunne vært en fransk versjon av en Blonde Redhead-låt. En spennende nykommer. (B.I.H.)

Rancho Relaxo – Låt: «Im Crying» & EP: Polarized & alle platene
«Im Crying» burde ha vært med på årets beste norske låter 2015 lista mi. Det samme med plata den er hentet i fra, «White Light Fever». Samme greia med deres forrige plate fra 2012, «Happy Light Experiment». «Im Crying» er en av de beste garasjesjerock-låtene jeg har hørt de siste årene, cool video også. Rancho Relaxo har base i Møre og Romsdal, og har gitt ut en del plater siden oppstarten i 2003. Selv lister de bl.a. opp The Jesus and Mary Chain og Spacemen 3 som referanser. I likhet med The Jesus and Mary Chain (de har covret «On the Wall») og Spacemen 3 opererer Rancho Relaxo i sin helt egen sfære. Rart, at så få i Norge nevner denne gruppa, skrev jeg for tre år siden, enda rarere er det i 2017, de kommer jo opp med den ene kvalitetslåten etter den andre. I utlandet har de derimot, i likhet med Flunk (se over), vakt oppsikt, og i slutten av september spilte de på Liverpool International Festival of Psychedelia. Dessuten er den siste plata «White Light Fever», med «Im Crying», utgitt på vinyl av Wrong Way Records i Storbritannia. Selv oppdaget jeg dem ved en tilfeldighet, da jeg for tre år siden var i gang med å kassere (promo)CD’er dukket Ranco Relaxo-skiva «Happy Friday Experiment» opp. De er for øvrig fascinert av kassetter, sjekk innecoveret på «Happy Friday Experiment» og videoen «Wisdom Blackout». «White Light Fever» innholder foruten psych-garasjerockeren «Im Crying», space rock, psych rock, shoegaze, drømmepop og krautrock-elementer, en ypperlig plata, og det beste av alt, Rancho Relaxo utforsker uttrykket innenfor rammene de selv har satt, slik at de aldri blir copy cats, men skaper sin helt egen greie. På EP’en utgitt i år består kompet av en trommemaskin, eller rettere sagt, trommeaskinen er inkludert i hele uttrykket, i kombinasjon med feeedback og syntheffekter. Her er lyden av Rancho Relaxo mer i retning drømmepop, uten at de kan sammenlignes med Beach House av den grunn, de lager igjen sin helt egen greie. (V.J.)

Erin Rae – Låt: «Wild Blue Wind»
Denne gangen på egen hånd (men backet opp av bandet hun vanligvis tilhører, The Meanwhiles), med varm countryfolk og en tekst som setter spor. Låten handler om å ta vare på både seg selv og andre, vi har alle behov for mental og følelsesmessig oppfølging. (B.I.H.)

Kings of the Valley – EP: Kings of the Valley
Trondheimsbandet Kings of the Valleys første utgivelse er innspilt, mikset og mastret i Brygga Studio i Trondheim, og gis ut på Brygga Records. Vi har tidligere anmeldt nye og gode utgivelser fra Brygga Records, The Sideways og One Track Minds. Et av medlemmene i Kings of The Valley bidrar på begge de disse to gruppenes utgivelser. Den selvtitulerte EP’en til Kings of Valley er trykket i lekker vinyl, kult cover. Det hviler en varm atmosfære og et levende sound over denne EP’en, som består av 3 låter på til sammen ca. 18 minutter. Toppene er «Rotosphere» og «Lie», selv om det tar ca. to og et halv minutt før Kings of the Valley blir skikkelig varm i trøya på sistnevnte. Begge låtene er tilbakelente og samtidig groovy, og svinger med gode 70-talls vibber, det hele låter befriende lite moderne. Kings of the Valley skifter ham en del ganger i løpet av låtene. Mellotron, gitarsoloer, orgelbrus og melodisk bassing sørger for et variert uttrykk. Den mer rett frem «Wake Up» holder ikke samme standard som de to andre låtene, den mangler driv, og Atle Antonsen-utbruddet som dukker opp et stykke ut i låta er malplassert, okke som, 2 av 3 låter viser at dette kan blir riktig så bra framover.(V.J.)

Sweden – Låt: «Back Again»
Swedens nye singel «Back Again» er i Swedens-powerpop-ånd. Det er noe konformt og på samme tid betryggende over forutsigbarheten deres, omtrent slik beskrives Teenage Fanclub i anmeldelsen av skottenes konsert på Rockefeller i fjor. Samme beskrivelse passer ganske så bra på Sweden og den nye singelen «Back Again», selv om den er mer «streit» poppa produsert, for å si det slik, enn hva vi er vant med fra den kanten. Dette er en forsmak på plata «Confetti», ute 9. februar neste år. (V.J.)