Deichman anbefaler: Årets album 2017

Her er årsoppsummeringen fra oss! God Jul og Godt Nyttår!

 

ÅRETS BESTE 2017 (Victor Josefsen)

 

NORSKE ALBUM:


1. Motorspycho – The Tower
Det er første gang jeg triller sekser på terningen, noensinne.

2. Misty Coast – Misty Coast
Misty Coast har laget en plate som oser av musikalsk kreativitet. Duoen skaper mye ut av så lite, less is more, ikke sant. Grunnfundamentet er variert rytmikk som spenner fra det mer kontante til fjærlette kjærtegn.

3. Electric Eye – From The Poisonous Tree
Den mest «stramt» redigerte plata Electric Eye har gitt ut. Krautrock-rytmer ligger i bunn over hele linja her, og på typisk krautrock- manér, så repetitiv som mulig, men suggererende, med mange instrumentalpartier og lydcollager.

4. Brut Boogaloo – Strike III
Her finnes, for å si det enkelt, både utsøkt pop og effektiv riffrock, samt flere andre ingredienser, i en og samme låt, ingredienser som spiller hverandre gode, bokstavelig talt.

5. The Modern Times – This Is The Modern Times
Håndtverksmessig tilfredsstillende sjangerutøvelse er omtrent like verdifullt som originalitet.

6. Burning Motherfuckers – This Century
Intensiteten er til stede på alle låtene i mer eller mindre grad, ulmende over, i og under rytmene, men Burning Motherfuckers er i sitt ess når de kjører på alt hva remmer og tøy (og galskap) kan holde.

7. Whalesharkattacks – Whalesharkattacks
Melankolsk, forførende elektronisk sound med pop-feel og driv. Whalesharkattacks er gamle tiders popkunst i nåtidig utførelse.

8. Junivers – Turen Hjem
En «skjult» perle av en norsk utgivelse.

9. Drøm – Drømmen om oss
Drøm skaper synteser av det elektroniske og organiske, «kjølig» distanse og varmt nærvær. Og selv om det kan bli en klisje når det det gjelder band fra Nord-Norge, så har Drøm et til dels såkalt arktisk lydbilde

10. Dunderhonning – Gå
En ny start. Alt i alt har Dunderhonning laget et album som viser en ny og spennende side av bandet, en retningsendring som gjør at de fortsatt fremstår som et friskt pust i musikklandskapet, selv etter mange års fravær.

11. The Dogs – Death By Drowning
Når The Dogs hoster opp intensive låter, som «Oslo», er det egentlig mer enn nok for undertegnede. 2018 er rett rundt hjørnet, og det nye året skal som vanlig kickstartes med et flunkende nytt album fra The Dogs. Smakebiten «Lie To Me» lover mer enn bra.

12. Honningbarna – Voldelig lyd
I «Haster som faen» synger de: «Skulle fått sjølrealisert seg en blogg. En ny start med penere venner. Burde skifte fokus, pule damer ikke verden». Honningbarna blir nok å fortsette med «å pule verden», «kjenner jeg dem rett». De skriver tekster med snert, og lager musikk med snert.

13. Thulsa Doom – A Keen Eye For The Obvious
Det er tydelig at Thulsa Doom trives med å være tilbake.

14. Backstreet Girls – Don’t Mess With My Rock ‘N’ Roll
Backstreet Girls oser fortsatt av glød, vitalitet og smittende entusiasme, godt og vel 33 år etter at de dannet gruppa.

15. Colonel Roger – Colonel Roger
I strømmen av gode norske utgivelser er det fort gjort at små perler triller sin vei uten å få så mange lysglimt på seg, som Colonel Roger sin selvtitulerte debutplate. En av toppene på plata er St. Thomas-hyllesten «Got a Shirt from Saint Thomas», en lavmælt, innbydende låt med lett nasal og sår vokal og deilig gitarpukking.

 

Boblere:

Soft Ride – Burgundy
Kristian Torgalsen – Infintiy On My Mind
Popface – Popface
Lamark – Byen
Michael Krohn – Unwanted

 

NORSKE EP-ER:

1. Camilla Rosenlund – Fortune Of Memories
På både «In The End» og «Empty Seat» går musikk og tekst opp i en høyere enhet, dessuten, som i god litteratur ligger mye mellom linjene. Det er stor kunst å komponere låter med så nære tekster og et slikt følelsemessig uttrykk, uten at det blir for klamt, den kunsten behersker Camilla Rosenlund.

2. Heave Blood & Die – Part I: Daggers
Heave Blood & Die har hoppet over en divisjon eller to på vei oppover fra debutplata fra i fjor. Dette viser at den første låta de slapp i år, «Brigade», var et reelt varsel om hva som skulle komme. Mmmmmm, deilig doom.

3. Quarter Wolf – Back to Sykkylven
Koachine» er høydepunktet på EP’en, den er sterkt Jon Spencer Blues Explosion-influert, men det som gjør susen, er at låta tar flere u-svinger underveis, med herlige overganger, taktskifter og fengende riff som driver det hele framover. .

4. Forgetaboutit – The Resurrection Of Everything
Alt må stemme i sjangeren Forgetaboutit opererer i for å få maksimalt utbytte av virkemidlene. Attack, presisjon, samspill og sterke låter og gode tekster, det meste stemmer på Forgetaboutit sin EP. Rent musikalsk sklir det unna i drivende skatepunktempo med effektive trommer, spenstige riff, fengende melodier og allsangsrefrenger.

5. You Could Be A Cop – You Could Be A Cop
Den herlige umaskerte vokalen, de ditto gitarene og, jada, de tilbakelente trommene også, danner grunnlaget for You Could Be A Cops stemningsladete lille EP-reise innen indie, slowcore, emo, post-rock og shoegaze, en reise som avsluttes med høydepunktet «The Roof Of Your Room».

6. The Age of Colored Lizard – Summer Rain EP
Jeg har hørt dette før, tusen ganger før, minst, men det blir likevel ikke for mye av det gode, eller gjentakelser til det kjedsommelige. Og som med en av inspirasjonskildene, The Raveonettes, bryr The Age of Colored Lizard seg ikke så mye om å være nyskapende, de vil rett og slett lage gode låter innenfor sine rammer.

7. Helgeland 8-bit Squad – Lavaresistent
Jeg er langt ifra noen reggae-kjenner, og ihvertfall ikke noen kjenner av den smale sjangeren laptop-reggae, som er sjangeren nordnorske Helgeland 8-bit Squad dyrker. Hodet mitt duver iallfall i takt med kutt som «Oppi Nordland» og «Gå seg te», og gir meg gode vibber.

8. Anana – Well
Låtene er støpt i den samme elektronika-formen som det Anana har gitt ut tidligere. «Well» inneholder også søkende downtempo dypvannspop av det smekre slaget med klangfull vokal, varmt sound og stemningsladet elektronika.

