Oslo Bokfestival: Hete poeter og ord som faller

«Poesien er folkets gylne fallskjerm» var inskripsjonen på klokka Bokklubbens lyrikkvenner solgte i si tid. Kom aldri til å få tak i den, men fortsatt kan lyrikken bevege og trøste og utfordre og ikke minst gi meg gleden av  å se verden fra en annen vinkel.  Alltid fristende da å sjekke ut poesiprogrammet på en sånn festival.

På Sehesteds plass var  seks poeter oppfinnsomt dandert i vinduene oppover etasjene, så det regna, for ikke å si hagla litteratur denne bedårende høstdagen. Spørsmålet er om de ble fanga opp før de falt i brosteinen. Ser ikke bort fra at andre er raskere i oppfattelsen enn meg, men noen dikt kan fortone seg som en stabel bilder ved første møte,  og uten introduksjon da eller en tydelig tråd kan det være fort gjort å bli hekta av underveis.

Men en opplevelse på sitt vis var det absolutt, en poetisk happening under dypblå himmel der jeg umiddelbart sitter igjen med trangen til å finne igjen diktet tilegnet Olafia i Smalgangen som Inger Elisabeth Hansen bød på, vil oppsøke Lars Haga Raavands sitt skogs- og motorsagsunivers og kommer til å huske Jan Erik Volds Reven rasker over isen-kvad og hans utilslørte satire.

Under Tak
En ganske annen kvalitet hadde forestillinga på Hovedscenen etter mørkets frambrudd, og månens. Den dunkle lyssettinga kjentes effektfull, og på scenen fulgte den ene kremlesninga etter den andre. Programleder ga dem en kort og fyndig presentasjon pluss at de fleste av poetene  sa et par ord om sitt før de leste tre, fem dikt. Først Audun Mortensen om  opplesningens vesen, morsomt, deretter Ruth Lillegraven både lettfattelig og tenksomt på samme vis. Pedro Carmona-Alvarez fulgte så med fortellende, politiske dikt, Kjersti Annesdatter Skomsvold overraska som poet, har dikta videre på Lazaruz og Lilith, Karin Haugane leste fine kjærlighetsdikt – men bedyra at sonetter kan handle om byer og biler. Og så Steinar Opstad da, igjen, allerede rosende omtalt i åpningsrapporten, han maler fram disse klare bildene, for så å forskyve det hele med en vri på slutten. Diktet Sjelemesse fra hans siste samling av dem som treffer midt i magen.

Ja, ja skulle hatt med lyd herfra, filma, kunne gitt videre en smak. Dette var poesi live på sitt beste, der stoff og stemme og opptredenen føyes sammen. Måten det leses på, rett og slett det å se framføringa utgjorde forskjellen her

Ved elva
Et lite snapshot fra Blå til sist, der Geir Gulliksen og Jenny Hval var invitert til stevnemøte. Igjen dette befriende lokalet, nært og helt stille hvor samtalen på scenen får all fokus, med rette. Kropp og stemmer og kjønn var sentralt,  interessant ordveksling og mangfold i framføringa, opplesninger, sang.  Å ha gitt seg selv til publikum ved å stå på en scene var Jenny Hval inne på, en gave da å få ta i mot.