5 album som har inspirert Spielbergs

Spielbergs1

Av: Victor Josefsen

Ordet på gata, ikke minst i Arne Garborgs plass 4 der Deichman holder hus, har gått en stund om Spielbergs nå. Selv har jeg applaudert alle singlene de har gitt ut, inkludert høydaren, monumentale «Ghost Boy». Jeg nevnte dem også på Musikknyheter sin mest tro på liste i 2017.

Nå har Spielbergs sluppet den første singelen «Distant Star» fra det kommende debutplata. Produksjonen er mer clean på denne enn på «We Are All Going To Die / Daniil» & «Daisy! It’s the New Me», ellers framstår «Distant Star» som en striglet hybrid av disse tre låtene, selv om den i likhet med Swedens siste singel er mer «streit» poppa (her poppunka) produsert enn det forutgående slippene, for å si det slik, enn hva vi er vant med fra den kanten. Spielbergs lyder fortsatt bra, der særlig den intense og briljante gitarsoloen ut i låta setter fyr på sakene.

 

 

 

5 album som har inspirert Spielbergs

Christian sitt valg:
….And You Will Know Us by The Trail of Dead – Lost Songs (2012)

Når man snakker om … Trail of dead er det kanskje skivene «Madonna» og «Source, Tags & Codes» de fleste har et forhold til. Sistnevnte solgte i bøtter og spann og førte bandet høyt opp på altrock-himmelen. Det hadde kanskje også vært naturlig og velge et av disse om vi skulle velge en skive. En del falt av lasset etter «Source, Tags & Codes», fordi mange hadde håpet på enda et STC Vol. 2  Det skjedde ikke med «Worlds Apart». Albumet besitter tidvis andre kvaliteter i retning mer tradisjonell låtskriving, sett bort ifra åpningssporet da, ANTHEM!!

De påfølgende albumene har flust med gode låter, men bandet nådde aldri helt gamle høyder før «… Tao of the Dead». FOR et sistespor, den fantastiske låta «Tao of the Dead, Pt. Two: Strange News from Another Planet». Var de tilbake som et av verdens beste band?

Etter en lang intro kommer jeg nå til poenget: JA!!! «Lost Songs» (2012) smalt ned som en bombe av energi, og jeg mener det er … Trail of Dead sin beste og mest helhetlige plate siden de tidligere nevnte album. Spilt inn i Hannover på et lavere budsjett og med et mer skittent lydbilde enn på lenge, er det en gnist og desperasjon i plata som jeg hadde frykta var borte hos bandet, og meg selv.

På det tisdspunktet hadde jeg forsøkt å legge musikken på hylla og dyrke familielivet og andre hobbyer i et par år. Det musikalske spennet og friheten …Trail of Dead utøver er inspirerende i seg selv, men «Lost Songs» og spillegleden og energien i musikken gjorde at familieliv og andre hobbyer ikke lenger var nok. Plata tente gnisten og gav inspirasjon til igjen å være kreativ og lage musikk man selv vil høre på uten noen sjangerbegrensninger. Dette førte igjen til at jeg og Mads ett år senere startet å tilbringe tid på lokalet og til slutt spille oss frem til det som nå er Spielbergs.

PS: Vi er glad i Trail of Dead

 

 

Stian sitt valg:
Grandaddy – The Sophtware Slump (2000)

Et album som jeg alltid kommer tilbake til, selv om det kan gå lang tid mellom hvert lytt. Låtskrivingen virker så uanstrengt, og hitsa kommer på rekke og rad. Jeg liker også hvordan produksjonen gjenspeiler temaet om teknologi som ikke virker som det skal, eller ikke gir oss den opplevelsen vi forventer av den. Mads har en gammal SpaceEcho som ikke virker som den skal i det hele tatt, men som låter kjempekult likevel, så vi kan relatere til problemstillingen. Kanskje vi skal døpe den Jed?
Uansett, over-overstyrte gitarer, ekko-loops, rare arpeggiosynther, melankolske tekster og pop-snekring av høy klasse, det er mye å strekke seg etter her, både låtskrivings- og produksjonsmessig.

«Sophtware…» er også en skive som jeg gjerne hører gjennom hele når jeg først setter den på, noe som vitner om en godt sammensatt plate.

Selv om skiva er perfekt som den er, liker jeg også DeLuxe-utgaven fra 2011, fordi den gir et innblikk i prosessen med skiva, hvor mange låter som egentlig ble skrevet og hvor mange som ble forkastet, noe som vel kan bli aktuelt for vår egen del og.

 

 

Mads sitt valg:
Moses Sumney – Aromanticism (2017)

Siden de andre to bandkameratene mine fortsatt lever i fortiden og ikke vil slutte å prate om gammal indie, tenkte jeg at jeg skulle velge en ny skive. Dette er vel en type jazzpopaktig RnB-slektning sjangermessig. Jeg oppdaga Moses Sumney i fjor høst med EP’en Lamentations, og nå har jeg jammen fått et nytt soundtrack til årets høst også.

Her er det både små og store, til tider ganske kompliserte arrangementer, nydelige harmonier, dødssolid låtskriving og instrumentering som gjør meg mo i knæra. Alt jeg kan håpe å finne i en skive egentlig. Og på toppen av det hele en fantastisk sangstemme. Plastisk elastisk. Når jeg prøver å pushe Moses på folk er det mange som syns falsetten hans blir litt for mye, men ikke jeg. No sir. Jeg har foreløpig ikke fått nok falsett fra denne mannen.

Hvis dere skulle ville ha meg til å trekke frem en låt her, så syns jeg fjerdesporet Quarrel oppsummerer skiva helt fint, der det ender opp i ett sluttparti gammal Stevie Wonder verdig. Og bandet bare druser det gjennom nettet. Jeg hater fotball.

 

 

Felles valg:
Motorpsycho – Angels and Daemons At Play (1997)

Vi kunne egentlig valgt hvilken som helst Motorpsycho-plate frem til «Trust Us», men velger oss denne mye pga. «Un Chien d’Space». Jammepartiet i midten der er noe vi drømmer om å få til, og ikke minst ha guts til å putte på en plate. To av oss var i konserthuset i høst og ble totalt blåst av versjonen de gjorde der, de satte jammeskapet så hardt på plass at det må et fullt kobbel med flyttemenn til for å få flyttet det igjen.

Som band elsker vi kompromissløsheten til trønderne, og håper på at vi greier å være like varierte og modige selv når debutalbumet vårt kommer til våren. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at vi låner noen triks fra bandet i ny og ne, slik de selv låner skamløst fra andre inspirasjonskilder.

 

Gartnerlosjen
Due (1999)

Det har allerede blitt en tradisjon for oss å høre på denne før konsert for å kvitte oss med nervene og komme i et passe latterlig humør. Funker og bra etter konsert, sent på natta på hotellrommet.
I tillegg til at det er morsomt, er det bra spilt, bra skrevet og catchy som juling!

Vi har alle et forhold til denne fra yngre år, og er en skive vi kan teambuilde over uten krangling og bitching. Skiva har alt du trenger! Skulle ønske det var oss.

 

 

Sjekk også:

5 album som har inspirert Lucky Novak

5 album som har inspirert Friendship

5 album som har inspirert Snøskred

5 album som har inspirert Violet Dream

5 album som har inspirert The Carburetors (+1)

 

5 låter som har inspirert Wauwatosa

Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!