9. Blood Forest Family – Blood Forest Family EP
Det er noe kunstskole-aktig ved hele bandet, men de blir aldri pretensiøse. Akkurat som det superfine omslaget på EP’en: voldsomt og samtidig subtilt – akkurat som musikken til Blood Forest Family, samtidig som det vekker assosiasjoner til kunst i grenseland mellom det figurative og det abstrakte.

10. Kings of the Valley – Kings of the Valley
Det hviler en varm atmosfære og et levende sound over denne EP’en med låter som er tilbakelente og samtidig groovy, og svinger med gode 70-talls vibber, det hele låter befriende lite moderne. Kings of the Valley skifter ham en del ganger i løpet av låtene. Mellotron, gitarsoloer, orgelbrus og melodisk bassing sørger for et variert uttrykk.

 

Boblere:

De Marvells – EP
Rancho Relaxo – Polarized
Orsak:Oslo – Tipping Point
Rick Ashtray – INC.
Some Feather – High Water Mark

 

NORSKE LÅTER:

1. Heave Blood & Die – Countercult
2. Honningbarna – Haster som faen
3. Camilla Rosenlund – In The End
4. The Modern Times – Motörhead
5. The Dogs – Oslo
6. Caddy – The Good Ones
7. Whalesharkattacks – Gaslightin’
8. Sturle Dagsland – Blossoming
9. Ida Jenshus – Greatest Love
10. LULI – Ka e greiå?
11. Colonel Roger – Got a Shirt From Saint Thomas
12. Spielbergs – Daniil
13. Anana – Selvfish Fish On Land
14. Panda Panda – Slacker
15. Haakon Ellingsen – John Waynes datter
16. Oslo Oscillator – Nothing To Loose
17. S.L.Y.C. – We move to make new words
18. Broken Swan – I Don’t Mind
19. Short Skirts – Blue Eyed Baby
20. Up Against The Phantom – Jet Black

 

UTENLANDSKE ALBUM:

1. The War on Drugs – A Deeper Understanding
2. Slowdive – Slowdive
3. Björk – Utopia
4. The National – Sleep Well Beast
5. LCD Soundsystem – American Dream
6. The Afghan Whigs – In Spades
7. L.A. Witch – L.A. Witch
8. Broken Social Scene – Hug of Thunder
9. Protomartyr – Relatives in Descent
10. Godspeed You! Black Emperor – Luciferian Towers

 

UTENLANDSKE LÅTER:

1. The National – The System Only Dreams in Total Darkness
2. Slowdive – Sugar for the Pill
3. The War on Drugs – Up All Night
4. L.A. Witch – Baby In Blue Jeans
5. LCD Soundsystem – Call the Police

 

 

ÅRETS FAVORITTER (Stian B. Hope)

Nok en ny plateoppsummering, og nok en ny runde med artister som dessverre har gått bort. I år måtte vi si farvel til Tom Petty, Malcolm Young (AC/DC), Fats Domino, Gordon Downie (The Tragically Hip), David Cassidy, Charles Bradley, Grant Hart (Hüsker Dü), Walter Becker (Steely Dan), Glen Campbell, Chester Bennington (Linkin Park), Gregg Allman (The Allman Brothers Band), Chris Cornell (Soundgarden), Al Jarreau, Chuck Mosley (Faith No More), Fred Cole (Dead Moon), Holger Czukay (Can), Kevin Garcia (Grandaddy), J. Geils (J. Geils Band) og Chuck Berry. Vi håper det blir de siste for i år, og hyller dem med å glede oss over musikken. Her er mine favoritter for i år.

 

INTERNASJONALE:

Pere-Ubu-20-Years-Front-Cover

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1) Pere Ubu 20 Years In A Montana Missile Silo

Pere Ubu er et av mine absolutte favorittband, og det er høyst forunderlig at de ikke har blitt større her i Norge. Ok, de er kanskje litt sære for enkelte, men årets album burde appellere til alle med sans for alternativ rock, fete riff og småkryptiske tekster: «I got a bit of soul/I keep it in a cage/I feed it parrot food/I keep it tame». Vokalist David Thomas har ledet Pere Ubu i over 40 år, men viser ingen tegn til svakhet. 20 Years In A Montana Missile Silo er ikke fullt på høyde med mesterverket Modern dance (1978), men det er et kort og kontant album på 33 minutter som sitter lenge i kroppen, og det taper aldri momentum. Jeg griner fremdeles av glede med tanke på konserten de hadde på Blå i fjor, det var et sant magisk øyeblikk!

thåström2) ThåströmCentralmassivet

Helt siden jeg hørte Imperiet for første gang i 1986 med albumet Synd, har Thåström vært med meg. Eller det er en sannhet med modifikasjoner, etter at Imperiet ble oppløst begynte jeg ikke å kjøpe platene hans igjen før på midten av 2000-tallet, men da slo han til gjengjeld inn dørene på ny med et så stort brak at jeg fikk dårlig samvittighet for å ha forlatt han. Uansett, siden har han aldri sviktet, og i år har han gitt ut sitt sterkeste album siden Kärlek är for dom (2009). Thåström finner nødvendigvis ikke opp hjulet på nytt på Centralmassivet, men den tunge melankolske sounden har han kvernet på i lang tid og har godt plantet under huden. I år er den nærmest perfeksjonert!

 

wire3) WireSilver/Lead

Wire står øverst på post-punk pallen etter min mening, og i år har de levert et riktig så godt album. Det er faktisk ikke en eneste dårlig låt på Silver/Lead, og det svekkes ikke en brødsmule etter 5. gangs lytting heller. Det er omtalt som det mest tilgjengelige albumet på lenge, og det kan godt være, men for meg er det dynamisk og bryter med det til tider klamme og ensformige kruttet de har brent av de siste årene. Her føler jeg at de er viktige igjen, her har de noe å si, og det ville ikke forundre meg om de endelig nådde ut til allmennheten etter 40 år i manesjen.

4) ProtomartyrRelatives In Descent

5) The Dream Syndicate How Did I Find Myself Here?

