Havet, Havet og Havet

Kjærligheten, døden og havet er alminnelig kjent som de tre evige temaene innen litteraturen, og den siste tiden har jeg fordypet meg i det sistnevnte, altså havet. Selv om jeg tidvis har forsøkt meg som isbader mener jeg her i en litterær forstand. Selvfølgelig er det mulig å kverulere og si at på engelsk vil det ”å fordype seg i havet i litterær forstand”, bety nettopp å fordype seg i havet, men her kommer vi raskt på dypt vann, så la oss gå videre før jeg går tom for vannbaserte ordspill.

Rett før jul leste jeg Carsten Jensens bejublede roman “Vi, de druknede”, en fantastisk fortelling om livet og døden på havet, fortalt gjennom tre generasjoner med sjømenn. Handlingen er lagt til en liten øy i Danmark, hvor fattigdom og overmot fører øyboerne ut på de sju verdenshav, inn i stor rikdom og i mange av karakterenes tilfelle, over elven Styx.

Jensen skildrer en virkelighet som like gjerne kunne vært hentet fra vår egen sjøfartshistorie. Mot slutten av boka følger vi kaptein Knud Eriks ferd med lasteskip over atlanteren under andre verdenskrig, med påfølgende menneskelige lidelser og tragedier. De grusomme beretningene om konvoier, flyangrep og ubåter vekker minner fra min egen barndom ved kjøkkenbordet hos besteforeldrene mine. Farfar var stewart, dvs kokk på båt, og foruten å lære meg poker og hvordan man jukser i håndbakk, fortalte han meg noe motvillige lignende fortellinger fra krigen, om dog i litt mindre bestialske vendinger enn det Carsten Jensen legger for dagen. Tiltross for mange gruoppvekkende opplevelser var det frykten for å gå tom for poteter midtveis over Atlanteren som utgjorde kjernen i farfars nattelige traumer fra krigsårene. Denne angsten var av en så grunnleggende karakter at den forplantet seg gjennom tre generasjoner og manifisterer seg stadig som en kronisk angst for å lage for lite mat (også kjent som stewartsyndromet, et syndrom jeg selv lider av).

Romanen balanserer på en knivsodd mellom det brutale og det skjønne og appellerer til min (noe undertrykte) romantiske natur. Som den første landfaste (bibliote)karen i en familie av sjømenn blir nytt hovedbibliotek i Bjørvika det nærmeste jeg noensinne kommer et liv på havet, men man kan jo alltid drømme.

Når man er inne på temaet  livet på havet og uforløste drømmer blir Joseph Conrads “Lord Jim” også aktuell. Jeg mener å ha lest at boka var en av Carsten Jensens inspirasjonskilder da han skrev “Vi de druknede”, noe jeg absolutt kan forstå. Det er Marlowe, Conrads stadig tilbakevendende kaptein som forteller den fasinerende fortellingen om Jim, sjømannen som sviktet da deg gjaldt som mest, og viet resten av sitt liv til å gjenreise sin tapte ære. Marlowes beretning er besnærende lesing og setter sentrale moralske spørsmål inn i en spennende kontekst.

I begge bøkene utgjør havet sitt eget univers hvor menn enten blir løftet opp av tidevannet eller går til grunne under bølgene. Her er rom for heltemot og store dåder, men også ren ondskap og det verste i mennesket.

Noe for enhver smak med andre ord.

OT