Døde barn og annen underholdning

Jeg lot meg overbevise av noe så banalt som en blurb. «Smakfull, god og gammeldags skrekk. Vektlegger spenning og illevarslende stemning, framfor blod og gørr», mente USA Today. Jeg glemte et øyeblikk at innen skrekksjangeren er «smakfullt» synonymt med porselensdukker og drepte barn i 1800-tallsbekledning.

I går skulle vi altså riktig kose oss med en skrekkfilm. Smågodteriet veltet ut over glasskålen, dynetrekkene var hengt over gardinstangen for å holde sommerlyset ute og Daniel Radcliffe stirret olmt på oss fra filmcoveret til The Woman in Black (2012). Det var i det hele tatt en svært lovende ettermiddag, helt til jeg kom på noe essensielt…

Vår største frykt

Noe jeg helt hadde glemt. Skrekkfilmer uten blod og gørr (den eneste typen jeg ser) handler som regel om det vi alle frykter mest: døde barn. Ikke bare ett, men drepte, forulykkede unger i bøtter i spann. Det ble en trist halvannen time med skrikende mødre og avstengte pikerom.

Ulykkelig lyrikk

The Woman in Black er basert på en roman av Susan Hill. Og det er ikke bare innen filmmediet jeg ender opp med tragiske barneskjebner, men også nettopp i valg av bøker. I forrige uke slappet jeg av på bassengkanten i Tyrkia med den vakre og poetiske Og været skiftet og det ble sommer og så videre av Pedro Carmona-Alvarez. En kritikerrost fortelling om et ektepar som mister to døtre i en tragisk ulykke, hvorpå den tredje datteren vokser opp med en deprimert og alkoholisert mor. Jeg begynner å ane et mønster.

Hvem gidder å lese side på side om folk som har det bra?

Trist oppvekst? Ja takk!

Det er som om jeg totalt åndsfraværende alltid plukker med meg bøker som handler om barn og oppvekst og dermed uforvarende ender opp fordypet i tristesse. For ingen romaner handler jo om lykkelige barndommer. Gud forby. I hvert fall ikke innen litteratur for voksne. Hvem gidder å lese side på side om folk som har det bra?

Magisk og tragisk

Nei. Så lenge jeg synes barndommen, måten den former oss på, hvordan man sanser alt så sterkt og ufiltrert, hvordan dens verden kan oppleves magisk, så lenge jeg finner alt dette interessant, må jeg avfinne meg alle disse triste, døende, ensomme barna med dysfunksjonelle foreldre. Det er det vi også møter i Lene Asks grafiske roman Neste gang blir alt riktig.

Marit og mor

Boken handler om Marit som, etter en oppvekst med en mutt og innadvendt mor, har problemer med å knytte seg emosjonelt til andre mennesker. Etter alle barne-gjenferdene på skjermen, prøvde jeg paradoksalt nok å roe nervene med denne tegneserien på sengen… Selv om jeg kanskje kunne timet leseopplevelsen bedre, er Asks tegninger og episodebaserte fortelling medrivende og uttrykksfulle. Historien er sår og trist, men den er godt fortalt.

Happy ending

I kveld skal jeg derimot lese den grafiske romanen Annie Sullivan and the trials of Helen Keller. Den vet jeg i hvert fall ender godt! Ikke bare fordi det er en sann (suksess)historie vi alle kjenner utfallet av, men også fordi den er utgitt av et forlag under Disney Company…