6) LCD SoundsystemAmerican Dream

7) MorrisseyLow In High School

8) Ty Segall Ty Segall

9) Gorillaz Humanz

10) The Sadies Northern Passages

 

BOBLERE:

11) OmniMulit-Task

12) Thee Oh Sees Orc

13) The Fall – New Facts Emerge

14) GrandaddyLast Place

15) Real Estate In Mind

 

NORSKE:

the_tower_motorpsycho

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1) MotorpsychoThe Tower

Motorpsycho har ligget på listene mine hver gang på årsoppsummeringene på denne bloggen, men de har aldri nådd førsteplassen før i år. Det var heller ingen tvil, alle tårnreferansene er allerede brukt opp, men The Tower er et monumentalt album det er vanskelig å overgå. The Tower fikk flere 6’ere i pressen, pluss av redaktøren vår, og hører definitivt hjemme på toppen. 85 minutter spilletid er mye, men det føles aldri for mye, dette er tross alt et episk verk som både krever sin tid, og fortjener den. Ellers er de tyngre og hardere enn fjorårets Here Be Monsters, mye tyngre og hardere heldigvis. Vet ikke om det skyldes nykommer Tomas Järmyr, men hans trommespill minner sterkt om Håkon Gebhardt dagene, og det er svært gledelig. Motorpsycho har endelig funnet tilbake til gullåra. Dobbel pun tiltenkt. De holdt også en forrykende konsert i Oslo Konserthus i høst, hørselen fikk virkelig kjørt seg, men som Bent Sæther sa: «Slik skal det være». Psychonauts over hele verden bøyer seg dypt i støvet.

susanne sundfør2) Susanne SundførMusic For People In Trouble

Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold Susanne Sundfør, synes alltid hun har laget bedre enkeltlåter enn album. I år tar hun imidlertid albumkaka, nesten. Er ikke overvettes glad i disse prateinnslagene på enkelte låter, fungere dårlig etter gjentatte høringer, men herregud for en fislete innvending egentlig! Music For People In Trouble er et bunnsolid album, og dirrende vakkert i all sin grufullhet. Sundfør har uttalt at hun «liker ikke bullshit», og det er ingen tvil om at hun mener alvor. Her tar hun for seg store og viktige temaer som miljøkatastrofer, politiske konflikter og en verden på grensen til kollaps. Det er virkelig musikk for folk i trøbbel, og i det perspektivet er vi jo alle i trøbbel. I stedet for å føle seg helt maktesløs, er det likevel håp og trøst å finne, noe Susanne Sundfør har levert et perfekt bevis på.

 

tønes3) TønesSesong fire

Vindbrest, Tønes forrige album (2015), havnet på 14. plass på listen min. Ser at det er litt urettferdig i dag, men jeg var tydeligvis kravstor etter mesterverket Sån av Salve (2012). Tønes smeller godt til i år med Sesong fire, et album stappfullt med gode låter og sterke tekster av velkjent kaliber. Humoren er tonet en del ned, og det er helt greit, det har han behørig dekket tidligere. Tønes har imidlertid alltid hatt en seriøs side det er lett å glemme blant latterkrampene, men det er her hans store styrke egentlig ligger. Sesong fire er full av ettertenksomhet og hverdagslige problemer vi alle kan kjenne oss igjen i. Musikken er selvfølgelig upåklagelig fremført av Tønes selv, med god drahjelp fra hans faste makker Frode Strømstad, pluss Anne Lise Frøkedal som gjestevokalist. Tønes har holdt på i over 20 år allerede, men vi har han forhåpentligvis med oss i over 20 år til.

 

4) Hvitmalt Gjerde Våken

5) The Modern Times This Is the Modern Times

6) The DogsDeath By Drowning

7) Erland DahlenClocks

8) Michael Krohn Unwanted

9) Erlend Ropstad Alt som har hendt

10) Tore Renberg Ein dag te

 

BOBLERE:

11) KnekklectricFor mange melodia

12) Backstreet GirlsDon’t Mess With My Rock ‘N’ Roll

13) Eera Reflection of Youth

14) Honningbarna – Voldelig lyd

15) Silja Sol Ni liv

 

ÅRETS KONSERTER:

1) Nick Cave & The Bad Seeds, Oslo Spektrum

2) Karpe Diem, Oslo Spektrum

3) Motorpsycho, Oslo Konserthus

4) Gorillaz, Oslo Spektrum

5) Thåström, Oslo Spektrum

6) The Oh Sees, Øyafestivalen

7) Mods, Oslo Spektrum

8) Lean Left, Jazzhouse, København

9) The Mountain Goats, John Dee

10) Madness, Rockefeller

11) Bob Dylan, Oslo Spektrum

12) Feist, Øyafestivalen

13) The Dream Syndicate, Rockefeller

14) Sleaford Mods, John Dee

15) Teenage Fanclub, Rockefeller

 

 

ÅRETS BESTE 2017 (Bent Inge Hvitstein)

 

Som vanlig er det mange gode låter og album som ikke får plass. Og noen som ennå ikke er hørt eller falt for. Og rangeringer som endrer seg for hvert minutt. Her er årets lister fra mine ører.

 

Norske album:
1. Erlend Ropstad – Alt som har hendt
2. Eera – Revolution of Youth
5. Tønes – Sesong Fire
6. Ava Freddy – Appily Ever After
7. The Modern Times – This is the Modern Times
8. Dunderhonning –
9. Viktor Wilhelmsen – Stjolne mea
10. Siv Jakobsen – The Nordic Mellow

 

Boblere:
Misty Coast – Misty Coast
Hanne Bergheim – Boom boom
Pixie Ninja – Ultrasound
John Olav Hovde – Fantomfeber
Sunshine Reverberation – Sunshine Reverberation

 

Norske EP-er:
1. Acres Wild – Mona
2. Rick Ashtray – INC.
3. Signe Eide – Simple / Heavy
4. De Marvells – EP
5. DAB – Rastløs
6. Rosewood Alley – Rosewood Alley
7. Orsak:Oslo – Tipping Point
8. Camilla Rosenlund – Fortune of Memories
9. Tønes – Ikkje mogna
10. The Reptilian Brain – A Chemical Mind
3. Acres Wild – «Falling Out of Love Again»
4. Hanne Kolstø – «Is»
5. Erlend Ropstad – «Vi henter de om natta»
6. Spielbergs – «Daniil»
7. Sandra Kolstad feat. Miss Tati – «Mango Corner»
8. Virkelig – «Kor blei vi av»
9. Hjerteslag – «Skyggesiden»
10. Carmen Villain – «She´s Gone to California»

 

Boblere:
Simen Mitlid – «Sleeping»
Skaar – «Two of us»
Ava Freddy – «Dynamite»
Pelicat – «Inside Your Head»
Oakland Rain – «Northern Lights»

 

Utenlandske album:
1. Big Thief – Capacity
2. Cherry Glazerr – Apocalipstick
3. Wolf Parade – Cry Cry Cry
4. Chelsea Wolfe – Hiss Spun
5. Hurray for the Riff Raff – The Navigator
6. Vagabon – Infinite Worlds
7. Aldous Harding – Party
8. Parlor Walls – Opposites
9. LCD Soundsystem – American Dream
10. Tim Darcy – Saturday Night

 

Boblere:
The Black Angels – Death Song
Chad VanGaalen – Light Information
Colter Wall – Colter Wall
Maya Youssef – Syrian Dreams
Destroyer – Ken
Juana Molina – Halo
Utenlandske låter:
1. Hurray for the Riff Raff – «Pa´lante»
2. Grizzly Bear – «Mourning Sound»
3. Cherry Glazerr – «Nuclear Bomb»
4. Miya Folick – «Trouble Adjusting»
5. Rhiannon Giddens – «At the Purchaser’s Option»
6. Aldous Harding – «Imagining My Man»
7. Big Thief – «Mythological Beauty»
8. LCD Soundsystem – «Call the Police»
9. Angel Olsen – «Special»
10. Bedouine – «Solitary Daughter»

 

Boblere:
Chad vanGaalen – «Mind Hijacker´s Curse»

 

 

Geir Qvillers FAVORITTER 2017

 

last nedpeasantdirtycloaksrashadanjou

Dette er de platene som har gitt meg mest og som jeg har hørt mest på i 2017.

