2012 – et godt år for norsk litteratur
2012 ligger bak oss. For meg har det vært et år med mye lesing, og her er mine favoritter fra året som gikk:
Terje Holtet Larsen: Dilettanten
Fortellingen om Oskar Muri jr. – mannen som trakter etter å leve et begivenhetsløst liv, og som klarer nettopp det, siden han får økonomisk støtte av sin velstående far. Men egentlig blir han foraktet av familien; betraktet som udugelig. Oskar ønsker tilsynelatende å leve ensomt, uten å «gjøre seg gjeldende», men leseren opplever livet hans som trist. Født sånn eller blitt sånn? Oskar er en fascinerende skikkelse, men vanskelig å få helt tak på. Det er noe gåtefullt som interesserer meg i denne romanen, som slett ikke er så innholdsfattig som det kan høres ut.
Holtet Larsen opptrer selv i boka, og påpeker at det er han som dikter opp historien om Muris liv – «et speilvendt selvportrett». Han har denne glatte, velskrevne og litt uangripelige skrivestilen, men overflaten slår sprekker og viser fram en naken sårbarhet.
Ole Robert Sunde: Krigen var min families historie
Ole Robert Sunde har blitt enklere å lese med årene, men er fortsatt en svært utfordrende forfatter. Han har nærmest utviklet en egen syntaks, der setningsleddene ikke alltid plasseres der man forventer. Selv har jeg brukt flere år på å venne meg til stilen hans, men har hele tiden fått mye ut av å lese ham, nettopp fordi han krever sitt, og gir tifold igjen. Han er svært kunnskapsrik, og det mest typiske trekket ved stilen hans er alle assosiasjonene, tankesprangene og digresjonene. Hovedpersonen – Sunde selv – faller hele tiden i staver: det kan være smaken av ølet som minner ham på noe; gresset i veikanten; et gammelt potetgullsflaks konsistens osv. Men via alt dette kommer leseren tett inn på Sundes vesen og tenkemåte, og det finnes en rød tråd her som dreier seg om hvordan Sundes egen familie gjennom generasjoner har vært preget av de store verdenskrigene, og den store konflikten mellom Sundes yrkesmilitære far, og ham selv som militærnekter. Nominert til Nordisk råds litteraturpris.
Vibeke Tandberg debuterer med en annerledes roman du enten vil elske eller hate. En kvinne er ute i båt og fisker. Hun svelger senere et fiskehjerte, blir syk og gradvis lam. Hun må amputere armene, må slutte å fiske og blir i stedet prostituert. Hun får påsydd nye hender, donert av en dødsdømt mann …
Leseren må virkelig gjøre en innsats her: Hvem forteller nå? Skjer dette virkelig eller er det fantasi? Hvordan kan de som er døde fortsatt leve?
Historien fortelles i loop, med mange forskyvninger. Til å være et debutantarbeid er dette uhyre dyktig utført. Jeg tenker ofte på Beckett mens jeg leser, uten at Tandberg er noen kopi. Det føles befriende med en skikkelig gjennomarbeidet og modernistisk debut, noe som er sjelden i disse tider. Vibeke Tandberg er allerede en anerkjent billedkunstner, og jeg håper virkelig hun fortsetter å skrive.
Å, Lars Amund Vaage skriver så vakkert! Han har denne fantastisk musikalske, rytmiske skriftstemmen jeg elsker. Jeg var litt skeptisk til at også Vaage skulle skrive om seg selv, men han skriver slik han alltid har gjort, bare bedre, og med enda mer nerve.
Det handler om en datter med autisme, og et ekteskap som ikke lar seg redde. Vaage skildrer de forskjellige fasene: Forelskelsen, kjærligheten, fødselen, lykken, tvilen, fortrengningen, vissheten, sorgen, håpet og skuffelsen. Han tør å sette ord på det vanskeligste: Hadde det vært bedre om datteren var død?
Det er blitt en sterk og usentimental historie om en fars kjærlighet; kjærligheten til datteren hverken han eller leseren helt kan nå fram til.
Lars Amund Vaage mottok Brageprisen for denne romanen. Fortjent.
Thor Arne