1. Arca: Arca / XL

Arca balanserer mellom vakkert og stygt, ektefølt og kitchy, syntetisk og organisk. Resultatet er en strålende og minnerik plate som kommer til å holde seg lenge.

2. Richard Dawson: Peasant / Weird World

Dawson har nok en gang gitt ut ei framifrå plate i grenselandet mellom folk og rock. Ikke tro at det dermed er folkrock. Det er som vanlig eksperimentelt og ramsalt; han gauler og trakterer gitaren som aldri før. I tillegg til sin vanlige samarbeidspartner, harpisten Rhodri Davis har han denne gangen med seg et kor.

3. Dirty Projectors: Dirty Projectors / Domino

David Longstreth har laget et «flott» break-up album med mange spennende og utfordrende låter. Jeg savner imidlertid stemmen til Amber Coffman (men det gjør nok han også), syntstemme funker ikke like bra.

4. Anjou: Epithymía / Kranky

Anjou er to gamle ringrever, Mark Nelson og Robert Donne fra Labradford og Pan American. De hører fremdeles hjemme i grenselandet ambient og postrock og har laget en vakker andreplate.

5. Visible Cloaks: Reassemblage / RVING Intl.

Et lavkarbomåltid av boblende friske syntetiske ingredienser med orientalsk vri.

6. Rashad Becker: Traditional music of notional species Vol. II / Pan (kom ut i desember 2016)

Andreplata til Becker er ikke ulik den første og kan tenkes som en form for elektronisk gjengivelse av noe som er funnet i en arkeologisk utgraving. Har det egentlig vært folkemusikk eller kunstmusikk?

7. The Magnetic Fields: 50 song memoir / Nonesuch

Dette er et stort prosjekt: 50 sanger, 1 sang for hvert av hans 50 år og ordnet kronologisk på 5 CD-er. Sangene tar for seg minner og hendelser m.m. knytta til det året. Imidlertid, et så stort prosjekt betyr dessverre en del sanger som ikke er like bra. Likevel er det mye bra her og de beste sangene er bedre enn det meste jeg har hørt i 2017.

8. Algiers: The underside of power / Matador

Årets rockeplate? En blanding av postpunk, rnb og negro spirituals fremført med stor vokal og rå energi.

9. Jlin: Black origami / Planet Mu

Oppkutta lyder faller som dominobrikker i intrikate og svimlende strukturer. Origami beskriver musikken godt; kantete med mange bretter. Det er dansbart og spennende. Det kan imidlertid være slitsomt å høre plata i helhet, den nytes best i deler.

10. Ben Frost: The centre cannot hold / Mute

Mørk og massiv, eksplosiv og vakker.

Andre bra utgivelser i år:

Phonophani: Animal imagination / Ekoplekz: Bioprodukt / Lee Gamble: Mnestic pressure / Porter Ricks: Anguilla electrica / Brian Eno: Reflection / Circuit des Yeux: Reaching for indigo / Bedrock: Frequencies /Actress: AZD / Gas: Narkopop / Ryuichi Sakamoto: Async / Hauschka: What if / Kelly Lee Owens : Kelly Lee Owens / Call Super: Arpo / Bjørk: Utopia / Rødhåd: Anxious / Sufjan Stevens m.fl. : Planetarium

 

 

ÅRETS ALBUM 2017 (David Jønsson)

Joda, hvert år er et bra musikkår, men er det lov å si at 2017 bare har vært et helt ok musikkår? Selvsagt har det kommet mange bra album og friske, nye impulser, men det er få album som virkelig har festet seg for min del i år. Listen har blitt en salig blanding av indie, prog, private press-jazz, vestkyst countryrock, powerpoppunk og dessuten et par meget vellykkede comeback. Kanskje jeg ikke skal klage så mye allikevel?

Topp 15 album (og én EP):

  1. Kevin Morby – City Music. Moderne asfaltklassiker fra en enestående låtskriver.
  2. The War on Drugs – A Deeper Understanding. Årets ultimate dadrock-plate. Går det an å påpeke at den er innmari lekkert produsert, uten å fremstå som en Dark Side Of The Moon/Hi-Fi-gubbe?
  3. Hand Habits – Wildly Idle (Humble Before The Void). Meg Duffy er gitarist i bandet til han Kevin to plasser over her. Nydelig, lavmælt soveromspop.
  4. Mac DeMarco – This Old Dog. Har Mac blitt voksen? Neida, han har ikke det. Men djupt inni ironilagene, er det en fantastisk låtskriver og artist.
  5. Motorpsycho – The Tower. Hardt, mjukt, kontant, løst, kort og langt. Alt er som det skal med verdens beste band.
  6. LCD Soundsystem – American Dream. Årets verste omslag, men flott comeback fra James Murphy & co. Elsker lyden av Bowie/Fripp anno 1980 her.
  7. Ill Considered – Ill Considered. Man kan bli småsvimmel av å følge med på å alle de selvutgitte jazzskivene i år (Karl-Henrik Ousbäck, som dukker opp rett under her, er et annet eksempel). Killer-album fra stjernene i den nye, britiske jazzbølgen. Sjekk også ut Wildflower og Binker & Moses.
  8. White Reaper – The World’s Best American Band. En blanding av Cheap Trick, The Replacements og The Exploding Hearts? Jeg er solgt.
  9. Mapache – Mapache. Nydelig vestkyst countryrock som kunne ha vært gitt ut i 1971. For fans av Beachwood Sparks og annen harmonibaserte herligheter.
  10. Karl-Henrik Ousbäck – Somewhere and Somewhen. Ousbäck koker opp en helt vill hardbop-skive i prima mid 60s-ånd. Det svinger som bare tusan.
  11. Sugarfoot – The Santa Ana. Øyvind Holm og gjengen drar tilbake til Rancho de la Luna, kommer tilbake med nok en praktplate i lomma. For en gjeng!
  12. Cut Worms – Alien Sunset. Jada, det er en EP, men den er jo så god! En av de virkelig store overraskelsene for min del i år.
  13. Fleet Foxes – Crack-Up. Gamle helter kommer tilbake med et heltstøpt album og får det til å virke som om tiden har stått stille siden 2011.
  14. Hällas – Excerpts From A Future Past. Episk prog fra nye svenske helter. Maiden møter Camel via en omvei gjennom fantasyhylla på Deichman. Makan!
  15. GospelbeacH – Another Summer Of Love. Denne gangen innpakket i en mer classic AM-rock-utgave (tenk Petty, The Cars osv.), og det liker man!

Topp 5 konserter:

  1. Kevin Morby, John Dee
  2. Promised Land Sound, Gamla
  3. Madlib, Øyafestivalen
  4. Vazelina Bilopphøggers, Øyafestivalen
  5. The Mountain Goats, John Dee

Topp 5 samleplater:

  1. Warfaring Strangers: Acid Nightmares
  2. Bob Stanley and Pete Wiggs present English Weather
  3. Soul of a Nation (Afro-Centric Visions In The Age of Black Power: Underground Jazz, Street Funk & The Roots Of Rap 1968-79)
  4. Seafaring Strangers: Private Yacht
  5. Sing It High, Sing It Low: Tumbleweed Records 1971 – 1973

Årets boks:

  1. Grateful Dead – Live at Cornell 5.8.1977. Hakeslepp, gåsehud og halleluja-stemning. Myteomspunnet innspilling ser endelig (offisielt) dagens lys. Saklig fin innpakning også.

 

 

ÅRETS ALBUM 2017 (Rolf Andersen)

2017 var for meg året da ett band dominerte fullstendig. Med fire studioalbum så langt og et femte på vei (forventes utgitt helt mot slutten av året) har King Gizzard & The Lizard Wizard vært så produktive at det halve nesten hadde vært nok. Men bare nesten, for det de har gitt ut har vært bra. Og variert! Jeg kunne selvfølgelig laget en egen liste med KG&TLW ved siden av lista med utgivelser av andre artister, men det føltes ikke riktig. For første gang når de australske prog-psykedelikerne helt opp til toppen på min liste. Og de stjeler hele pallen.

King Gizzard & The Lizard Wizard – Polygondwanaland

 

Det var med sin fjerde plate for året KGATLW forvirret platebransjen. De slapp hele plata i det fri, ferdig mastret for CD og vinyl, med beskjed om at vi, publikum, eier den og kan trykke den opp og gjøre hva vi vil med den. Og den trykkes opp i alle mulige farger og fasonger over hele verden. Fans av bandet har dessuten slått seg sammen for å lage en egen fan-utgave. Men er den noe bra? Visst pokker! Den åpner med Crumbling Castle, en lang, episk progrocker. Etter den roer de det mer ned og opererer i et polyrytmisk landskap som tidvis kan minne om Tool. Men inspirasjonen stopper ikke der, man kan spore Gong, Yes og sikkert mange andre utover i plata. At det er nettopp denne utgivelsen, kanskje deres beste, som de ikke tjener penger på er noe som kan komme tilbake og plage dem etter hvert.

Så langt har jeg bestilt tre forskjellige vinylutgaver av den fra tre forskjellige små plateselskap og venter i tillegg på at bandets eget plateselskap Flightless skal slippe sin utgave. Hvis de noensinne gjør det… Ja, og så har jeg bestilt en rød utgave fra Rough Trade. Kanskje jeg må ha en kassettutgave fra Chile også? Jeg må i alle fall ha fan-utgaven! Dette blir dyrt.

 

King Gizzard & The Lizard Wizard & Mild High Club– Sketches of Brunswick East

KGATLW med sin mest jazza skive. Sketches er melankolsk og naiv uten å bli tøysete. En gjennomgående knallbra plate der Alexander Brettins Mild High Club balanserer KGATKWs ofte fjasete fremtoning med alvor og lett tristesse. Et must som bakgrunnsmusikk til ethvert middagsselskap, men nytes aller best alene.

 

King Gizzard & The Lizard Wizard– Flying Microtonal Banana

Årets sureste skive! På tross av at de brukte spesialkonstruerte instrumenter med mikrotonale intervaller klarte KGATLW å holde fokuset på låtskrivingen på Flying Microtonal Banana. Noen av deres beste låter fra året finnes her. Oppgave: tell hvor mange ganger vokalist Stu McKenzie uttaler ordet «rattlesnake» på førstelåta.

 

Protomartyr – Relatives in Descent

Fire skiver inn og Protomartyr har virkelig funnet seg selv. Med høydepunkter som Windsor Hum, Don’t Go To Anacita og Half Sister er Relatives In Descent den aller beste plata de har gitt ut. Skitten og vinglete postpunk med nesten maskinelle trommer støtter opp om vokalist Joe Casey sine rants. Han låter som en ung Nick Cave det ene øyeblikket, før han like etter snøvler seg frem ikke ulikt Elias Bender Rønnenfelt fra Iceage. Og man må jo nevne Pere Ubu og The Fall – det er noe med vokalister som ikke helt oppfører seg som… vokalister.

 

Brutus – Burst

Vi snakker her om Brutus fra Belgia. Blant illsinte og intrikate punk- og hardcoreriff er det vokalist og trommis Stefanie Mannaerts som skinner og gjør Burst til en plate utenom det vanlige. Hun er i en helt egen liga. Vi kommer til å høre mer fra Brutus. Forhåpentligvis ganske snart.

 

King Gizzard & The Lizard Wizard– Murder of the Universe

Årets andre Gizzard-utgivelse er en real progger. Tydelig inspirert av Hawkwind og tidlig Yes er den delt i tre deler som alle veksler mellom voiceover-tale og mer «normal» sang. Det er nok den tyngste plata de har gitt ut. Kanskje årets svakeste fra dem, men fremdeles veldig bra.

 

Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs – Feed The Rats

Tre låter hvorav to varer over kvarteret. Det riffes. Bandet er tydelig inspirert av den tyngre delen av stonerrocken, og det er lett å høre innflytelsen fra band som Sleep. Uavhengig av inspirasjonskilder, Pigsx7 leverer riff bedre enn de fleste.

 

Amenra – Mass VI

Det tok lang tid før jeg klarte å høre på denne plata. Amenra lager ikke bakgrunnsmusikk, de krever full konsentrasjon av lytteren. Og det gjør vondt å lytte. Men det er verdt det.

 

IDLES – Brutalism

Det er nok ikke bare Brexit som gjør at det kommer så mye bra sint musikk fra England for tiden. IDLES er sinte. De spiller en slags (post)punk. De er tungt tatoverte menn med en klar politisk agenda. De er sabla bra! De har spilt sammen i flere år, men det var i 2017 de endelig klarte å gi ut sin første skive.

 

Blood Command – Cult Drugs

Det er noe grunnleggende galt i at et band kan gi ut en hardcoreplate som låter som en blanding av Linkin Park og Surferosa i 2017. Men rett skal være rett – det låter fett som fy!

 

BOBLERE:

Colter Wall – Colter Wall
Erlend Ropstad – Alt som har hendt
Celeste – Infedèle(s)
Spidergawd – Spidergawd IV
Curvs – Hauntropics
Sleaford Mods – English Tapas
(King Gizzard & The Lizard Wizard – det ennå ikke navngitte femte albumet for året)

 

 

ÅRETS ALBUM 2017 (Katrine Judit Urke)

2017 har vært mitt beste konsertår da jeg har fått oppleve både Radiohead, Solange og The xx. Men utgivelser fra i år trodde jeg ikke jeg hadde hørt så mye på, men der tok jeg feil! Her er de jeg har hørt mest på av album fra 2017.

Tre norske:

Susanne Sundfør Music for people in trouble
Det var mange grunner til at jeg drøyde en stund med å sjekke ut den nye plata til Sundfør: 1. jeg var rett og slett redd for at en av heltinnene mine skulle skuffe, 2. jeg klarte ikke helt å få hodet rundt førstesingelen «Undercover», så jeg var vel redd for at jeg skulle oppleve hele albumet på samme måte, 3. da jeg først prøvde å sette den på la jeg den bort fordi jeg skjønte at Sundfør her krever oppmerksom lytting og indre ro. Men da jeg i oktober skulle fly i mange timer hadde jeg indre ro og tid til oppmerksom lytting. Det er jeg veldig glad for nå, nå elsker jeg hele plata, til og med «Undercover», jeg holdt på å skrive at det er noe uvant sakralt over den, men jeg har jo også opplevd tidligere album slik, kanskje særlig The Brothel, men her er det på en annen måte, som engler med harper, eller noe.

Flunk Chemistry and math
Flunk har fulgt meg gjennom noen år, litt sånn av og på, særlig albumene For sleepyheads only og Morning star. Mest kjent er de for en skjønn cover av New Orders «Blue monday». De var mest aktive på 2000-tallet og nå har de kommet med sitt syvende album og lydbildet er umiskjennelig likt det vi husker fra ti år tilbake: Kjølig, melodisk elektronika som veksler mellom en yndig kvinnelig og en nonchalant mannlig vokal. Chemistry and math har vært en perfekt venn gjennom kalde november- og desemberuker. 15. desember spiller de på Pokalen, jeg var kanskje den første som kjøpte billett, eller, sagt med andre ord: Jeg gleder meg.

Hajk Hajk
Dyktige, kule musikere som fortjener all suksess. Åpningssporet «Magazine» har fulgt meg gjennom store deler av året. Den rørende musikkvideoen til «Somebody else» viser at en av bandets vokalister, Sigrid Aase, ikke bare kan synge, men også er et skuespillertalent.

Én norsk låt:

Andreas Doif: «Shine»
Jeg bryter litt med greia når jeg tar med én låt, men jeg må bare nødt for å forsøke å få den ut til flere. Den er så sinnssykt fet! Jeg får deilige 90-tallet og triphop-vibber av den, særlig får den meg til å tenke på Tricky. Og Norges nye r&b-heltinne Fieh synger låta opp til et nivå som burde ført den ut til hele verden.

 

Fem utenlandske:

Arcade Fire Everything now
For meg skiller Everything now seg fra tidligere Arcade Fire-album; jeg forbinder kanaderne med mye mer melankoli enn de gir meg med femteplata. Og så er de mer politiske nå, eller iallfall mer eksplisitt politiske, enn tidligere. Men nokså mørkt er det jo også her, men på en catchy måte. De høres faktisk nesten ut som ABBA i låta «Put your money on me». Det blir fest på Øyafestivalen!

The xx I see you
Et av mine største emosjonelle høydepunkt i år var konserten med The xx på Øyafestivalen. Men på samme måte som med Arcade Fire har The xx sin nye plate hatt en annen funksjon for meg enn tidligere album: Litt mindre melankoli, litt mer dans. Det kan jo være bra på alle måter, det.

Diet Cig Swear I’m good at this
Jeg klarer virkelig ikke huske hvordan jeg oppdaga dette bandet. Kan det ha vært på grunn av bandnavnet? Men Diet Cig er faktisk en slags pop-punk, en sjanger jeg aldri pleier å oppsøke. Men dette er så fengende og cute og med tekstlinjer som: «Now I will never barbecue again / and you can keep all of your shitty friends» og annet som tar meg tilbake til tenåra, både alderen og tidsepoken tidlig 2000-tall («Can we hang no strings attached? / Listen to *NSYNC cassettes») ble jeg ordentlig sjarmert og glad av denne plata.

Slowdive Slowdive
Det er ubegripelig at det er mulig å gi ut plate 22 år etter forrige og å få det til å høres ut som 90-tallet. Og ikke på en nostalgisk måte, egentlig, Slowdive får til å høres freshe, aktuelle, tidløse ut, samtidig som de høres ut som de hørtes ut som på for eksempel Soulvaki. Jeg elsker det.

The Black Angels Death song
Jeg fikk meg et sjokk på Black Angels-konsert på Parkteatret i høst. Jeg så for meg at publikum var som det pleier å være på konserter jeg går på, altså ganske lik meg selv. Men da jeg sto utenfor og venta på kjæresten min så jeg at alle som gikk inn var gubber. Og da vi kom inn i lokalet så sto så godt som alle de ansatte på musikkavdelingen til Deichmanske der (menn førti pluss de også). Så her har jeg altså blitt glad i et band som appellerer til en annen gruppe enn min egen. Det får meg til å føle meg veldig kul. Black Angels spiller psykedelisk ROCK. Det nyeste albumet er, som bandet, oppkalt etter Velvet Undergrounds låt «The black angel’s death song». Jeg oppdaga bandet ved hjelp av Jim Jarmuschs dårligste film, The limits of control og har vel hørt mest på Directions to see a ghost før årets album som jeg synes er minst like godt.

 

 

Jørgen Strømmes FAVORITTER 2017

2017 har ikkje akkurat vore mitt favorittår. Stoda i verda er langt frå optimal, og det er nok av saker å bli opprørt over, men det er likevel glimt av små lyspunkt, her og der. Og apropos lyspunkt, musikk er eit fantastisk lyspunkt.

Når eg blir beden om å liste opp mine favorittar for året som har gått, av sjølvaste redaktøren for Deichmans musikkblogg, då er eg ikkje tung å be. Likevel er det alltid vanskeleg å hive seg på denne listemanien, utan å tenkje over at dette kun blir eit bilde av korleis eg ser det no, og ikkje slik eg ser det om nokre veker eller månader. Eg er ikkje bombastisk nok til å kalle det ei liste over dei beste albuma frå 2017. Det er meir enn noko anna ei liste over nokre av dei platene eg har hatt mest glede av i år, slik eg hugsar det på noverande tidspunkt.

 

5. Future Islands – The Far Field

Future Islands sitt femte album, og ei grom plate eg har vendt attende til ved fleire høve i løpet av året, og stadig ein favoritt. Her serverast kanskje ikkje intellektuelt eller utfordrande nybrottsarbeid, men det treff likevel godt. Sabla godt. Snerten synth-pop for gamal og ung.

 

4. Kamasi Washington – Harmony of Difference

Kamasi Washington har vorte overøst med superlativ og ymse prisar sidan han slapp den episke plata, «The Epic» i 2015. Einskilde tykkjer denne typen jazz blir litt for banal eller pompøs. Eg er ikkje ein av dei. Dette er for meg herleg vellyd i eit ope jazzlandskap som til tider grenser mot populærmusikk. Og det er heilt greitt. Det låter fløyelsmjukt og ufarleg, men det treng ikkje alltid vere utfordrande og vanskeleg for å treffe. «Harmony of Difference» er ei plate som på same tid låter oppkvikkande friskt og hjartevarmande bedageleg. Denne plata burde vere tilgjengeleg og til glede for mange.

 

3. Clark – Death Peak

Stemningsfullt og vakkert frå britiske Chris Clark. Vekslar mellom knasande, klår elektronikk og organisk, overveldande mørke. Ein ny klassikar på Warp Records, og eit fint lydspor over 2017.

 

2. Oneohtrix Point Never – Good Time

Når vi først snakkar om lydspor. Oneohtrix Point Never har klinka til med ein strak høgre, og forma fantastisk musikk til den tragiske historia som utspelar seg i krim-thrilleren Good Time (som er meir truverdig enn ein skulle ønskje). Ein treng heldigvis ikkje å ha sett filmen for å ha glede av albumet. Det står like godt på eigne bein, og kan med rette nytast for seg sjølv. Dette er ein eldhuga nasestyvar på høgde med det beste!

 

1. Richard Dawson – Peasant

Richard Dawson er kanskje ikke for alle, men dette, det mest tilgjengelege albumet så langt, er vel verdt ein sjanse eller to. Peasant er ei halsbrekkande og hjarteskjærande reise gjennom ei mindre human fortid, akkompagnert av allsang og folketonar. Det er eit melodiøst og merkverdig album, og eit solid stykke handverk som fortener ein plass i sjølv den mest bognande platehylla.

 

Mine favorittsinglar 2017

 

5. BRONCHO – Get in my car

Sånn akkurat passe punkete, juvenil og nybølgete pop. Dagane blir snart lysare og lengre, og før vi veit ordet av det, er det atter ein gong sommar. Fram til då kjem eg garantert til å høyre meir på denne herlige låta frå BRONCHO.

 

4. Special Request – Real (Peder Mannerfelt remix)

Britiske Paul Woolford, eller Special Request, som han òg kallar seg, ga ut plata «Belief System» tidlegare i år. Dette er ein remiks av ei av låtene derifrå. Intenst og makeleg på same tid.

 

3. Ethio Stars – Yekereme Fikir

Superproduktive Ethio Stars har slo seg saman med det som skulle bli ein av den etiopiske jazzen sine viktigaste aktørar, Mulatu Astatke, på 1980-talet. «Yekereme Fikir» er ei av tre låter som ikkje er med på den remastra nyutgivinga av «Addis 1988», men som blir gjeve ut separat som singlar. Albumet, som først kom ut i 1992, dokumenterer ei spanande og produktiv brytningstid for etiopisk musikk, og kultur generelt. «Yekereme Fikir» er heilt enkelt ei fantastisk fengande og fascinerande låt, som tvingar fram godt humør og breie smil.

 

2. Khruangbin – Maria También

Ei frekt funky og særs dansbar ny låt frå texanarane i Khruangbin. Dans eller ver ein surpomp.

 

1. patten – Requiem

Grusomt, grusomt. Berre rett og slett heilt forferdeleg. Grell støy og ulyd. Eg veit det er meir som ein EP å rekne, men denne er likevel med, heilt på toppen av lista mi over beste singlar i 2017. Fysj og fy!

 

 

ÅRETS ALBUM 2017 (Roberto Joly)

Topp 5 norske album:

  1. Daniel Kvammen – Maktlaus
  2. Unnveig Aas – Old soul
  3. Hajk – Hajk
  4. Atle Lauve – Atle Lauve
  5. Kommode – Analog dance music

Topp 5 utenlandske album:

  1. Kelly Lee Owens – Kelly Lee Owens
  2. Real Estate – In mind
  3. Mac DeMarco – This old dog
  4. Lorde – Melodrama
  5. Actress – AZD

Topp 5 norske låter:

  1. Cezinando – Håper du har plass
  2. Sigrid – Plot twist
  3. Hanne Hukkelberg – IRL
  4. JON OLAV – Hei Erna
  5. Hajk – Magazine

 

ÅRETS ALBUM 2017 (Kristian Reppesgård)

Atmosfærisk metall mens vi venter på dommedag

Wolves in the Throne Room – Thrice Woven

Wolves in the Throne Room har svart belte i stemningsfull metall. Bonuspoeng for gjesteopptreden fra Steve von Till (Neurosis).

The Ruins of Beverast – Exuvia

En fantastisk følgesvenn på sene skogsturer.

Blut aus Nord – Deus Salutis Meae

Grumsete, industrielt og kaotisk lydbilde. Kan minne litt om tidlig materiale fra amerikanske Ævangelist.

The Great Old Ones – EOD: A Tale of Dark Legacy

Lovecraftmetall (!). Lite galskap, mye tristesse.

________________________________________________

Andre sterke metallutgivelser fra 2017

Sannhet – So Numb

Nydelig instrumental postmetall. Om du liker shoegaze eller hva som helst av post – rock, metall eller vesenet: gjør deg selv en tjeneste og sjekk ut denne.

Celeste – Infidèle(s)

Franske Celeste er endelig tilbake. Det tar virkelig ikke lang tid å kjenne igjen soundet, men låtene sitter kanskje ikke like umiddelbart som på tidligere album. Glimrende album, men Misantrophe(s) (2009) forblir favoritten.

________________________________________________

Prisen for beste låt fra middelmådig album går til Myrkur – «Måneblot». Herregud, for en låt! Men.. herregud, for en plate.

 

 

ÅRETS ALBUM 2017 (Marte Storbråten Ytterbøe)

Lorde – Melodrama

Det er mye hjerte-smerte på det nyeste albumet til Lorde, men ingen gjør dette like kult som henne. Lorde er annerledes og tøff, og dette er musikken du skal høre på midt på natta når alle andre sover. «Green Light», «Liability», «Hard Feelings/Loveless» og «Sober II» er helt klart høydepunktene.

The xx – I See You

Jeg trodde ikke jeg likte elektronika. Så kom The xx inn i livet mitt. Det er kjølig, rent og vanvittig sjarmerende. Låter som «A Violent Noise» gjør livet verdt å leve. Og jammen er de bra konsertband i tillegg. Uten sammenligning for øvrig synes jeg The xx har noe av den samme magien som Efterklang innehar. Det er bare å kose seg, med andre ord.

Laura Marling – Semper Femina

Foreløpig er nok mitt favorittalbum av Laura Marling I Speak Because I Can, men Semper Femina er jammen ikke verst det heller! Ingen lager så suggerende folk som Laura Marling. Det nye albumet åpner deilig med låta «Soothing» og hele stemningen er ganske rolig og avbalansert. Her minner hun kanskje litt mer om Joni Mitchell enn tidligere, men det er ikke dumt det, altså.

Taylor Swift – Reputation

La festen begynne! Taylor dundrer seg tilbake og høsten kunne ikke vært bedre. Jeg tror vel aldri at jeg helt kommer til å skjønne noe av denne feiden med Kanye West, men er det lov å si at han virker ganske dust? Uansett, jeg er glad for at vår alles kjære Taylor er hos oss igjen, det er bare å hente fram danseskoene. Ja, du også.

 

 

ÅRETS ALBUM 2017 (Asle Tangen)

Mitt bidrag til Deichmans musikkblogg i 2017 har hovedsakelig vært konsertanmeldelser. Jeg har derfor tidligere år brukt denne listen til å fremme de norske banda som har imponert meg både på skive og live. Det viderefører jeg i 2017 bortsett fra at denne gangen har en svenske fått innpass. Denne listen er helt formatuavhengig og rangerer ikke banda.

Heavy Tiger – Glitter Tre Svenske jenter som leverer en rockeskive totalt fri for fillers. «Glitter» er tvers igjennom en fantastisk rockeskive. Tydelig inspirert av 70-talls Kiss, Thin Lizzy og AC/DC er dette en Powerpakke av klassisk rock med 2017 «flear».

Three Bastards Bluesband – Outlaw blues Ikke ofte jeg tar med et blues band på lista over årets utgivelser men I år er et unntak. Oslo bandet Three bastards bluesband leverer en ep som varierer i landskapet mellom blues, punk og boogie rock. Et band som kan kle en rockescene så vel som en bluesscene. «Outlaw Blues» er røff, organisk blues’n roll.

Blood Command – Cult drugs Bandet som fikk en rask eksplosiv karriere fra sin begynnelse i 2008, tok en pause på 5 år og kom tilbake i 2017 med et fantastisk album. «Cult drugs» er så varierende og spennende at det er vanskelig å legge fra seg. Intens, catchy og velskrevet skive som fester seg i hjernebarken.

SkallaNatt til siste mai Punk slik punk var tiltenkt. Møkkete, kaotisk og absolutt ikke laget for å blidgjøre et kommersielt marked. Dette høres ut som du står i øvingslokalet med bandet. Et lydbilde totalt blottet for «sminke» og «fancy filtre». Her får man bandet rett inn i høyttaleren. I en tid hvor det å levere velproduserte innspillinger er den enkleste ting i verden, er det befriende med band som gir faen og bare høres ut som det de er, et punkband!

Forgetaboutit – The resurrection of everything 5 låter fordelt på litt over 10 minutter. Tight, velprodusert og melodiøs punkrock hvor gladpunken fra 90-tallet skinner igjennom. I «The resurrection of everything» leverer Oslobandet 10 minutter spekket med singalong partier inspirert av en tid hvor MTV fortsatt spilte musikk og pop punk var den foretrukne festmusikken.

 

 

Brage Tuflåts FAVORITTER 2017

Norske:

Motorpsycho – The Tower
Unnveig Aas – Old Soul
Biosphere – The Petrified Forest
Electric Eye – From the Poisonous Tree
Erlend Ropstad – Alt som har hendt

Bobler:

Spidergawd – Spidergawd IV

Utenlandske:

Slowdive – Slowdive
Grandaddy – Last Place
L.A. Takedown – II
King Gizzard & the Lizard Wizard – Murder of the Universe
King Gizzard & the Lizard Wizard – Polygondwanaland

Bobler:

Thurston Moore – Rock N Roll Consciousness

Singler:

Les Big Byrd – Two Man Gang
Baxter Dury – Miami (Parrot & Cocker Too remix)
Broken Social Scene – Skyline

 

 

ÅRETS ALBUM 2017 (Frank Michaelsen)

HAJK
Et album med den perfekte blandingen søtt, salt og syrlig. En godtepose du tømmer allerede under kinoreklamen.

A-ha – Summer Solstice (MTV Unplugged)
Verdige og sjelfulle fremføringer av Norges største hits. Smarte arrangementer som åpner for «nyforelskelse» — godt gjort.

deLillos – La oss bli fri fra all nostalgi
Spartansk innspilt i en stue på Frogner, under én mic. Men trykker likevel på alle knappene som en studioinnspilling med deLillos ville gjort. Knippet med låter er sterkere enn på lenge — ført an av samarbeidet med No. 4, singelen «Halvveis rundt jorden».

Motorpsycho – The Tower
Jeg er ikke en av dem som er enig i at Motorpsycho «stadig sprenger grenser». Dessuten er ikke det så viktig. Det som teller er at jeg stadig trives i det lunefulle proglandskapet deres. Klatrende i mytiske tårn, susende over himmelen i gaffateip-romskip mens jeg speider etter drager – eller noe.

Cezinando – Noen ganger og andre
For alvor begynner vi å se unge artister som har gått Karpe Diem-skolen, som enkelte voksne kaller det. Ikke å påstå at de har alt mulig til felles. Men streben etter et tekstlig nivå samt en rik verden innad i låtene – det har de felles.

 

 

ÅRETS ALBUM 2017 (Tor Åge Naper)

1. Peter Perrett: «How the West was Won»
Domino Recording

2. Kevin Morby: «City Music»
Dead Oceans

3. Protomartyr: «Relatives in Descent»
Domino Recording

4. Henrik Berggren: «Wolf’s Heart»
Woah Dad!

5. Mark Lanegan Band: «Gargoyle»
Heavenly Recordings

6. L.A. Witch: «L.A. Witch»
Suicide Squeeze

7. Tim Darcy: «Saturday Night»
Jagjaguwar

8. The Black Angels: «Death Song»
Partisan Records

9. Cage the Elephant: «Unpeeled»
RCA Records

10. Soft Ride: «Burgundy»
Apollon Records

 

 

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

 

Comments
One Response to “Deichman anbefaler: Årets album 2017”
  1. Bårdis sier:

    Hei, her er min liste:

    1. Temples – Volcano
    2. The Horros – V
    3. Kevin Morby – City Music
    4. The Black Angels – Death Song
    5. Kelly Lee Owens – S/T
    6. Oak House – Hot or Mood
    7. The Modern Times – This is the Modern Times
    8. The Oh Sees – Orc
    9. Grizzly Bear – Painted Ruins
    10. Thurston Moore – Rock N Roll Consciousness

Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!